Langt oppe i 80-åra har den legendariske polske filmskaperen Andrzej Wajda (
Aske og diamanter,
Massakren i Katyn) laget en storslått biografifilm om den enda mer legendariske Lech Walesa, som skildrer sistnevntes utvikling fra verftsarbeider via leder av fagforeningen Solidaritet og drivkraft for den gamle østblokkens fall, til vinner av Nobels fredspris.

Som ramme for fortellingen blir Walesa (Robert Wieckiewicz) intervjuet av den kjente italienske journalisten Oriana Fallaci (Maria Rosaria Omaggio). Dette grepet kunne ha hjulpet tilskueren med å bedre forstå de historiske hendelsene man nærmest torpederes med, men blir lite annet enn unødvendige hvileskjær i en for lang film.

Historiske biografifilmer står i fare for enten å bli for oppramsende eller å tegne for ensidig hyllende portretter.
Walesa – håpets mann faller i begge disse fellene. På et tidspunkt spør filmens Walesa med glimt i øyet om han framstår for selvtilfreds, og det er dessverre akkurat hva han gjør. For selv om han unektelig har gode grunner til det, gjør det vanskelig å like ham som hovedkarakter. Filmen benytter heller ingen andre dramaturgiske grep som trekker oss inn i handlingen, og det hjelper ikke stort at det hintes med tydelighet om at Walesa neglisjerte kona Danuta (Agnieszka Grochowska fra
Upperdog) og deres mange barn, da filmen forholder seg til dette som et strengt nødvendig offer fra den kommende statslederens side som familien pent må akseptere.

Wajda blander fiksjonsscenene med arkivmateriale hvor skuespillerne også er å se, enten klippet inn eller manipulert inn digitalt. Det er imponerende gjort, men skaper samtidig en viss usikkerhet om materialets ekthet. Godt skuespill og et lydspor med mye tidsriktig, polsk postpunk trekker filmopplevelsen opp, men
Walesa – håpets mann er først og fremst en historieleksjon som trolig er mest interessant for dem som allerede kjenner historien godt.