Alma Pöysti opplever travle dager for tiden. De strålende anmeldelsene for hennes rolle i Aki Kaurismäkis «Høstgule blader» har gjort henne svært ettertraktet. Filmen er nå på Oscar-kortlisten. Det vil definitivt ikke minske interessen for den finske stjernen.
Alle ønsker å få en del av henne. Den siste tiden før jul har hovedsakelig bestått av reising. Det er lkikevel en opplagt Alma Pöysti jeg møter på Hotel Guldsmeden i Oslo.
– Jeg kom fra Japan til European Film Awards i Berlin og derfra dro jeg til Paris -og nå Oslo. Four Little Adults hadde premiere i Paris. Den har nå premiere i Finland, etter å ha vært på festivaler over hele året. Vi hadde premiere i Rotterdam, i Gøteborg og på ulike festivaler. På grunn av pandemien hadde alt endret seg mye. Så nå har den premiere i Finland. Men det er en helt annen kjærlighetshistorie fra Finland enn i Akis film.
Hva var ditt første møte med Aki Kaurismäki?
– Det var bare en telefon om jeg ville komme og spise lunsj. Jeg holdt på å falle av stolen. Det var veldig uventet. Det hadde jeg aldri trodd. Så jeg dro til den lunsjen. Der satt Jussi Vatanen, som spiller Holappa i filmen, Aki og en produsent. Jeg husker han hadde maling på hendene fordi han hadde bygget kino. Vi snakket om alt mulig. Om skogen og dyrking av asparges – vi spiste en asparges. Hunder og politikk ganske mye. Og verden. Mot slutten mumlet han litt sjenert. Han hadde en idé til en film og beskrev kort rollene. Og spurte om Jussi og jeg ville være med. Og så holdt jeg på å falle av stolen en gang til. Men slik ble det. Det var veldig hyggelig.
Så det var ingen prøvefilming?
– Det var rett på. Etter aspargesen kom spørsmålet. Ryktene sier at han hadde sett Tove. Men vi snakket egentlig aldri om hvorfor. Det er som med kjærlighet, at du ikke bør spørre. Du liker situasjonen hvis en slik situasjon oppstår. Han er en ganske god filmatisk matchmaker. Verken Jussi eller jeg hadde jobbet sammen før heller. Jussi er en fantastisk skuespiller. Han er så grundig i alt han gjør. Utrolig bredde i det han kan. Han har et kult repertoar. Vi likte å spille disse scenene. Å bare trekke ut disse øyeblikkene når det er vanskelig.
Kampen for de små menneskene
Hva var ditt forhold til Kaurismäki før du fikk rollen?
– Jeg vokste opp med filmene hans, jeg elsker dem. Han er en fantastisk filmskaper, og humoren hans er så spesiell. Men også engasjementet og humanismen i kampen til disse små menneskene i den store kalde verden. Vi kaller ham også «The king of oneliners» fordi hans sans for humor er så unik og fantastisk.
Aki Kaurismäki er kjent for et heftig alkoholforbruk på festivaler. Det kan gå nokså vilt for seg for de som har opplevd ham, men under filminnspilling er han en helt annen, kan Pöysti fortelle:
– Han er krystallklar og utrolig varm og hjertelig. Alt er så presist. Manuset til Høstgule blader er en perle, utrolig rørende. Veldig kort, han er ikke en mann med mange ord. Alt var så presist og fint beskrevet. Å lese manuset hans er nesten som poesi. Og alt var der. Det føltes som om det ikke er noe jeg trenger å legge til, forbedre eller finne på. Det er som en helhet.
Ingen forberedelser
Han tar vel imot skuespillerne, men det er liksom ikke improvisasjon eller noe. Det er veldig presist om at du ser sånn og sånn, og rytmen. På den annen side vil han ikke at vi skal øve i det hele tatt. Det er ingen forberedelser. Han sa «lær deg replikkene», men ikke fortsett å øve, hverken for dere selv eller sammen.
