Dysfunksjonelle familier har lenge vært et fast innslag i film- og litteraturhistorien. Dramaet og de iboende kompliserte mellommenneskelige forholdene er uimotståelig kost for mange dramatikere, regissører, og ikke minst skuespillere som slett ikke kan vente på sette tennene i rike, mangfoldige og ofte svært kompliserte karakterer fanget i disse “familiehelvetene”. Slik er det siste eksempel i denne lange historien,
August: Osage County intet unntak.
Da faren Beverly (Sam Shepard) en dag forsvinner, kommer hele familien Weston tilbake til Oklahoma for å være sammen med sin syke, aldrende mor og søster Violet (Meryl Streep). To døtre som lenge har vært fraværende, Barbara (Julia Roberts) og Karen (Juliette Lewis) vender tilbake til stedet de rømte fra, mens deres søster Ivy (Julianne Nicholson) aldri forlot småbyen de vokste opp i. Deres høyrøstete tante Mattie Fae (Margo Martindale) og tilbaketrukne onkel Charles (Chris Cooper) er også tilstede. Violet er syk med munnkreft og har etterhvert blitt avhengig av smertestillende tabletter. Det hjelper heller ikke at hun er en uhyre vanskelig person med en giftig tung som sjelden går glipp av sjansen til å piske på eller latterliggjøre hvem som helst, noe som bare blir forverret av hennes pillemisbruk.
Faren Beverly ble funnet druknet, og det mest sannsynlige svaret er at han har begått selvmord. Mens hele familien forsøker å takle dette og forberede seg til begravelsen, kommer de mange gamle spenningene mellom alle til syne, inkludert noen familiehemmeligheter som ingen egentlig ønsker å snakke om.
Tracy Letts’ prisbelønnede skuespill (hun skrev også filmmanuset) er som en spesiell giftig blanding av Eugene O’Neills psykologiske innsikt og Tennessee Williams’ breiale familiesagaer og rike karakterskildringer.
August: Osage County er en ordrik øvelse i ydmykelsen som nesten alle karakterer utsetter hverandre for. Det er ingen tvil om at skuespillerne ikke har kunnet vente med å bli med på denne reisen, men noen lykkes bedre enn andre i hele dette skuespillfyrverkeriet. Meryl Streep er ganske perfekt som Violet (selv om hennes opptreden ofte flørter med klisjeer som er iboende slike “mor fra helvete”–karakterer), Julia Roberts leverer sannsynligvis sin sterkeste rolle siden
Erin Brockovich, mens Margo Martindale og Chris Cooper leverer innlevde og glimrende rolletolkninger. Det samme kan dessverre ikke sies for de mer klisjefylte prestasjonene levert av Juliette Lewis og Abigail Bresslin.
Det er faktisk John Wells’ regi som ikke klarer å puste liv i historien som er bundet av sine egne teatralske røtter, og det skyldes kanskje Letts’ skuespill og manus. Vi blir servert en rekke tablåer som med jevne mellomrom blir til en ren skrikefest. Det spørs til slutt om alle disse karakterene kan, eller faktisk ønsker, å finne veien ut av sine egne personlige dramaer. Til slutt er vi, sammen med dem, tilbake til der hvor vi begynte denne historien, og det ser ikke ut til at noen har blitt klokere av det.