Ukraina har i over hundre år opplevd stadige kriger og konflikter og nok en gang er landet invadert. I filmsammenheng er det derfor interessant å se nærmere på filmene som skildrer disse konfliktene.

Mellom 1918 og 1919 foregikk den polsk-ukrainske krigen mellom Polen og Ukraina. I årene 1932–1933 iverksetter Stalin kollektivisering av jordbruket i industrialiseringen av Sovjetunionen. Byråkrater i Kreml henter korn fra store landbruksområder til storbyens folk eller bruker det for å finansiere utbyggingen av industrien. Resultatet ble en hungersnød, også kjent som Holdomor, som i fører til over fire millioner døde i Ukraina alene.

Som et ledd i operasjon Barbarossa og Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941 ble også hele Ukraina i løpet av kort tid okkupert. Hitlers plan var å erobre så mye land som mulig og i Ukraina var målet å sikre landets natur- og industriressurser. Samtidig var det en utryddelseskrig hvor målet var å tilintetgjøre den sovjetiske staten og i det nye imperiet var det ønskelig at færrest mulig innbyggere fulgte med. Ukrainere led allerede under Den røde armé og mange ønsket derfor tyskerne velkommen. I november 1941 var stort sett hele Ukraina under tysk kontroll.

Etter at Sovjetunionen satte inn et avgjørende angrep var slaget om Stalingrad over og den sovjetiske offensiven begynte. På midten av 1943 begynte tyskerne å trekke seg ut fra Ukraina, men etterlot landet i en herjet forfatning etter å ha brukt brent jord-taktikk. Utallige ukrainske byer og landsbyer var jevnet med jorden. Rundt 2,2 millioner ble hentet ut fra Ukraina og brukt som slavearbeidere i Tyskland og man estimerer at det forsvant mellom 5-7 millioner mennesker fra Ukraina under krigen.

Det har blitt laget filmer om andre verdenskrig i Ukraina, både av ukrainske regissører og av det større sovjetiske filmapparatet. Landet ble uavhengig først i 1991 og rundt millenniumskiftet var det så å si ingen filmproduksjon da de slet med finansiering. Samtidig var det et behov for å lage filer om neglisjerte historiske hendelser og dele dette med eget og internasjonalt publikum. Flere av filmene som etter hvert ble laget handlet om krig, konflikter, lidelser og patriotiske handlinger. De spenner fra gamle kriger til den betente situasjonen etter revolusjonen i 2013. Gradvis skulle disse ukrainske filmene høste anerkjennelse og vinne priser på filmfestivalene i Cannes, Berlin og Venezia.

Den sorte jord 

En av de mørkeste kapitlene i Ukrainas historie omhandler hungersnøden kalt Holdomor og som har blitt filmatisert av Agnieszka Holland som Mr. Jones (Den sorte jord, 2019).

Polske Holland har flere ganger laget filmer med utgangspunkt i krigens mørkeste avkroker og viktige historier om svake og undertrykte folkegrupper. I årene 1932–1933 iverksetter Stalin kollektivisering av jordbruket i industrialiseringen av Sovjetunionen. Byråkrater i Kreml henter korn fra store landbruksområder til storbyens folk eller for å finansiere utbyggingen av industrien. Resultatet ble en hungersnød som i denne filmens tilfelle fører til over fire millioner antatte døde i Ukraina alene. Hendelsen fortelles fra en journalists synsvinkel og Den sorte jord er Hollands største produksjon til nå, laget med kjente skuespillere og med internasjonal appell.

Waliseren Gareth Jones (James Norton) jobber som utenriksrådgiver for den britiske statsministeren Lloyd George. Han har nylig intervjuet Hitler og mener at en krig er i anmarsj. Han trenger derfor Stalins hjelp til å stå imot tyskerne og ønsker derfor å reise til Sovjetunionen for å intervjue Stalin. Under strenge kår får han kun lov til å oppholde seg i Moskva hvor han via sin journalistvenn får nys i at noe skjer i Ukraina. Da vennen blir drept får han tak i hans notater og med journalistisk teft reiser han dypt inn i det Sovjetiske riket for å avdekke en skjult tragedie.

