«Gulltransporten» – En heseblesende og helstøpt krigsfilm
5Total vurdering

Viaplays første norske spillefilm Gulltransporten er en strømmefilm, men samtidig en godt kamuflert kinofilm belagt med 24 karat kvalitet.

Det er gode tider for oss som elsker krigsfilm og spesielt norske filmer om andre verdenskrig. Kun måneder etter kinosuksessen Krigsseileren (2002), og rett før Kampen om Narvik (2022), kommer Gulltransporten (2022) som er strømmetjenesten Viaplays første norske spillefilm. Med sin lanseringsplattform skulle man kanskje tro at dette var en enklere film laget for det lune hjemmets TV-skjermer. Gulltransporten er derimot en ulv i fåreklær belagt med 24 karat kvalitet. Det er en film som egentlig hører hjemme i kinosalen med dets store lerret og mektig lydbildet.

Gulltransporten | 2022 (Norway) Summary:
Countries: NorwayLanguages: Norwegian

Det har gått 14 år siden Max Manus (2008) igangsatte en ny og mer moderne tilnærming til filmer om andre verdenskrig i Norge og siden har vi sett historier om krigsprofitører, maktkamper, flukt, kollaboratører samt holocausttematikk. Nå er det tid for en rendyrket oppdragsfilm.

Tidsmessig begynner Gulltransporten (2022) i de dramatiske døgnene etter invasjonen og befinner seg dermed parallelt med tidslinjen i Kongens nei (2016). Men i stil og tone, ikke ulikt Den 12. mann (2017), er Gulltransporten en popkornfilm som på uvanlig vis klarer den vanskelige balansen mellom tyngde og letthet.

Sann historie

Den sanne historien om hvordan 50 tonn med gull ikke måte havne i hendene til den tyske invasjonsstyrken har alle elementene som trengs for å lage en god spenningsfilm. Det finnes et knippe bøker om Norges Banks operasjon, men i dette tilfellet er manus skrevet av Thomas Moldestad, Jørgen Storm Rosenberg og medforfatter Sofia Lersol Lund uten henvisning til noe spesifikt kildemateriale. Opprinnelig tok oppdraget to måneder, men med enkelte fortellertekniske friheter samt noen fiktive karakterer har dette blitt en velfungerende og høyst spennende historie som oppleves som noen få dager. Jørgen Storm Rosenberg er sammen med Kjetil Omberg dessuten filmens produsent og disse to ringrevene har god erfaring med publikumsrettede sjangerfilmer.

Kvelden 8. april 1940 er det bursdagsfeiring hjemme hos Fredrik Haslund (Jon Øigarden), sekretær i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Idet hans kone, barn og søster Nini (Ida Elise Broch) skal blåse ut lyset på bursdagskaken avbrytes festlighetene av en flyalarm og de må søke dekning i kjelleren. Tyske krigsskip seiler opp Oslofjorden og den tyske invasjonen av Norge har startet. Deres hovedmål er å ta den norske kystlinjen, regjeringen, kongen og den norske gullbeholdningen. Samtidig som kongen og regjeringen evakueres starter prosessen med å sende Norges Banks gullbeholdning ut av Oslo. Sjefdirektør Rygg får rekvirert et stort antall lastebiler, deriblant kjøretøyet til en hardbarka sjåfør spilt av Sven Nordin, og gullet gjøres klart for transport mot sikkerhetshvelvet på Lillehammer.

Tyskerne tar opp jakten

I Drøbaksundet kaprer den tyske majoren Stoltmann (Anatole Taubman) første bil i retning Norges Bank mens et truffet Blücher blir liggende i brann. I forargelse ankommer Stoltmann og hans styrker derimot et tomt hvelv i det samme som siste lastebil med gull kjører av sted. En innbitt Stoltmann starter jakten på gullet mens Fredrik Haslund og den evakuerte regjeringen befinner seg i skjul på Lillehammer. Finansminister Oscar Trop (Thorbjørn Harr) anser ikke Lillehammer som noe trygt sted for gullbeholdningen og han stoler kun på Haslund. Dermed blir han betrodd sitt livs store oppgave å få gullet ut av landet. Han får et bevæpnet følge av major Bjørn Sunde (Eivind Sander) og hans militærstyrke på 30 mann.

Les også Andre verdenskrig: Norsk krigsfilm i det nye millenniet – CINEMA

Gulltransporten gjør et godt valg i å vinkle historien fra Haslund. På denne måten er filmens protagonist verken motstandsmann eller soldat, men på et befriende vis bare en byråkrat og sivilist. Fredrik Haslund er en strukturert sekretær, et petimeter som skal protokollføre hver eneste detalj av gullets bevegelser. På den andre siden er den hissige majoren Bjørn Sunde, som han sier i filmen, en som puster krig. Og slik oppstår stadige konflikter mellom disse to under transporten av gullet. Dog, som Haslund påpeker, er ikke dette en militær operasjon, men en sivil operasjon med militær eskorte og her er Haslund øverstkommanderende. Motstandsbevegelsen vies uvanlig lite og kun sporadisk plass, men Haslunds søster Nini tilknyttes etter hvert som hans medhjelper og en del av operasjonen. På underfortalt vis havner hun stadig midt i kampene, men vi avskriver hennes raske forflytninger i avdelingen for kreativ frihet.

