«Atlantis» - Virkelighetsnær postapokalypse
4Total vurdering

Atlantis er en særegen, stilsikker og dyster skildring av krigens ødeleggelser, både på et menneskelig og et miljømessig plan.

 Atlantis utspiller seg i det østlige Ukraina i en nær framtid, nærmere bestemt i 2025, ett år etter at krigen mot Russland er over og de prorussiske styrkene er bekjempet. Men i det sterkt krigsherjede landet som skildres er det ikke særlig mye som vitner om seier.

Krigens vedvarende preg

Også filmens hovedperson Sergiy er sterkt preget av krigen. Han jobber på et stålverk, og holder skyte- og kampferdighetene ved like sammen med en kamerat som i likhet med ham selv er tidligere soldat. Etter hvert sies arbeiderne opp av verkets britiske eiere i en 1984-inspirert sekvens som ikke er blottet for en viss ironi, siden det nettopp er den provestlige siden som her har vunnet krigen.

Gradvis finner Sergiy imidlertid en ny mening i tilværelsen når han involverer seg i en organisasjon som lokaliserer og graver opp lik fra krigshandlingene, for å identifisere dem og gi dem en ordentlig grav. Det kan for øvrig nevnes at dette arbeidet vises i utfyllende detalj, i tilfelle noen ønsker å advares om slikt.

Atlantis (2019) 108min | Drama, War | January 22, 2021 (United States) Summary: A soldier suffering from PTSD befriends a young volunteer hoping to restore peaceful energy to a war-torn society.
Countries: UkraineLanguages: Ukrainian, English

Tablåpreget uttrykk

Regissør Valentyn Vasyanovych har også skrevet, fotografert og klippet filmen, i tillegg til å være en av dens produsenter. Han har tidligere regissert flere spillefilmer og dokumentarer, men er kanskje vel så kjent som produsent, fotograf og klipper av den ukrainske filmen Stammen fra 2014 (som også fikk kinodistribusjon i Norge). I hvert fall fram til Atlantis, som vant prisen for beste film i Horizons-seksjonen på filmfestivalen i Venezia i 2019.

I fjor vant filmen Aurora-prisen på Tromsø Internasjonale Filmfestival, og den har også vunnet en rekke andre priser.

Det kan da også påpekes at dette er en «arthouse»-film av typen som gjerne appellerer i festivalkretser, med sitt tablåpregede uttrykk uten nærbilder eller klipp i scenene, og i stor grad også uten kamerabevegelser. Det samme kan nok sies om innholdet, som omhandler dunkel og samfunnsaktuell tematikk gjennom en nokså nedstrippet historie.

Virkelighetsnært utgangspunkt

Og i dette ligger det flere klare kvaliteter. Selv om formspråket for så vidt er gjenkjennelig, er det så absolutt en originalitet ved Atlantis. Spesielt i skildringen av et nærmest postapokalyptisk Ukraina på en ubehagelig virkelighetsnær måte – som nok skyldes et virkelighetsnært utgangspunkt. For eksempel beskriver filmen områder i landet som så og si er ubeboelige på grunn av forurensing etter krigen, noe som angivelig er en nært forestående realitet.

Som det vel allerede har framgått, er handlingen heller ikke uten tilløp til klassisk dramaturgisk forløsning. Det kan imidlertid innvendes at det minimalistiske plottet blir i overkant enkelt, selv om filmen som helhet favner over mye. Dessuten gjør det formmessige uttrykket at man som publikum blir noe distansert til karakterenes følelsesliv.

Men Atlantis vekker uansett følelser nok, med sin særegne, stilsikre og dystre skildring av krigstraumer, maskulinitet og et skremmende aktuelt dommedagsscenario. I tillegg skal filmen berømmes for sine oppløftende glimt av håp i en verden som generelt synes fattig på både muligheter og illusjoner.

Delta i diskusjonen