Gareth Jones sjokkerende reise til den kornproduserende landsbygden i Ukraina skal vise seg å by på en like redselsfull opplevelse for filmens publikum. Gradvis ser vi resultatet av Moskvas femårsplan med kollektivisering av jordbruket hvor bønder måtte levere sine produkter og sikre matforsyning til storbyer. Folket sulter og dør som fluer. Det er en reise i et ubarmhjertig og grusomt landskap som gir assosiasjoner til holocaust. Det er et forblåst, kaldt og nådeløst vinterlandskap. De få menneskene vi ser er døde forfrosne kropper eller de som plukker opp stive lik. De andre levende er desperate og gjør hva som helst for en matbit. Også Gareth Jones skal oppleve kulden og sultens konsekvenser.

Den norske tittelen Den sorte jord utdypes gjennom en ukrainsk kvinne i matkø; «Den sorte jord, alt kunne gro, men de kom og tok alt, millioner døde». Gareths journalistiske dilemma er å rapportere de grusomme hemmelighetene han har avdekket til vestlige medier og sørge for å redde millioner eller la være av politiske årsaker. Tematikk er revolusjon, journalistikk, høypolitisk spill og konflikter mellom stormakter. Filmens svakhet er at den tar det for gitt at publikum har stor viten om Holdomor og dermed blir den noe sparsom med informasjon.

Etter sin uavhengighet i 1991 har ukrainske myndigheter kjempet for å få anerkjent Holdomor som et folkemord mot det ukrainske folket. Som et finurlig sidespor kan det nevnes at Vidkun Quisling med sin overordnede rolle i Nansen-hjelpen og besøk til Ukraina bidro til å gjøre hungersnøden i 1922 kjent i resten av Europa. Flere hundre tusen mennesker ble reddet fra sultedøden i området under Quislings administrasjon og gjorde Nansen og Quisling svært populære i Ukraina. En annen film om samme hendelse er kanadisk-britiske Bitter Harvest (2017). Den sorte jord er utgitt på DVD fra Another World Entertainment og kan strømmes på Filmoteket, Blockbuster, Viaplay og SF anytime.

Ondskapens tid 

I Volhynia i vest-Ukraina pågikk det mellom 1943 og 1944 en etnisk rensing og et folkemord som var en konsekvens av hat mellom folk.

Wołyń (Ondskapens tid, 2016) er basert på samlingen historier kalt «Nienawiść» av Stanisław Srokowski og omhandler traumatiske hendelser i den polsk-ukrainske historien. Polske Wojciech Smarzowski ansees som en av de mest prominente regissørene siden den nye bevegelsen i polsk film etter 2002 og Wołyń er, ifølge regissøren, myntet på den voksende bølgen av ekstreme nasjonalister og ikke bare et forsøk på å gjengi fra en historisk korrekt faktabok.

Filmen er underfortalt og man bør ha litt forståelse av den betente forhistorien mellom polakker og ukrainere i forkant. Den polsk-ukrainske krigen var en territorial krig mellom Polen og Ukraina fra 1918 til 1919 hvor det brøt ut store kamper i Volhynia, kalt Wołyń på polsk, derav filmens tittel. Videre skulle den ukrainske befolkningen i 1932-1933 opplevde hungersnøden kalt Holodomor, et tema godt dekket i tidligere nevnte Den sorte jord. I den allerede betente konflikten mellom polakker og ukrainere kommer det tyske angrepet på Polen i 1939 og siden det sovjetiske angrepet to uker senere som innlemmer Volhynia i sovjetrepublikken. Så starter den tyske invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941.

Volhynia i vest-Ukraina på slutten av 1930-tallet. Samtidig som hennes søster gifter seg i en landsby i Volhynia drømmer 17 år gamle Zosia og Petro om å bli neste par ut. Bryllupsgjestene er en god blanding av polakker og ukrainere. Petro er ukrainer, mens Zosia er en udefinert, men godhjertet polsk-ukrainsk jente som skal hjelpe polakker, ukrainere og jøder. Deres hverdag snus på hodet da Zosia giftes bort til en enkemann mot sin vilje og blir gravid mens ektemannen må ut å kjempe da andre verdenskrig bryter ut. Med nye okkupanter ser ukrainere sitt snitt til å få deportert ut polakker ved hjelp av sovjetisk sikkerhetspoliti, deriblant Zosia og hennes familie.