Heseblesende kappløp

Filmens andre løpende konflikt er av mer klassisk art. Her utspilles en kamp på liv og død mellom den flyktende Haslund og den jagende Stoltmann og hans styrker. Tyskeren, som heldigvis snakker tysk, har personlig blitt beordret av Adolf Hitler om å skaffe gullet for enhver pris og holder intet tilbake i forsøket. Dermed blir Gulltransporten et heseblesende kappløp gjennom Norges landskap, fra Oslo til Trøndelag, i lastebiler, med tog, i fly og i båt. Og slik kan man trekke paralleller til regissør Hallvard Bræins Børning-trilogi samt spekulere i at disse filmene antageligvis var noe av årsaken til at han ble hyret som regissør.

Og nettopp på grunn av Bræins tidligere filmografi var det en fordomsfull frykt for at Gulltransporten skulle oppleves som en banal lettvekter. Ved å hele tiden holde balansen mellom lettbeint underholdning og god krigsfilm klarer Bræin i sin beste spillefilm til nå å putte de forutinntatte tankene i skammekroken. Filmfotograf Oskar Dahlsbakken leverer dessuten kinoverdig foto og solide kamerakjøringer, og i klippen veksles det hele tiden mellom et godt og variert utvalg bilder. Dette er en massiv og svært påkostet film som føles helstøpt.

Blir aldri kjedelig

Det er en handlingsmettet thriller som aldri blir kjedelig og hvor den ene spenningssekvensen, så vidt avklart med en hårsbredds margin, avløses av en ny angstskapende utfordring. Karakterene handler under sterkt tidspress og tempoet føles dermed både høyt og stressende. De er stadig i bevegelse og dermed får filmen en god drivkraft med en stadig økende spenningskurve. Akkurat da du trodde det hele var over, så kommer en ny vending med nok en heseblesende og begivenhetsrik sekvens.

Les også «Krigsseileren»: Løfter lista ytterligere et hakk for norske krigsfilmer – CINEMA

Med tyske soldater som marsjerer i Oslo plasseres publikum midt i en krigssetting som føles både alvorlig og pressende. Og slik karakteren Fredrik Haslund etter hvert skal føle at hele oppdraget hviler på hans besluttsomhet, skal filmens fortelling likedan hvile på skuldrene til skuespiller Jon Øigarden. Han spiller godt, alvorlig og behersket med en stram og god framtoning, kun ispedd ørsmå hint til hans tidligere bakgrunn med komedie. Og samspillet med Eivind Sander som major Bjørn Sunde er likedan herlig. I sterk kontrast til sin tidligere jødiske rolle i krigsrelaterte Bye Bye Germany (2017) spiller Anatole Taubman her en karikert, men ikke overdrevet rolle som tysk offiser. Han er en iherdig jeger, men den arrete skurkenazisten som vi ofte har sett i tidligere norske krigsfilmer, er heldigvis nedtonet.

Rekordmengde med action

Filmen byr på en svært god og troverdig tidskoloritt. Gjenkjennbare fasader fra Oslos bymiljø er på vellykket vis tilbakeført til 1940-tallets ånd. Mens bekledning er slitt og ser velbrukte ut er de tidsriktige kjøretøyene uvanlig velholdt og ofte nyvasket. Imponerende kulisser av utbombede byer er en fin miks av godt håndarbeid og spesialeffekter. Antall actionscener, eksplosjoner og spesialeffekter kommer i store mengder. Det føles massivt og i Gulltransporten må det være rekordhøyt sammenlignet med tidligere norske krigsfilmer. Tyske kampfly med mitraljøser bryter det norske landskapet mens bombefly etterlater norske byer i et brennende inferno. En kort, men mektig scene vinklet fra et tysk kampfly utmerker seg med særs høy kvalitet og intensitet.

Selv om det hovedsakelig er en alvorlig krigsfilm, ligger det samtidig en humoristisk og svært publikumsrettet undertone på lur i Gulltransporten. Som et underholdningsinnslag får vi en duo bestående av Sven Nordins barske karakter og den mer spinkle bankfunksjonæren Ivar (Axel Bøyum) som hans handlingslammede side-kick. Et tredje tilskudd til denne undertonen er den gang Norges største dikter og nasjonalkjendis Nordahl Grieg (Morten Svartveit) som har meldt seg frivillig til å kjempe. I møte med disse karakterene var det i starten en frykt for at dette lettbeinte, men publikumsvennlige grepet skulle trekke filmen i negativ retning. I dette tilfellet fungerer derimot denne kombinasjonen som en velfungerende kontrast til alvoret hos resten av rollegalleriet.

Les også Andre verdenskrig: Seks kommende norske krigsfilmer – CINEMA

Jakten på nazigull har vi tidligere sett i klassikeren Kelly’s Heroes (Kellys helter, 1970) mens helter og motstandsbevegelse har jaktet på nazistenes krigsbytte i solide The Train (Toget, 1964) og mindre gode The Monuments Men (2014) hvor humor ble for dominerende. I denne sammenhengen er ikke Gulltransporten bare en høyst vellykket krigsfilm i norsk målestokk, men den utmerker seg også i den store nåværende mengden internasjonal krigsfilm.

Kinofilm er i dag ikke lenger forbeholdt kinosalen, det er den norske Netflix-suksessen Troll (2022) og nå Gulltransporten et bevis på. All honnør til Viaplay som tørr å satse så stort ved å finansiere en film av denne kaliberen. Men for de få av oss som har opplevd filmens flyangrep i Åndalsnes i en kinosal, vil nok de fleste riktignok mene at Gulltransporten er en film som hører hjemme på kino.

Delta i diskusjonen