Årets dokumentarfilmfestival i Thessaloniki ble arrangert i to faser, som begge var mulig å følge digitalt. Her er noen av høydepunktene fra det omfattende programmet.

I år ble det gjennomført en «første fase» av Thessaloniki Documentary Festival via nettet i mars, som er måneden festivalen vanligvis arrangeres. I perioden 24. juni til 4. juli arrangerte festivalen i tillegg en «summer edition» med utendørs kinovisninger i den nordgreske byen. Men også sommerutgaven bød på online filmvisninger, og med det fikk utenlandske så vel som nasjonale publikummere anledning til å se ytterligere et utvalg internasjonale og greske dokumentarer.

Her følger noen av høydepunktene fra årets todelte utgave av dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki:

Lever vi i en datasimulasjon?

Hva om vi lever i en datakonstruert verden, hvor det vi opplever som virkeligheten egentlig er en digital simulering? Dette spørsmålet stiller regissør Rodney Ascher i sin fascinerende nye dokumentar A Glitch in the Matrix, som ble vist på festivalen i mars. Ikke ulikt langdebuten Room 237, som omhandlet skjulte budskap i Kubrick-klassikeren The Shining, lar filmskaperen en rekke tilhengere av den radikale teorien som utforskes komme til orde. Deriblant den avdøde sci-fi-forfatteren Philip K. Dick, som var en tidlig talsperson for disse ikke så rent lite konspiratoriske synspunktene – som skulle få ytterligere grobunn med spillefilmen The Matrix.

Filmens intervjuobjekter (om enn ikke Dick, som av naturlige grunner er å se i arkivopptak av et foredrag) er gestaltet gjennom digitale avatarer, noe som bygger opp under følelsen av nettopp å leve i en digitalskapt virkelighet. Likevel overbeviser ikke A Glitch in the Matrix nødvendigvis om at forestillingen er riktig, men gir isteden et gradvis mer forstyrrende innblikk i hvilke konsekvenser en slik virkelighetsoppfatning kan få.

John Belushi, siste kveld på puben og norske dokumentarer

Blant filmene festivalen viste i denne første fasen var også portrettdokumentaren Belushi, regissert av R.J. Cutler, som for tiden er tilgjengelig i NRKs nettspiller. Gjennom både arkivmateriale, intervjuer og animasjonssekvenser kommer filmen tett på den begavede komikeren, skuespilleren og musikeren John Belushi, som døde av narkotikamisbruk i 1982.

John Belushi. Foto: Judy Belushi Pisano/Courtesy of SHOWTIME.

Vel verdt en anbefaling er også Bloody Nose, Empty Pockets. Regissørene Bill og Turner Ross fanger her den siste, fuktige kvelden på en brun pub i Las Vegas før stedet stenges – som dessuten er dagen etter Trump ble valgt til president. Denne observerende filmen er en hybrid mellom fiksjon og dokumentar, men føles like fullt som en autentisk, nærgående og ikke minst nostalgisk skildring av denne typen utdøende utesteder, der stamgjestene nærmest er som en stor familie.

I mars viste festivalen den norske dokumentaren Radiograph of a Family, som vant hovedprisen på den viktige dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam i fjor. Filmen er et sterkt og intimt portrett av filmskaper Firouzeh Khosrovanis familie, men med det forteller den også om det iranske samfunnet gjennom flere tiår. I sommerutgavens internasjonale konkurranseprogram deltok Silje Evensmo Jacobsens Tro kan flytte fjell, om gresk-ortodokse nonner som skal bygget et kloster i den norske bygda Valldal, som for øvrig kan strømmes på NRK TV.

Prisvinnende kvinnelige fribrytere

Blant høydepunktene i sommerprogrammet var Luchadoras av Paola Calvo og Patrick Jasim, som følger en gruppe kvinnelige fribrytere i Mexico. Filmen er et medrivende portrett av disse fargerike personlighetene, og vel så mye som bryting, handler den om å være kvinne og mor i det sterkt voldspregede Mexico. Filmen vant både hovedjuryens spesialpris og filmkritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris for beste film i det internasjonale programmet, sistnevnte med Cinema-bidragsyter Jan Storø blant jurymedlemmene.

Luchadoras følger en gruppe kvinnelige fribrytere i Mexico.

En annen prisvinner var den greske filmen Days and Nights of Demetra K, regissert av Eva Stefani, som handler om en kvinnelig sexarbeider i Athen gjennom hele tolv år. Også denne filmen tegner i tillegg et bilde av samfunnet den utspiller seg i – nærmere bestemt hvordan utviklingen i den greske hovedstaden preges av landets dype økonomiske krise.