Livet til bønder på landsbygda er svært hardt under krigsårene og vi opplever situasjonen gjennom øynene til Zosia. Filmen starter med en halvtimes bryllupsscene, i tråd med og like imponerende som den i The Deer Hunter (Hjortejegeren, 1978). Det er idyllisk, poetisk og vakkert, på lydsiden forsterket med sang fra et kvinnelig folkekor. Den problematiske blandingen av polske og ukrainske gjester ispedd store doser alkohol fører derimot til eskalerende konflikter. Så begynner krigsscenene filmet med håndholdt kamera og som i sin intensitet og imponerende råskap er utrolig godt laget. Det er flott spill, imponerende kulisser og man får følelsen av at det er laget for det store lerretet. Det er en original film fri fra klisjeer og laget i en jordnær stil.

Ondskapens tid er en film som levner lite håp til menneskeheten. Den er grusom og sadistisk der den viser umenneskelige handlinger utført mot uskyldige, kvinner og barn. Jøder blir skutt av nazister og grimme massehenrettelser er svært grafisk fremstilt. Det er sjelden en krigsfilm forteller en like sterk og utmattende historie som berører på denne måten. På nyansert vis viser Ondskapens tid groteske handlinger utført både av polakker og ukrainere og nøkkelepisoden i filmen er massakren på polakker i Volhynia. Dette var en etnisk rensing og et folkemord på polakker utført av ukrainske nasjonalister og nazi-sympatiserende opprørere mellom 1943 og 1944 for å fri landet fra polsk og sovjetisk dominans. Det anslås at rundt 100.000 polakker ble drept i denne perioden. Polsk motreaksjon førte til mellom 10.000 og 12.000 drepte ukrainere.

Dette er en film om en geografisk kruttønne. Landet er Ukraina, befolket av polakker og under stadig invasjoner av både Nazi-Tyskland og Sovjetunionen. Det er en aggressiv film hvor ukrainere omtales på nedsettende vis av polakker, men hvor jøder befinner seg enda lavere på rangstigen. Polakker hadde mishandlet ukrainere og ødelagt deres kultur, reaksjonene kom ikke fra intet og utrenskningen var en konsekvens av hat mellom folk. Filmen var faretruende aktuell i sin samtid med en stadig voksende og voldelig nasjonalistisk bølge som preget Europa. I dag er filmen fortsatt høyaktuell. Det ukrainske utenriksdepartementet stanset visninger av filmen i Ukraina, men den ble utgitt på DVD i Norge og kan strømmes på SF Anytime.

Battle for Sevastopol 

Ukrainske Lyudmila Mikhaylovna Pavlichenko var skarpskytter for Den røde armé under andre verdenskrig og med sine 309 bekreftede drap er hun historiens mest treffsikre kvinnelige skarpskytter.

Filmen Battle for Sevastopol (2015) bygger på sanne hendelser under Østfronten med kampene i Odesa og beleiringen av Sevastopol på Krimhalvøya mellom 1941 og 1942. Det er en russisk-ukrainsk produksjon om Lyudmila som blir en heltinne og et symbol for Sovjetunionen. I 1944 ble hun sendt til USA som ambassadør og innledet et personlig forhold til Eleanor Roosevelt, enken etter Presidenten. Innspillingen startet i 2012 og den ble lansert i april 2015, etter Ukraina-krisen i 2013 og et år etter at Krim og Sevastopol ble tatt opp som nye delstater i den russiske føderasjon. Mens ukrainske Lyudmila fremstilles som en sterk kvinne blir mannlige medlemmer av partiet satt i dårligere lys.