Jeg tenkte at jeg fortsatt må kunne gjøre noe. Så jeg så gjennom alle filmene hans, og så var jeg på en bar og jobbet litt, og i et supermarked, og på den fabrikken. Jeg jobbet med å få livet til Ansa inn i systemet mitt. Det var noe som kunne gjøres, men så sa han også at han vil ta gjøre hele filmen med kun ett opptak av hver scene. Det var skremmende i begynnelsen, for du må lykkes umiddelbart. Du kan ikke gjenta. Men det blir veldig vakkert, for hvis du lykkes, får du et veldig unikt og verdifullt øyeblikk når noe skjer for første og eneste gang med kameraet. Du har ikke slitt deg ut på øving, eller i en retake, for da må du egentlig også fake litt. Men hvis du klarer å få alt riktig i det ene skuddet, så er det en fornøyelse og helt fantastisk. Og det gjelder hele laget med lys og scenografi, alle må få det til å fungere, for det er veldig teknisk også.
Ekte vare
Og så er det ekte film, 35 millimeter, som stiller sine egne krav. Og Aki har ikke monitor, han sitter rett ved siden av kameraet og hjelper til med å bygge bildene og flytte rundt på ting. Det skal være slik… der. Hele hans visuelle er så fantastisk og estetisk. Så det var så fint å oppleve det. Og så den biten av gammeldags filmskaping. Teamet som har jobbet så lenge sammen, så de trenger knapt å snakke med hverandre fordi de forstår nøyaktig hva de hvisker. Flytt hvilken som helst lampe. Så det var en utrolig fin konsentrasjon i så måte også. Det blir så verdifullt, alle bryr seg så mye om hver eneste detalj. Det var faktisk veldig vakkert.
Historien i «Høstgule blader» står i sterk kontrast til at Finland hvert år blir kåret til verdens lykkeligste land?
– Ja, vi i Finland er fortsatt veldig overrasket. Det har skjedd snart 20 år på rad, vi er overrasket. Men det har helt klart å gjøre med, som, utdanning og… Men at vi har sosial… en slags sosial rettferdighet uansett, og dette helsevesenet og sånt. Det er slik de måler det. Og demokrati, og ikke korrupsjon og sånt. Men vi har også høy selvmordsstatistikk i Finland, og alkoholproblemer er ganske vanlig. Og dette med nulltimekontrakter er også noe som finnes. Og det er det som kommer frem i filmen her, med alkoholproblemene og hvordan menneskene også blir behandlet av et system som ikke bryr seg om mennesker, men som bryr seg om profitt, eller å vinne.
Og dette forbrukersamfunnet som bare sluker mennesker. Både Ansa og Holappa i filmen har holdt ut og har passert grensen, kan man si. Spesielt på datingmarkedet har de nok begge gitt opp når filmen starter – og så plutselig møtes de.
Ansa kommer fra så tøffe forhold med foreldrenes tragiske kjærlighetshistorie. Så hun har nok litt vanskelig for å tro på kjærligheten. Men hun setter sin ære i å styre livet, selv om hun har dårlige jobber og lever veldig dårlig. Det en slags stolthet i henne over at hun fortsatt klarer å betale husleien og kan klare seg selv og ikke stole på en mann eller et samfunn. At noen andre skal passe på henne. Hun har liksom ryggrad. Og jeg tror det er litt relatert til andre karakterer i andre Kaurismäki-filmer også. At du er som… ja, men du klarer deg.
Lidenskapelig, grundig og ambisiøs
2023 har vært et heftig år for Alma Pöysti, som blant annet har den kvinnelige hovedrollen i Fares Fares sin regidebut En time og en halv på Netflix. I et desperat forsøk på å gjenforenes med datteren sin, bryter en væpnet mann inn på legesenteret der hans fremmedgjorte kone jobber og kidnapper henne.
– De er veldig forskjellige som filmskapere. Men begge er ekstremt lidenskapelige, grundige og ambisiøse i det de gjør og elsker kino. Men så er alle regissører så forskjellige. Men i den filmen er det egentlig følelsene som ligger på overflaten. Hos Aki er det like mye følelser, men de er på en måte inni. Uttrykket er minimalistisk, og det er mye mer stilisert. Det er som en helt annen estetikk. Men de er begge utrolig varme og hyggelige mennesker. Dette var også Fares’ regidebut. Han er så kunnskapsrik, ikke bare som skuespiller, han er strålende. Han visste så mye om film og hva man kan kreve fra forskjellige områder og holdt en god atmosfære på settet. Det var en flott opplevelse. Og vi hadde det veldig gøy. Det er en veldig tøff historie. Og denne rollen min her, det er ikke en dans på roser. Det ble veldig kult da vi laget selve filmen. Så det er egentlig… Der ser man ganske tydelig forskjellen på rollen og skuespilleren.