Sterke portrettfilmer

Flere portrettdokumentarer fra programmet fortjener å nevnes: I Porno Uncle Jim jakter filmskaper Stephan Bookas på den fullstendige historien om et familiemedlem som slo seg opp i pornoindustrien i Washington, og som gjennom dette arbeidet var en ikke uvesentlig forkjemper for homofiles rettigheter på 60- og 70-tallet.

Også i den svenske filmen Greven gjenforteller filmskaperen historien om et kontroversielt, avdødt familiemedlem, her sin fars fetter, som var involvert i både svindelvirksomhet og flere drapssaker – og dermed kan sies å være et egnet utgangspunkt for en «true crime»-dokumentar. Regissør John Blåhed inntar imidlertid en selvrefleksiv holdning til nettopp denne subsjangeren, og med det diskuterer Greven også de problematiske sidene ved å lage dokumentarfilm om tragedier fra virkeligheten.

Regissørene Stefan Kolbe og Chris Wright unngår likeledes en konvensjonell «true crime»-tilnærming i Anamnesis, en tysk dokumentar om den anonymiserte «Stefan S.», som soner en lengre fengselsstraff og går i terapi etter drapet på en kvinne. Denne formeksperimentelle filmens sentrale spørsmål er isteden hvordan vi danner oss et bilde av, eller på noe vis kan forstå, et menneske som har begått en slik grusom forbrytelse. Både som publikum, filmskapere eller fagpersoner som skal vurdere om han fortsatt er til fare for samfunnet.

Soldaten er et nært portrett av en dansk ekssoldat .

Soldaten av Nikolaj Møller er på sin side et nært portrett av en dansk ekssoldat som har inntatt en nokså eremittisk tilværelse i den peruanske regnskogen i Amazonas, der han benytter seg av det mange vil anse som svært alternativ selvmedisinering for sitt posttraumatiske stressyndrom.

En ganske annerledes soldatskildring var for øvrig å finne i LUX, regissert av Mateo Ybarra og Raphaël Dubach, som med en observerende tilnærming følger en sveitsisk militærøvelse der et storstilt terrorangrep iscenesettes. Filmen er til dels humoristisk i sin gjengivelse av det ikke spesielt overbevisende fiktive angrepet og de tilsvarende lite motiverte soldatene, og ikke minst stiller LUX spørsmål om egnetheten til vernepliktige militærstyrker.

Beatles i India og selvutleverende datingprosjekt

Thessaloniki-festivalen pleier å vise en god del musikkdokumentarer, og summerutgaven åpnet med Tina Turner-dokumentaren Tina (som er anmeldt tidligere her i Cinema).

Blant årets musikkdokumentarer var også Ajoy Bose og Peter Comptons The Beatles and India, som forteller om «The Fab Four» sitt forhold til både musikken og kulturen for øvrig i det asiatiske landet. Ingen av de gjenlevende medlemmene er intervjuet for filmen, og det er en aldri så liten svakhet at filmskaperne åpenbart ikke har fått benytte seg av Beatles’ musikk. Men gjennom omfattende arkivmateriale og intervjuer med andre tidsvitner (deriblant George Harrisons tidligere kone Pattie Boyd) gir dokumentaren likevel et interessant innblikk i denne delen av The Beatles’ historie.

En av festivalens aller mest spennende og bemerkelsesverdige filmer var Acts of Love.

Sist, men slettes ikke minst: En av festivalens aller mest spennende og bemerkelsesverdige filmer var Acts of Love. I den selvutleverende hybridfilmen dokumenterer Isidore Bethel – som har regissert filmen sammen med Francis Replay – sine forsøk på å date nye menn i kjølvannet av et mislykket avstandsforhold med en eldre elsker. Bethel inviterer ulike «match’er» fra dating-apper til en audition, der han også ber dem om å delta i en film med ham selv, uten at han helt vet hvordan den kommer til å bli.

Filmen inkluderer etter hvert konstruerte scener med de utvalgte kandidatene, men oppleves ikke desto mindre som en ærlig skildring av jakten på kjærligheten. Verdt å trekke fram er dessuten Bethels samtaler underveis med sin mor, som tilfører humor så vel som betimelige påminnelser om etiske problemstillinger – samt om prosjektets narsissistiske aspekt. Acts of Love er en til dels grenseoverskridende film, både hva sjanger og intimitet angår, og får herved en varm anbefaling.

Delta i diskusjonen