Året er 1937 og Lyudmila skal begynne som student på det historisk fakultet i Kiev. Hennes far Misja er major i NKVD og er negativ til hennes valg. Som et tidsfordriv sammen med venner, oppdager Lyudmila at hun besitter stor treffsikkerhet på skytebanen. Systemet får nyss i dette og snart innkalles hun til skytetrening uten mulighet til å avslå. Da tyskerne uten forvarsel angriper grensene i 1941, blir det raskt behov for hennes skarpskytterutdanning. Lyudmila går gjennom fysisk trening og ytterligere skytteropplæring før hun settes inn i strid i Odesa. Snart befinner hun seg midt i harde kamper med bombefly, stridsvogner og hissig beskytning. Gradvis blir hun en av de beste skytterne og forflyttes til slaget om Sevastopol.

Det er først og fremst uvanlig med kvinnelige hovedroller i filmer lagt til andre verdenskrig og enda mer sjeldent er de heltinner. Lyudmila går ufrivillig i sine fars fotspor og skal bli en beintøff soldat som skal drepe 309 fascister og som journalistene omtaler som Lady Death. Battle for Sevastopol følger i fotsporene til moderne russisk krigsfilm om andre verdenskrig som ofte er storslåtte og nasjonsbyggende helteskildringer. Kampscenene er velregisserte og slagmarken er skitten og herjet. Også kampscener i luften imponerer og det er tydelig at dette er en påkostet ukrainsk film hvor både spesialeffekter og dataskapte CGI-effekter holder internasjonalt mål.

Filmens styrke ligger i scenene med Lyudmila som skarpskytter. Hun får beskjed om å skyte offiserer, spare på ammunisjon og får opplæring i hvordan en skarpskytter kan ta ut en stridsvogn. Etter hvert skal hennes kamper gjenkalle det vi tidligere har sett i Enemy At the Gates (Fiende ved porten, 2001), løst basert på sanne historier om den sovjetiske skarpskytteren Vasilij Zajtsev under slaget ved Stalingrad. Lyudmilas nye liv er krig, hun blir et symbol og soldatene rundt henne kjemper for henne. Mot alle odds overlever hun kamp etter kamp mens de fleste rundt henne faller. Så endrer tyskerne taktikk og sender inn skarpskytteren Otto von Singer for å spore henne opp og ta henne ut. Dermed får vi et ytterligere likhetstrekk og nesten en imitasjon av Enemy At the Gates. Riktignok er Singer, på samme måte som Ed Harris´ karakter i Enemy At the Gates, i virkeligheten kun påfunn fra sovjetisk propaganda.

Filmens store ankepunkt er dens todelte historie som fortelles parallelt. Den ene tråden følger Lady Death fra student til heltinne, den andre presenterer hennes møte og vennskapelig utvikling med Eleanor Roosevelt. Filmens første utfordring er den stadige hoppingen frem og tilbake i tid. Den andre er bruk av middelmådige skuespillere med dårlig aksent. Scenene med Roosevelt bryter dermed stadig den oppadstigende oppbygningen av Lyudmila og filmens spenningskurve. Dette er en biografisk film som prøver å gape over de største bragdene og de viktigste hendelsene i hennes liv, men som vi kjenner fra tidligere biografiske filmer er det de som fokuserer på en begrenset tidsperiode eller hendelse som er de mest vellykkede.

Battle for Sevastopol omhandler relativt unge folk og det kan se ut til at den prøver å nå ut til bredest mulig målgruppe, inkludert de unge, med filmens rekke forelskelser. Lyudmila får alle menns oppmerksomhet og hennes kapteiner lærer henne å bli den beste skarpskytter. Filmskaperne har tatt seg noen friheter i ren Hollywood-tradisjon da Lyudmila i virkeligheten var gift, hadde en sønn før krigen brøt ut, jobbet på fabrikk og var slett ikke noen student. Eleanor Roosevelt på den andre siden minner henne på at hun er en kvinne, og forsøker å forme henne på amerikansk vis. Et ytterligere ankepunkt er bruk av moderne musikk som bryter med tidsånden og koloritten den har bygget opp. Også ukrainske Kasym (2013) bærer likhetstrekk til denne filmen, men med en mannlig soldat. Battle for Sevastopol ble utgitt på DVD av Atlantic Film og kan strømmes på SF anytime.

