«Kampen om Narvik» - Både følelsesladd og actionfylt
5Total vurdering

Norges største slag under andre verdenskrig har blitt en balansert fortelling om soldatens djerve strid og sivilisten kamp for overlevelse.

Slik tittelen hentyder til dramatiske hendelser under andre verdenskrig, har det likedan pågått mange kamper i kulissene før publikum nå endelig får se det endelige resultatet på kino. En lang stund pågikk en rivaliseringen om støttemidler fra Norsk filminstitutt til en film om kampene i Narvik. Det sto mellom Aage Aaberge, som allerede hadde produsert krigsfilmen Den 12. mann (2017), og Tommy Wirkolas som i lang tid hadde jobbet med sitt pasjonsprosjekt Slaget om Narvik. Ikke nok med det, men på et tidspunkt planla Aaberge dessuten å lage en TV-serie parallelt med spillefilmen Kampen om Narvik rettet mot et internasjonalt publikum.

Kampen om Narvik - Hitlers første nederlag | December 25, 2022 (Norway) Summary:
Countries: NorwayLanguages: Norwegian

Til slutt var det Aaberge og regissør Erik Skjoldbjærg som vant Norsk filminstitutts gunst, men da innspillingen av Kampen om Narvik (2022) begynte i mars 2020 måtte den stanses etter kun syv dager grunnet pandemiens begrensninger. Siden skulle ytterligere hindringer stå i kø for filmen. Opprinnelig premieredato ble satt til 1. juledag 2021, men måtte avlyses grunnet stadige pandemirestriksjoner. Etter flere forsøk viste det seg at nok en planlagt premiere ble upassende under den stadig økende krigskonflikten i Ukraina.

Fiktive karakterer

Kampen om Narvik har kostet rundt 80 millioner kroner og er en av norgeshistoriens dyreste filmer. Dette er ingen sann historie, men inspirert av virkelige hendelser. Manus er skrevet av Christopher Grøndahl og for at publikum skal involvere seg emosjonelt i kampene som utspilte seg i Narvik, altså lagt til reelle historiske hendelser, presenteres historien gjennom de to fiktive hovedkarakterene Gunnar og Ingrid.

8. april 1940 er Korporal Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø) en av mange nøytralitetsvakter som befinner seg i Narvik under ledelse av major Omberg (Henrik Mestad). Gunnars sønn Ole fyller seks år denne dagen og dermed får han innvilget en kort permisjon. Han skynder seg for å overraske sin kone Ingrid Tofte (Kristine Hartgen) som jobber som stuepike på Royal Hotell. Samtidig pågår et møte mellom Narviks ordfører, den tyske konsulen Fritz Wussow (Christoph Bach) og den britiske konsulen vedrørende den svenske jernmalmen som skipes ut fra Narviks havn. Denne er essensiell for begge lands krigsindustri, men for Storbritannia er det også vesentlig å få stanset denne forsyningslinjen til tyskerne. En av Ingrids ytterligere oppgaver denne dagen er å være tolk for Wussow.

Ingrid Tofte spilles av Kristine Hartgen.

Braker løs

Mens bestefar Aslak (Stig Henrik Hoff) passer Ole får Gunnar og Ingrid en siste stund sammen før det på braker løs i løpet av natten. Tyske styrker har angrepet Narvik og snart står norske soldater ovenfor en væpnet fiende. I møte med tyske soldater befaler den norske obersten at de norske soldatene skal legge ned sine våpen og dra til sitt innkvarteringssted. Major Omberg nekter derimot å følge ordre og i stedet leder han et kompani med 200 menn forbi en tysk stilling og videre langs Ofotbanens jernbanelinje ut av byen. Mens direktør Polly (Kari Bremnes) ikke har noe valg og må overlate sitt hotell til tyskerne, hjelper Ingrid til med å sende den britiske konsulen i skjul. Ettersom tyskerne stanser enhver form for sivil flukt ut av byen må Ingrid dessuten fortsette sin tjeneste som tolk for Wussow.

Stikk i strid med krigsfilmens sedvanlige mannsdominerte vinkling skal Kampen om Narvik by på en uvant kjønnsbalanse. Etter et anslag som illustrerer kjærlighet og sterkt samhold, skal Gunnar og Ingrid snart skilles på hver sin kant. Vekselvis skal fortellingen skildres fra sivilisten Ingrid som befinner seg tett på invasjonsmakten og fra soldaten Gunnar som er i strid med dem. Gjennom dette dramaturgiske grepet blir historien kjønnsnøytral og likedan likt fortalt fra sivilbefolkningen i sentrum og fra de stridende utenfor. Og utfordringene på begge sidene skal vise seg å være like vanskelig, bare på forskjellige måter.

Korporal Gunnar Tofte spilles av Carl Martin Eggesbø.

Alvorspreget

Det er en dyster tid og både manus og regi gjenspeiler dette i stil og form. Filmen har lagt seg på en alvorspreget tone hvor lystige innslag kommer sjeldent. Samtidig presenteres postkort-grandiose scener av norske soldater i snødekt nord-norsk fjellandskap. Filmfotografen leverer ikke bare mektig bilder, men har dessuten et kamera som stadig er i bevegelse og som gir filmen en fin flyt og fremdrift. Kostymer og rekvisitter ser tidsriktig ut og Narvik anno 1940 fremstår både troverdig og med riktig tidskoloritt i denne filmen.

