– Min og Noomi Rapaces rollefigurer er mennesker det er vanskelig å like, men som det etter hvert skal bli vanskelig å mislike, sier Aksel Hennie om premiereklare I onde dager – en thrillerkomedie med drøy humor og minst like drøy vold, signert Tommy Wirkola.

– Jeg fikk en telefon fra Tommy, som fortalte at han hadde en film som skulle gjøres i Norge og lurte på om jeg var interessert. Og at de måtte sette i gang om tre uker eller noe sånt. Jeg var litt sånn «okeeey», og ba ham sende meg manuset, så skulle jeg se. Men så fikk jeg det, og syntes det var dritbra, sier Aksel Hennie.

Han og svenske Noomi Rapace spiller hovedrollene i I onde dager, som handler om ekteparet Lars og Lisa som skal tilbringe noen dager på hytta – med hver sin plan om å ta livet av den andre. Resultatet har blitt en real cocktail av spenning, humor, action og brutale voldsinnslag – med andre ord elementer regissør Tommy Wirkola har gjort seg bemerket med i filmer som Hansel & Gretel: Witch Hunters, What Happened to Monday og ikke minst Død snø med oppfølger.

En attraktiv pakke

Wirkola hadde opprinnelig tenkt å lage filmen i USA, men da landet ble nedstengt på grunn av koronapandemien bestemte han seg for å gjøre den i Norge isteden. Det førte til den nevnte telefonoppringningen til Hennie, som samarbeider med Wirkola for første gang i denne filmen.

– Manuset hadde en skikkelig «kick off»-start med masse Tarantino-aktig «ping pong-dialog», som aldri egentlig gir seg, samtidig som det leker med tone og sjanger. Jeg ringte tilbake rett etter å ha lest det og sa at jeg var med, men ville også gjerne vite hvem som skulle spille den kvinnelige hovedkarakteren. Da han sa at det var Noomi Rapace, var det enda mere «let’s go» fra min side, fortsetter skuespilleren.

– Og da var det i grunn bare å begynne å jobbe. Noomi kom over ganske raskt, og så satt vi oss ned og delte det vi mente om manuset. Tommy var veldig tydelig på hva han likte og ikke likte av tilbakemeldingene. Det var et veldig godt – og veldig ønsket – samarbeid. Jeg har hatt lyst til å jobbe med Tommy siden første gang jeg så kostymet til Jompa i Kill Buljo. I tillegg har Noomi og jeg har snakket flere ganger om å jobbe sammen, og endelig var muligheten der, sier han.

Hva var den sterkeste appellen ved prosjektet for deg?

– Manuset og historien – og at det skulle regisseres av Tommy. Han er en god venn av meg, og jeg beundrer ham veldig som filmskaper. Dessuten hadde jeg ikke sett ham gjøre noe sånt før. Det er mye i denne filmen som bare skriker «Tommy Wirkola», men den har også enkelte aspekter hvor jeg synes han går lengre enn han har gjort tidligere, som ektheten i noen scener. For eksempel voldtektsscenen, som er gjort uten noe «tongue in cheek» i det hele tatt.

Hennie legger til at det også var en samlet pakke som skapte mye velvilje fra hans side. I tillegg til Wirkola og Rapace inkluderte det ikke minst produsent Jørgen Storm Rosenberg, som også var produsent på Hennies egen spillefilmdebut som regissør, Uno fra 2004. Denne gang har Storm Rosenberg produsert sammen med Kjetil Omberg, som i sin tid var distributør av samme film gjennom selskapet Sandrew Metronome.

– Etter hvert ble også masse andre bra folk involvert. Det har vært en jævlig kul produksjon, hvor Tommy har ledet an med mye humor. Og tydelighet om hva han ville, sier Hennie.

– Noomi er ekstremt takknemlig å jobbe med, og helt unik i det å være tilgjengelig.

Fra uspiselig til vanskelig å mislike

Filmen vekker assosiasjoner til Coen-brødrene, ikke minst med sine nokså outrerte karakterer, samtidig som universet er grunnet i en viss realisme. Er det noe annerledes i tilnærmingen som skuespiller når så mye er satt på spissen?

– Jeg forholder meg ikke til det som noe annerledes, og det tror jeg er den eneste måten – i hvert fall for meg – å tilnærme meg det. Disse karakterene er såpass skrudd til i sine handlinger, at måten man spiller det på kan være rein. Utfordringen ligger i å prøve å skape en troverdig prosess i et så «kokos» landskap, sier skuespilleren lattermildt.

– Men som du sier, finnes det jo noe mer i bånn. Det finnes en kjærlighetshistorie her, et ufullstendig forhold mellom to mennesker som har mistet hverandre, og som har mistet seg selv i det. Jeg spiller en fyr som har lavt selvbilde og lav selvtillit, som føler seg mislykket både i forholdet og i karrieren sin. Som lar den bitterheten gå utover sine nærmeste, og som har begynt å gi faen i mennesker. Dette mennesket skal vi lære å forstå, og etter hvert også heie med. Det var noe av den samme følelsen jeg fikk da jeg leste Hodejegerne, fortsetter han.

