Først en innrømmelse. Anmelderen OG hans kone er begge direkte etterkommere av sjøhelten. Vi håper ikke dette medfører noen inhabilitet!
«Døtre seks og sønner tolv, men kun en ble Tordenskjold.»(Barnesang til tekst av G. Rode etter en gammel melodi.)
Først og fremst er det Erlend Loes manuskript som skaper interesse, han har ivrig gitt seg i kast med legenden og spunnet noen friske, morsomme og spennende episoder rundt hans liv i det siste året. Først en liten historisk repetisjon :
Peter Wessel (1690–1720) var av fin dansk-norsk familie fra Trondheim som utvandret til København og ble sjøoffiser og en av de store helter i nordisk historie. Under den store nordiske krig gjennomførte han en rekke snarrådige og dristige aksjoner, og ble snart en folkehelt.
Etter slaget på Kolberg Red 1715 ble han adlet under navnet Tordenskjold. Sin mest berømte bedrift utførte han i 1716, da han angrep og ødela en svensk transportflåte i Dynekilen ved Strömstad, noe som førte til at Karl 12 oppgav beleiringen av Fredriksten.
Tordenskjold ble siden utnevnt til vice-admiral, men påstås drept i en (mystisk) duell i 1720 – bare 30 år gammel.
Men filmen hadde ikke greid seg uten en ung og fremadstormende skuespiller i hovedrollen. Det er her Jacob Oftebro kommer inn, med nok en fremragende innsats i moderne nordisk film. Vi har nylig sett ham i
Guldkysten, snart skal vi møte ham i
Birkebeinerne og etter hvert i
Snømannen, men altså først her som Tordenskjold, en beiler, posør, horebukk og krigshissende unghest av internasjonale dimensjoner. Oftebro er på mange måter en nordisk Leonardo Di Caprio. Han har fremtiden for seg, den gutten!
Filmen er dramaturgisk bygget rundt det klassiske helt og skygge – paret, med Tordenskjold som helt og kammertjeneren Kold (Martin Buch) som den kloke, korrigerende men akk så kjedelige følgesvennen. Vi følger dem på reise til Hamburg, hvor Tordenskjold skal møte sin forhåpentligvis kommende livsledsagerske, en fornem frøken av engelsk opprinnelse. På veien dit opplever vi ham som frisk og underholdende foredragsholder, han er ikke kvitt opplevelsene fra Dynekilen og kåserer innlevende om sjøslaget til begeistrede forsamlinger, stort sett unge kvinner, som drømmer om å få den store helten til sengs. Noen lykkes også. «Turen blir en heidundrende roadmovie gjennom Danmark og Tyskland», for å sitere forhåndsomtalen. «Han er tidens rockestjerne, men problemene tårner seg opp». Morsomt er det også å se at datidens spinn-off produkter, ølseidler, brosjer og annet, alle med Tordenskjolds portretter, gikk som varmt hvetebrød etter foredragene. Selvsagt er det Kold som stillferdig forestår salget. Tidene har ikke forandret seg så mye på dette området.
Jeg får en følelse av å se igjen forholdet mellom Mozart og Salieri, mesterlig skildret i Milos Formans film fra noen år tilbake, når jeg ser Oftebro og Buch utfolde seg på lerretet. Dette hat/fascinasjons-forhold, som går igjen i mange fortellinger, på film, scene og i litteraturen, gir tilskuerne mengder av komedie, spenning og melodrama. Som sådan oppfyller den dramatikkens tre hjørner, eller filmens tre grunnleggende genrer. Dekor og kostyme er selvsagt av ypperste merke, som så ofte i nordisk film, men denne gangen tar ikke det visuelle overhånd, men skaper adekvate rammer for den gnistrende og morsomme fortellingen. Musikken er befriende, stort sett moderne rock, bare med et par innslag av tidsriktig spinnett-komposisjoner. Og til vår store tilfredsstillelse, ikke et spor av sjøslag og fregatter, fraværet av dem er det som skaper spenningen og innlevelsen.