Den finske stillheten
Det blir som regel ikke sagt mange replikker i løpet av en Kaurismäki-film?
– På en måte utnytter han den finske stillheten maksimalt. Det er nok ingen som er så flink til finsk stillhet som Aki Kaurismäki. Og stillhet i Finland, det er noe som… Hvis du har vært stille med noen andre, så er du ganske god. Det er mye som går først mellom mennesker som ikke har noe med ord å gjøre. Og det er på en eller annen måte hyggelig det vi har i Finland. Men i andre kulturer tror du kan bli ganske ukomfortabel med stillhet.
Folk kan bli skikkelig stresset hvis det er stille. Men ikke i Finland. Men det er en viss karikatur av det finske Kaurismäki lager. Det er en slik eventyrverden. Der det er en egen tid. Der alle tidsepoker er blandet. Det er som om det var 1960-tallet møter 2024. Han kaster sånn logikk ut av vinduet. Det er fint.
Han har sagt at dette blir hans siste film?
– Ja, men det sa han sist også. Nå har han sagt at han vil gjøre en… Og han har en liten forutinntatt mening om at han vil gjøre en slapstick-komedie. Så vi må krysse fingrene.
Du ble nominert til European Film Awards og er også nominert til Golden Globes. Er dette virkelig ditt år?
– Det går høyt. Det er utrolig. Å kjenne på en slik følelse er fantastisk, spesielt når det gjelder filmen vår og ens eget arbeid. Å oppleve denne følelsen er virkelig deilig, og det gjør deg ydmyk, takknemlig og glad. Å se at en liten, sjenert kjærlighetshistorie fra Finland kan ha en slik innvirkning på mennesker på den andre siden av jorden, i Japan, USA eller Mexico, er utrolig. Folk tar det til seg og blir dypt berørt. De skriver til deg og takker for at du har fått verden til å føles som et varmere og mer håpefullt sted en stund. Å gi folk håp er det fineste en artist eller skuespiller kan oppnå.
Hvorfor tror du filmen har hatt så stor innvirkning over hele verden, på tvers av kulturer?
– Det er nok knyttet til ærligheten i Kaurismäkis arbeid og estetikken hans. Alle kan forstå filmene hans, uavhengig av om de kan finsk eller ikke. Det handler om grunnleggende menneskelige temaer og en dyp humanisme. Humoren hans fungerer også globalt, noe som er utrolig vanskelig å oppnå, siden humor ofte er kulturelt betinget.
Men det må også være utfordrende når det gjelder «one take»?
– Ja, det er det. Det sies ofte at man må tørre å feile, men her må man også tørre å lykkes. Det er en fantastisk kombinasjon. Derfor var det ikke mer enn kanskje 20 opptaksdager. Han gjør ingenting unødvendig. Han klipper filmen mentalt før opptakene. Alt er klart i hodet hans. Retningen er presis, og rytmen er det viktigste.
– Er det mest filmet på location eller i studio?
– Nei, ingen studioinnspillinger. Vi bruker den lille leiligheten hans som en location. Det er en gammel gårdseiendom, og vi har også brukt gamle togvogner. Det er morsomt å ha togvogner. Interiøret er gammelt, men eksteriøret er moderne. Han blander epoker perfekt. Det gir en utrolig frihet.
Suksess på suksess
Du har hatt mange suksesser i 2023, blant annet med «Hendelser ved vann» som ble en stor tv-suksess.
– Ja, det har gått veldig bra. Det er en fantastisk roman basert på Kerstin Ekmans verk. Mikael Marcimain, regissøren, er også svært rock’n’roll. Han er en fantastisk regissør med et stort hjerte og høye krav, noe som gir et flott resultat.
– Og så har du også filmen om Tove Jansson?