Les også «Natural Light»: Den langsomme krigen

The Painted Bird 

Dette er kanskje å ta det litt langt da dette ikke er en ukrainsk film, men den utspiller seg blant annet i Ukraina og er et moderne mesterverk som bør sees.

I 2010 sikret den tsjekkiske regissøren Václav Marhoul seg rettighetene til polske Jerzy Kosinskis bok «Den malte fuglen» utgitt på norsk i 1966. Boken fikk raskt status som et litterært mesterverk, men etter hvert skulle Kosinskis status som holocaust-overlevende slå sprekker og tanken om den selvbiografiske boken var ikke like troverdig lenger. Regissør Marhoul har ignorert denne debatten og laget et filmatisk mesterverk som motsvar. Ørkenfelttoget i regissørens forrige film Tobruk (2008) er i The Painted Bird (2019) byttet ut med et uspesifisert område i Øst-Europa som inkluderer Ukraina, Hviterussland, Polen og de baltiske landene. Den ble innspilt på interslavisk, et semikonstruert språk, mens tyskere og russiske soldater snakker eget språk. Årsaken til det uspesifiserte språket og geografien var at ikke et bestemt folk skulle assosieres til de stadige umenneskelige handlinger mot den jødiske gutten.

En ung gutt bor sammen med sin tante på et forblåst og avsidesliggende sted på landsbygden. Tanten dør, huset brenner ned og gutten må reise fra landsby til landsby i søken etter mat og opphold. Han møtes med avsky og nye bekjentskaper fører til stadige ubehagelige og livstruende hendelser. Det ene stedet er verre enn det andre og gutten opplever uante grader av grusomhet. Han møter sjamanen Olga, den sjalu og svært voldelige mølleren Miller, en fuglefanger, den pedofile destillatøren Gabbos og den nymfomane fiskerjenta Labina. Hans jødiske bakgrunn vekker vemmelse, frykt og han havner stadig fra asken til ilden.

The Painted Bird er lavmælt fortalt gjennom den unge guttens synsvinkel. Underveis i sin reise i det kalde samfunnet, fri for gjestmildhet og nestekjærlighet, blir han stadig mer ordknapp. Krigen er en slags metafor på skjærsilden hvor han opplever alle former for misbruk og straff. Filmen er et nærmere tre timer langt maraton og en prøvelse i vold, ubehag og lidelse og det er et dystert blikk på menneskeheten. Filmen er episodisk der han på sin reise stadig møter nye folk, men hvor han alltid er uønsket og jaget på flukt. Det er et overlevelsesdrama i et hatsk landskap med gutten som en hakkekylling, ikke ulikt en tam fugl som blir merket og sluppet løs, men bare for å bli hakket i hjel av andre fordi den er annerledes. De fleste av de ulike skikkelser som kommer inn og ut av livet hans misbruker ham, men på uventet vis er noen av dem hjelpsomme: den tyske soldaten Hans (Stellan Skarsgård), den russiske snikskytteren Mitka (Barry Pepper) samt en russisk offiser, spilt av Alexei Kravchenko som var hovedrolleinnehaver i Elem Klimovs Come and See (Gå og se, 1985). Men gjennom sine mange møter lærer han seg gradvis å bli mer kynisk, tøffere og når han når bristepunktet tar han igjen.

The Painted Bird ble filmet gjennom nærmere to år i kronologisk rekkefølge i Ukraina, Slovakia, Poland, og Tsjekkia og dermed eldes hovedpersonen, spilt av den gang 9 år gamle Petr Kotlár, i tråd med hendelsene han gjennomgår. Scenen med tanten Marta og Olga ble filmet i Ukraina i en virkelig landsby i Volhynia hvor det fortsatt bor 24 mennesker. Tidsmessig stadfester tidlig et tysk krigsfly at den utspiller seg under andre verdenskrig, men det fungerer bare som et ytterligere lag med elendighet for gutten. Det er ikke soldatene, men landsbybefolkningen som behandler han verst. Selv om filmen streifer innom holocausttematikk og bruker holocaust som et slående knyttneveslag, er det en oppvekstskildring om barn i krigstid og tap av uskyld. Med et barn i krigstid spiller den videre på sovjetiske filmklassikerne som Ivan´s Childhood (Ivans barndom, 1962), Come and See og ikke aller minst i den mer moderne og mesterlige Sorstalanság (Uten skjebne, 2005) fra Ungarn.

