Handlingen er rett på sak. En katt blir dumpet av sine eiere, og i den påfølgende stormfulle natt søker han ly i et skummelt herskapshus. Her viser det seg at det bor en hyggelig, gammel pensjonert magiker, Lorenzo, sammen med en mus, en kanin, et par turtelduer – og en lang rekke magiske leketøy.

Den gamle magikeren forbarmer seg over katten, som han straks gir navnet Torden. Når Lorenzo neste morgen, ulykksalig nok, havner på sykehus, benytter hans pengegriske nevø, boligmegleren Daniel, sjansen til å legge ut herskapshuset for salg. Gamle Lorenzo bryr seg ikke om penger må vite, og huset har selvfølgelig tilhørt familien i generasjoner. Så heldigvis er Torden på plass for å forhindre et salg!

Imidlertid, protagonisten Torden – og de andre beboerne i huset – møter ikke all verdens utfordringer, da antagonist Daniel er sin egen største fiende. Hans katteallergi og lave intelligens hindrer han i å klekke ut en særlig gjennomførbar plan, slik at Torden og hans hjelpere ikke trenger å ty til rare mottiltak for å holde stand.

Dette kan virke som et lite utspekulert manus – på den andre siden vil det yngste segmentet av filmens målgruppe kunne glede seg over et lite innfløkt (les: barnevennlig) hendelsesforløp. I tillegg byr filmen på noen feiende flotte
point of view-sekvenser, fra kattas og andre dyrs perspektiv, som i sitt høye tempo – og gjerne høyt opp i lufta – kiler godt i magen. Spesielt i 3D-versjonen blir disse stående som filmens høydepunkt.

For øvrig er slapstick-humoren ujevn og finalen kunne ha vært mer storslått, men Torden & co makter fint å holde på oppmerksomheten din i filmens 75 spilleminutter. Og syvåringen du tar med deg på kino kommer til å storkose seg. Og han/hun vil selvfølgelig samtidig lære en vakker lekse om verdien av samhold, inkludering og at grådighet ikke lønner seg.