På sensommeren kommer den første norske blockbusteren i en av sine reneste former – katastrofefilmen. Bølgen vil velte seg innover norske kinoer idet temperaturen igjen synker utenfor.

Hva er det som gjør Roar Uthaugs film annerledes fra tidligere norske filmer, og hva har banet vei for den?

Selve blockbusteren som fenomen har utviklet seg til et funksjonelt kulturelt begrep. Folk trekker inn i det lune kinomørket for å oppleve tilgjengelige lette historier som tar dem med på et midlertidig eventyr.

Tatt av vinden (1939) og Ben-Hur (1959) betegnes som blockbustere på den måten at de tjente inn store mengder penger.
Haisommer og Star Wars (1977) tok allikevel begrepet flere skritt videre med sine sommer-blockbustere som traff et enormt bredt publikum. Filmene ble selv fenomen gjennom den verdenen de skapte, og publikum vendte tilbake for å oppleve dette igjen og igjen. Blockbusteren lever stdig i beste velgående. Gjør den det her i Norge?

Kinobesøk som event

Flere vil sikkert huske en nylig følelse av å gå på kino med en gruppe venner. Kanskje kinobesøket til og med ble laget som en ‘event’ på facebook før den nyeste Avengers-filmen skulle fortæres sammen med popcorn og brus. For det er jo en event!

Når vi ser en blockbuster er det for å gi oss fullstendig over i eskapismens lune hånd. Det skal være spektakulært. Det skal være noe vi ikke har sett tidligere. Som for eksempel T-rex’en Steven Spielberg brakte tilbake i live med Jurassic Park (1993), eller
Titanic (1997) som James Cameron igjen satte ut på sin jomfruferd i 1997.

Vil Bølgen ha disse elementene? Selvsagt vil de fleste av oss ikke ha sett noe lignende i virkeligheten tidligere, men vil filmen være like spektakulær som de amerikanske Hollywood-filmene? Skal, eller burde den egentlig være det?

Før vi spekulerer mer i dette, så tar vi en titt på hva som har skjedd i Norge de siste årene i forhold til sjanger og blockbustere. For Bølgen er, tross sitt stempel som vår første katastrofefilm, ikke vår første blockbuster.

Det økonomiske aspektet

Skal vi snakke om blockbustere i Norge, så handler det gjerne i den forbindelse om aspektet satsing. Det skal være filmer med store budsjett, og høye besøkstall. Det handler mindre om selve filmen som fenomen. I Norge ser vi en tydelig trend i å lage store filmer om historiske hendelser som for eksempel Kautokeino-opprøret (2008), Max Manus (2008) og
Kon-Tiki (2012).

17 januar 2008, skrev Rushprint at ‘den norske blockbusteren allikevel ikke var død’. Her beskrives blockbusteren kun omkring budsjett, satsing og inntjening. Filmene som fenomenet blockbuster er ikke til stede.

Allikevel, nettopp på grunn av denne fokuserte satsingen på filmene funket promoteringen godt. Man kunne virkelig merke at det sitret av forventning i kinosalen når man gikk for å se disse filmene. Promoteringen var suksessfull, og filmene fungerte som ‘popcorn-filmer’. Så hvorfor være så pedantisk med begrepet ‘blockbuster’?

Det anerkjennende nikket

Fordi ved filmens slutt, nikker vi pent for godkjent karakter idet vi reiser oss og tar med de tomme popcornboksene som vi kaster på vei ut av salen. Det er på mange måter også her ved utgangen at vi forlater selve filmen.

Det til tross for at vi har vært vitne til en rekke spektakulære episoder basert på ekte hendelser gjennom Norges historie. For ja, vi er fascinert av vår historie og vår kulturarv. Det blir desto mer tydelig når både filmen om Sonja Henie og Edvard Munch er på vei til lerretene.

Vi må allikevel passe på at vi ikke mister rommet for fiksjon og kreativ historiefortelling. Det kan nemlig virke som om det er her vi finner det elementet som mangler utover en kjedelig tommel opp for våre blockbustere.

Publikum i betraktning

Det er en følelse som strekker seg lenger enn dette anerkjennende nikket. Tegnet på at vi har blitt revet med i et univers som overgår det meste vi har sett. Vi kan ikke slutte å snakke om filmen. Noen har bitt seg merke i andre detaljer og aspekt enn oss selv, og vi fòrer på samtalene utenfor kinoen. Det er ingen tvil om at man har vært ute for et eventyr.

Publikum er den største biten av puslespillet som er med på å skape en blockbuster. Haisommer spilte for eksempel på publikumsreaksjoner gjennom tidlige testvisninger, og ble overrasket over hvor de største reaksjonene kom. Disse reaksjonene ble ikke ignorert, men tatt i betraktning for filmens endelige resultat.

Publikum er en stor brikke i blockbuster-sammenheng, og det publikum krever er de levende og medrivende historiene.

Preg av øvelse

Gåten Ragnarok byr på et stort eventyr, men vi ser tydelige spor av det som fortsatt føles ut som en øvelse innen det hollywoodske filmspråket. Inspirasjon er aldri et problem. Det er uunngåelig, og gjerne et viktig redskap.

Problemet her ligger i beskrivelsen ‘øvelse’. De forsiktige prøvende bevegelsene som tyder på at det mangler en selvsikkerhet og tro på historien. Det føles unaturlig. Slikt gjør at man faller av karusellen de få sekundene flyten ikke fungerer.

Når vi nå nærmer oss Bølgen, har flere av oss allerede sett amerikanske filmer som for eksempel Twister (1996) og Deep Impact (1998) som fokuserer på naturkreftenes herjinger. Hvordan skal da Bølgen overgå det vi tidligere har sett? Hvilke elementer vil det fokuseres på som gjør denne til noe eget?

Roar Uthaug har tidligere tatt den trangt innøvde sjangeren horrorfilm, og gjort den til noe eget med
Fritt Vilt (2006). Dette samtidig med at han lekent var tro mot den tradisjonelle sjanger-oppskriften som det brede publikummet vet å sette pris på. Hvordan han så videre har valgt å behandle katastrofefilmen, finner vi ut 28 august i år.

Er det denne filmen som vil endre betegnelsen blockbuster i Norge slik Haisommer gjorde for Hollywood i 1975? Eller er den vaskeekte norske blockbusteren kun en myte?