The Painted Bird består av en lang rekke tablåer som streifer innom det som kan berøres innen krigens grusomme aspekter. Allikevel er dette fortellerkunst av de sjeldne med kun kamera og skuespillere fri for klisjeer, musikk og dataeffekter. Den er filmet i sort hvit på 35mm og den lar fortellingen utfolde seg på svært underfunderlig og oppsiktsvekkende vis. Sjelden har en film vært like ubehagelig og sjelden har en sort hvit film sett så vakkert ut. Det er et mektig drama med usedvanlig godt regisserte krigsscener og en avslutning som gir frysninger. Samtidig er dette en befriende, annerledes og dristig fortelling om andre verdenskrig. The Painted Bird er et av de virkelig store nye mesterverkene og en av de mest gripende filmene om andre verdenskrig. Det tok 11 år å få laget filmen, men en ny Holocaust-lov innført i Polen i 2018 svertet produksjonen. Den sjokkerte for øvrig et uforberedt publikum under premieren på filmfestivalen i Venezia. Filmen kan sees på Filmoteket, SF anytime og Viaplay.

Spell Your Name 

Et år etter å ha lansert Schindler´s List (Schindlers liste, 1993) etablerte Steven Spielberg organisasjonen USC Shoa Foundation for å lage og bevare audiovisuelt materiale med holocaustoverlevende.

En av filmene han produserte var den Oscar-belønnede dokumentaren The Last Days (1997) om det ungarske holocaust. En annen og noe mindre kjent Spielberg-produsert dokumentar er Spell Your Name (2006) om det ukrainske holocaust og massemordet på rundt 100.000 i ravinen Babyn Jar i utkanten av hovedstaden Kiev. Steven Spielbergs besteforeldre kommer fra Ukraina og første gang han besøkte landet var i forbindelse med premieren av Spell Your Name i Kiev. Hendelsen i ravinen ble tidlig dekket i sovjetiske The Unvanquished (Nepokorennye, 1945), en av de første filmene i verden til å omhandle holocaust, og siden ble det laget en mindre god hviterussisk-tysk spillefilm med Babyn Yar (2003).

Regissør Sergey Bukovsky har intervjuet en rekke overlevende etter krigen og fått deres historier. 2,7 millioner av befolkningen i Ukraina var jødisk, og ukrainere og jøder levde side om side i århundre. Med den tyske invasjonen av Sovjetunionen skulle Einsatzgruppen i samarbeid med lokalt politi, hver dag mellom 22. juni 1941 og slutten av 1942 utføre massedrap på jøder i Ukraina. På slutten av 1941 ble det opprettet mange ghettoer i alle storbyer og de som gjemte jøder og soldater fra Den røde armé ble skutt på stedet. Vitnebeskrivelsene i dokumentaren gjenforteller hvordan Einsatzgruppen utførte raske aksjoner, drepte babyer, begravde barn og unge levende og utslettet totalt 1,5 millioner jøder. Det er samtidig historier om de som ble hjulpet, gjemt og som overlevde.

Som en moderne kontrast skrives intervjuene ned av regissørens assistenter. Dette er unge studenter i en ny generasjon som er relativt ukjente med hendelsene og deres uskyldige og noen ganger naive spørsmål blir en del av filmen. Dokumentaren er først og fremst hverdagsskildringer og episoder om overlevelse. Det handler i stor grad om hendelsene i ravinen Babyn Jar hvor Einsatzgruppen henrettet 100.000 mennesker, inkludert krigsfanger, motstandsfolk, kommunister og sivile ukrainere. Henrettelsen av 33.771 jøder 29. og 30. september 1941 var den største enkeltstående massakren på jøder under andre verdenskrig.