På befriende vis er det herlig å se en film hvor skuespillere hovedsakelig snakker nord-norsk, dog ispedd andre dialekter nå og da. Tyskere og engelskmenn snakker sitt eget morsmål, som seg hør og bør, men undertekstene til franskmennene som etter hvert dukker opp i kampene har forsvunnet. Det mektige lydbildet imponerer likedan i sin kakofoni av eksplosjoner og mitraljøsesalver. På toppen av det hele har komponist Christine Hals laget en god og dramatisk filmmusikk som på pulserende og droneaktig vis muligens illuderer en klokke som stadig tikker ned.

Nærkamp i skyttergrav

Visuelt sett, på påfallende vis, kan det man trodde skulle bli massive scener i det største slaget på norsk jord under andre verdenskrigen, nesten sies å være lagt i bakgrunnen. Skip som blir truffet og synker utspilles enten i korte glimt eller helt i bakgrunnen av bildet. Som krigsfilm er det riktignok spesielt tre lengre sekvenser som utmerker seg i oppbygning, intensitet og nerve. Man kan dog stille spørsmålstegn til hvordan korporal Gunnar på bemerkelsesverdig vis har en sentral rolle i disse tre scenene.

Den første er en sabotasjeaksjon hvor Ombergs menn må sprenge en bro for å hindre tyskerne i å bruke jernbanelinjen til å hente ut jernmalm. Den andre er en kaotisk og intens episode i en skyttergrav. Med forfølgende kameraføringer, ikke ulikt de sømløse i Sam Mendes´ 1917 (2019), følger vi nærkamper mellom tyskere og allierte i skyttergraver gravd ut i snø. Den tredje er også klassisk der norske soldater etter landgang får i oppdrag å ta ut en kanon, men hvor de først må kjempe mot flere godt besatte tyske stillinger.

Major Omberg spilt av Henrik Mestad.

Vågal tematikk

Og det er under et av disse oppdragene hvor filmen på interessant vis viser norske soldater fulle av frykt og på uvanlig vis som kujoner. Filmen trer ut av den klassiske helte- og motstandshistorien og viser andre sider ved krigen. Men det er ikke bare soldater som føler frykt. Også i historien som utspilles fra Ingrids synsvinkel er tematikken av mer vågal art. Det er historien om en by som stadig er under bombeangrep og hvor sivilbefolkningen prøver å flykte, skjuler seg i bomberom eller som skades under kampene. På interessant vis fortelles også historien om kollaboratører, angivere samt de som gjør hva som helst for å overleve, selv om sinnet skal få sitt utløp etter at tyskerne har reist.

Filmen presenterer ingen grusom nazist, men velger i stedet å legge fokus på den tyske konsulen, her utmerket spilt av tyske Christoph Bach som allerede er kjent for norske seere fra miniserien Kampen om tungtvannet (2015). Henrik Mestad og Stig Henrik Hoff spiller på stoisk og behagelig vis, men alt hviler riktignok på de to hovedkarakterene Ingrid og Gunnar. For å bli emosjonelt engasjert i historien er vi nødt til å tro på deres forhold og der lykkes de godt. Det er dessuten befriende å se nye ansikter i hovedrollene i store norske filmer, selv om Carl Martin Eggesbø så vidt var å se i Den største forbrytelsen (2020) mens Kristine Hartgen var likedan å se i Den 12. mann.

Ankepunkt

Mens Ingrids fiffig replikk om dagslys til den tyske konsulen kan sees på som en vink til Skjoldbjærgs Insomnia (1997), er filmens store ankepunkt dens tidshopp. Der filmen lykkes i dramaet og oppbygningen av spenningskurven, avbrytes den filmatiske illusjon av forstyrrende tekster som skal forklare hopp i tid og situasjonens utvikling. Filmens tidsspenn er på to måneder, men fremfor å bruke dialog eller andre smidige løsninger bryter disse pausene filmens flyt på samme avbrytende måte som det ble gjort i Kongens nei (2016). Ettersom fortellingen til de to hovedpersonene allerede er en fiktiv historie, kunne man på likedan vis tatt seg større friheter i denne informasjonsdelen.

Kampen om Narvik presenteres som filmen om det største slaget på norsk jord under krigen. Og dette er kamper som mange av oss har hørt mye om. Noen av oss har enten foreldre eller besteforeldre som kjempet i Narvik og har vokst opp med historier om denne hendelsen. Med den balanserte vinklingen mellom soldat og sivilist har Kampen om Narvik blitt en god kombinasjon av et følelsesladd og emosjonelt drama samtidig som den byr på actionfylte kampscener. Dermed har den ikke bare blitt et svært vellykket tilskudd til den moderne norske filmen om andre verdenskrig, den befinner seg dessuten i toppsjiktet.

 

Delta i diskusjonen