– Ja, Tove. Hun er en kjent person i hele Europa, og det er fascinerende å dykke inn i hennes liv. Hun var mye mer enn skaperen av Mummitrollet. Hun levde mange liv i ett, som kunstner, person, aktivist og forfatter innen både voksen- og barnebøker. Folk vet kanskje ikke så mye om henne, og det var en spennende utforskning.
Aki Kaurismäki har vært den dominerende finske filmskaperen internasjonalt, men det skjer mye innen finsk film for tiden, som du kan fortelle:
– Akkurat nå er det veldig gøy med finsk kinofilm fordi den er så allsidig. Det er mange forskjellige regissører, ikke bare Kaurismäki som dominerte en stund. Kaurismäki har fortsatt stor innflytelse, men nå ser vi også mange kvinner og minoritetshistorier, og det er mangfold i historiene. «Four Little Adults» av Selma Vilhunen, som har premiere nå, handler for eksempel om et middelaldrende par som midt i en utroskapskrise bestemmer seg for å åpne ekteskapet og utforske polyamori.
Som finlandssvenske, hvordan opplever du minoritetskulturen?
– Ja, vi holder på. Vi lever videre. Det går opp og ned, men det er en ganske privilegert minoritet siden vi er grunnlovsbeskyttet. Jeg har rett til å leve mitt liv på svensk i Finland hvis jeg vil. Praktisk sett er det ikke alltid enkelt, men jeg får undervisningen min, hele utdannelsen min på svensk. Helsetjenester på svensk. Hvis jeg har noe med staten, skattesystemet, politiet, rettssystemet å gjøre, har jeg rett til å få det på morsmålet. Folk lærer andrespråket på skolen. Å ha svensk som morsmål er en stor fordel for meg, for da kan jeg jobbe i Sverige og det er mye lettere å lære andre språk. Jeg kan se norske «Skam» og danske «Borgen» og forstår alt uten undertekster.
– Vi var en del av Sverige i 600 år. Denne finlandssvenske kulturen har utviklet seg på sin måte og tatt mye fra finnene. Det er noen særtrekk. Det blir kjedelig hvis alt er likt. Variasjonene er fantastiske.
Vilt, anarkisk og fantastisk
Hva er din favoritt Kaurismäki-film?
– Det er vanskelig å si. Det kan variere fra dag til dag. Hva er favoritten i dag? Jeg elsker La vie de bohème. Det er så vilt, anarkisk og fantastisk. Menneskene er så langt ute, og det er kult.
Jeg liker også Le Havre og Den andre siden av håpet fordi Kaurismäki, som middelaldrende hvit mann, tar opp temaer som kanskje er fjerne for ham. Han engasjerer seg i et flyktningperspektiv, og det er så viktig. Det er humor, men også mange tankevekkende poenger. Felles for alle filmene hans er humanismen.
Det som er spesielt med Le Havre og Den andre siden av håpet er at i alle hans andre filmer vil folk forlate Finland, de vil ha noe annet. Men her er det folk som vil til Finland. Det er et interessant perspektivskifte, å se Finland fra den retningen. Noen vil faktisk bo der.
Religiøs vekkelse og tragedie
Hva er dine neste prosjekter?
– Jeg jobber med forskjellige prosjekter. En av dem er Rörelser, som foregår i Tornedalen og bruker Tornedalsmål. Den handler om en vekkelsesbevegelse på 30-tallet basert på virkelige hendelser. Historien følger Rakel, en strengt kristen troende som bodde nord i Sverige på 1930-tallet. Når mannen hennes starter en sekterisk bevegelse som hevder å få direkte beskjeder fra Gud, har hun ingen annen utvei enn å bli med i den stadig mer ekstreme sekten. Det er ganske intenst.
Det har vært forsøk på å lage en film om dette lenge, men det er et følsomt emne. Det er interessant å utforske hvordan troen kan påvirke en person. Plutselig tror man så sterkt på et paradis og verdens undergang, men det skjer ikke. Og så følger tragedien. De er veldig fattige, og de brenner ned hele hjemmet sitt. Alt de har. De går ut på isen og venter på Gud. Det er utfordrende å forstå hva som får en person til å tro så sterkt på noe slikt. Det er fascinerende, selv om det er langt fra min egen erfaring. Livet var hardt i Finland, spesielt i Tornedalen eller i Sverige på 30-tallet.