I kraft av sitt navn og rolle i USC Shoa Foundation bidrar Spielberg til å få fokus på filmen og dermed de mindre kjente hendelsene i Ukraina for et bredere publikum. En ny dokumentar setter ytterligere fokus på denne hendelsen. Babi Yar. Context (2021) vant pris under fjorårets filmfestival i Cannes for siden bli vist på Stockholm internasjonale filmfestival i november. Forhåpentligvis kommer den til en festival i Norge i år eller blir tilgjengelig på annet vis. Mens The Last Days kan sees på Netflix kan Spell Your Name sees på YouTube under tittelen Hidden Survivor Stories From The Holocaust In Ukraine – Spell Your Name.

Les også Ukrainske «Atlantis» – Virkelighetsnær postapokalypse

Escape From Stalin’s Death Camp 

Den ukrainske helten Danylo Chervonyi ble med i den ukrainske nasjonalistiske hæren som 18- åring og siden 1943 kjempet han for den ukrainske opprørshæren.

Escape From Stalin’s Death Camp (Chervonyi, 2017) er basert på en sann historie hentet fra Andrei Kokotiukhas bok med samme navn og omhandler den tidligere kommandøren i UPA, den militære delen av organisasjonen av ukrainske nasjonalister. Chervoniy kjempet i den polsk-ukrainske krigen, i 1941 ble han tvunget inn i Den røde armé i kampen mot tyskere, han flyktet fra en tysk fangeleir for deretter å bli motstander av Sovjetunionen. Regissør Zaza Buadze er født i Georgia, tok litteraturutdannelse og jobbet for finansministeren før han skiftet retning og begynte med film. Med Escape From Stalin’s Death Camp har han laget den første i en serie filmer om denne ukrainske helteskikkelsen.

Året er 1947. Kommandøren for den ukrainske opprørshæren, Danylo Chervonyi, ankommer sammen med flere menn et kaldt og ugjestmildt forblåst område. Spesialleir 4 er en av Stalins fryktelige Gulag-leirer og reglene er enkle: jobb flittig i de dype gruvene og følg regelverket. Det er kun to måter å komme seg ut av leiren: gjennom å sone sin straff eller gjennom kirkegården. Chervonyi blir raskt sjefen for de ukrainske og litauiske fangene og snart er han hovedproblemet til leirens major. Han setter leirens mange nasjonale og politiske grupper opp mot hverandre for å få has på Chervonyi.

Dette er en påkostet storskalaproduksjon med høye produksjonsverdier, et omfattende rollegalleri av fanger og voktere og som utspiller seg i en imponerende leirkonstruksjon. Det handler om ondskap, maktkamp, interne oppgjør mellom nasjonaliteter og politiske grupperinger samt umenneskelige fengselsforhold. Filmen er riktignok ikke lagt til andre verdenskrig, men konfliktene og referansene trekkes stadig tilbake til krigens hendelser. Den minner om den klassiske fengselsfilmen med den tyranniske ledere som tar loven i egne hender og utnytter kvinner og bestiller drap på fanger. Som krigsfilm har den mer nærhet til flukt- og fangeleirfilmen enn holocaustfilmer da Gulag-leirene i Sovjetunionen ikke var utryddelsesleirer slik som de tyske konsentrasjonsleirene.

Det er først og fremst en heltefilm hvor Chervonyi kjemper for et fritt Ukraina og får med seg fangene i protest mot et regime som sender fiender av systemet til avsidesliggende leirer. Majoren påpeker at Ukraina ikke eksisterer, det finnes bare en union av sovjetsosialistiske republikker og der styrer Stalin. Selv om filmen kun kan sees på som en middels god underholdningsfilm er den brennaktuell i sin tematikk. Den kan også sees på som en ukrainsk parallell til sovjetiske The Ascent (Oppstigningen, 1977), regissert av Elem Klimovs kone, hvor helten blir en slags messiasfigur. Opprøret i filmens Gulag-leir kan dermed fungere som en allegori for dagens hendelser i Ukraina. Historien er riktignok kontroversiell ettersom den ukrainske opprørshæren samarbeidet med tyskere under andre verdenskrig og tok del i folkemordet på jøder og polakker med håp om uavhengighet for Ukraina. Filmen fikk kun strømmelansering i Norge, men kan sees på SF anytime og Blocbuster.

Les også Sean Penn i Ukraina for å filme dokumentar om den russiske invasjonen