– Da vi skulle lage Uno, fikk vi mange tilbakemeldinger om at vi måtte passe på å gjøre hovedkarakteren sympatisk nok. Det mener jeg er en forslitt tanke. Som mennesker kjenner vi godt nok til både oss selv og til psykologi, og har nok erfaring med andre mennesker, til at vi har lyst til å heie fram det menneskelige hos folk som for eksempel handler ut ifra et lavt selvbilde. Jeg tror noe av nøkkelen til både Lars og Lisa sin prosess i filmen, er at de er mennesker som det er vanskelig å like, men som det etter hvert skal bli vanskelig å mislike. Det synes jeg også var noe av styrken ved Hodejegerne, som hadde en i utgangspunktet uspiselig hovedkarakter, men som man – gjennom systematisk, velfungerende regi – forstår at er verdt å følge med på og heie fram, sier Hennie.

– Nå har jeg fått sett denne filmen noen ganger i kinosal med publikum, og det er ekstremt belønnende å kjenne at de responderer på den prosessen. De er med på humoren og klovneriet, men latteren stopper også når det blir skikkelig alvor – og så hentes den inn igjen. Tommy vet akkurat hvor han vil ha publikum, og treffer hele veien på det. Det synes jeg er veldig imponerende – og jævlig inspirerende.

– Da vi skulle lage Uno, fikk vi mange tilbakemeldinger om at vi måtte passe på å gjøre hovedkarakteren sympatisk nok. Det mener jeg er en forslitt tanke.

Fysiske og emosjonelle utfordringer

Din rollefigur er kanskje den som får aller mest juling i filmen. Var det en fysisk krevende innspilling?

– Ja, men det føltes aldri utrygt. Tommy er veldig grundig, også med det som har med stunts å gjøre, og er vant til å jobbe i et større system. Han arbeidet først med stuntteamet fram til han var fornøyd med hvordan det skulle gjøres. Så ble det presentert for skuespillerne, som fikk komme med våre innspill, både med tanke på karakter, evner og alt mulig annet. Når det er så gjennomarbeidet, skal det mye til for at noe går galt. Men det var krevende, absolutt. Jeg fikk massevis av sinnssyke blåmerker på hele kroppen – men det er noe helt annet enn å brekke noe!

Du og Noomi Rapace har veldig god kjemi i filmen, men det innebærer jo også at dere skal ha dårlig kjemi. Hvordan var det å måtte hoppe mellom så mange og voldsomme emosjonelle svingninger som historien innebærer?

– Noomi er ekstremt takknemlig å jobbe med, og helt unik i det å være tilgjengelig. I likhet med meg selv, har hun for eksempel ingen grenser for hva man får lov til å gjøre. Det var ingen ting jeg ikke kunne si, ikke noe sted som var «untouchable». En av de første tingene jeg må gjøre med en medskuespiller, er å definere hva som er tillatt og ikke, slik at de reglene er satt med en gang. Noomi og jeg har begge den innstillingen at så lenge vi jobber sammen, så er jeg din, liksom – gjør hva faen du vil. Det eneste hun var opptatt av, var at scenen skulle funke og filmen skulle bli bra, svarer han.

Hennie forteller at nettopp det å kunne ta ting ut i det ekstreme var viktig for regissør Wirkola, når han først skulle lage en film i Norge igjen.

– Jeg har følt meg trygg. Det å knekke sammen og være svak foran noen andre enn dine helt nærmeste, er jo i utgangspunktet naturstridig. Så det er en kontrakt man må skrive med alle involverte, og da føles det trygt. Det å være uredd i møte med andre mennesker, og spesielt medspillerne i filmen, er en absolutt nødvendighet. Og det er utrolig befriende å jobbe med folk som tenker likt om det som deg selv. Jeg hadde håpet og vel også trodd at samarbeidet med Noomi skulle bli bra, men det var enda bedre enn jeg så for meg.

Vold og drøy humor

I onde dager er en film med en formodentlig bred publikumsappell, men inneholder like fullt mange drøye elementer i humor så vel som voldsskildringer – som gjerne fungerer i kombinasjon med hverandre.

Hennie forteller at nettopp det å kunne ta ting ut i det ekstreme var viktig for regissør Wirkola, når han først skulle lage en film i Norge igjen.

– Det er jo mange flere restriksjoner for hva du kan tillate deg i en filmindustri av typen man har i USA, enn det er i Norge. Det er ikke mange som får lov til å være Tarantino og gjøre akkurat hva de har lyst til. Jeg tror det var viktig for Tommy å lage akkurat den filmen han har sett for seg, uten å for eksempel å bli bedt om å dempe diverse elementer av et studiosystem. Jeg elsker å jobbe i utlandet, men innimellom kan manusprosessen bli litt utvasket. Det kan gjøre resultatet svakere, om du ønsker å lage noe sterkt. Tommy hadde lyst til å gå hardt ut i alle retninger, både i den såre, den humoristiske og den voldelige delen – og få laget den Tommy Wirkola-filmen han virkelig kjenner seg igjen i, avslutter skuespilleren.

 

Delta i diskusjonen