Birkebeinerne er historien om borgerkrigen som raste i Norge rundt år 1200. Birkebeinerne lå i borgerkrig med baglerne. Baglerne, støttet av den katolske kirken, kjempet mot Kong Sverre og birkebeinerne. 

Torstein Skevla som spilles av Kristofer Hivju og Skjervald Skrukka som spilles av Jakob Oftebro, flykter over fjellet med spedbarnet Håkon Håkonsson – godt kjent fra Knud Bergsliens maleri fra 1869.

At de to lykkes med å redde barnet, endrer Norgeshistorien. Foruten Kristofer Hivju og Jakob Oftebro har regissør Nils Gaup fått med seg et A-lag av skuespillere bestående av blant annet Pål Sverre Hagen, Thorbjørn Harr, Benjamin Helstad og danske Nikolaj Lie-Kaas.

Dyrisk tid

– Det er vikingserier på tv, Game of Thrones og nå Birkebeinerne – vikingtid og middelalder ser ut til å være utrolig populært for tiden. Hva tror du den enorme interessen kommer av?

– Vi lever mange i veldig konforme og kontrollerte samfunn. Jeg tror det er en begeistring for å se det ville, det rå og ukontrollerte. Jeg tror det er noe der. Det er noe dyrisk ved denne tiden. Alt er på liv og død. De kriger ikke med slike feige pistoler. De kriger mann mot mann. Det nærmeste du kommer vikinger i dag er jo Hells Angels-bikerne. De durer rundt på hestene sine og gjør som de vil. Den anarkismen som ligger latent i dette vikingaktige er fascinerende. Birkebeinerne er middelalderen – litt seinere enn vikingtiden. I vikingtiden kjempet alle for seg selv – du kjempet for dine egne interesser.
Birkebeinerne var de første som var en organisert hær – hvor det handlet om lojalitet og ære. Det handlet om å kjempe for kongen, dø for kongen, dø for fedrelandet, dø for Norge. Det fascinerende med denne tiden er blandingen av det ville og rå. Samtidig som det var en slags verdensorden og en større sak å kjempe for – noe større enn deg selv.

Hardhaus

– Hva slags research gjør du når du går inn i en rolle som dette?

– Jeg begynte med maleriet. Jeg vet ikke om det er historisk korrekt, men jeg begynte med det. Det er et bilde som forteller veldig mye; de er på vei til et sted, de er jaktet på og har med seg et lite barn. Hadde du tatt bort det spedbarnet hadde bildet vært helt ordinært. Du har disse to krigerne på ski i full fart nedover med en hær bak seg og med et spedbarn i armene. Jeg leste alt det jeg kunne komme over når det gjelder birkebeinerne og den tidsperioden, men du får ikke vite så mye om karakterene. Det fikk jeg først frem da jeg leste Ravn Lanesskogs glitrende manus.

Det fascinerende var at jeg så for meg en tøff type som er villig til å dø for det han tror på. Torstein Skevla har levd et liv i krig og har kjempet siden han var liten. Faren hans var også mest sannsynlig en birkebeiner. Dette er noe du vokser opp med og inn i. Dette er en ekstremt konfliktfylt del av Norgeshistorien. Jeg så for meg en hardhaus, men det rare var at da vi kom på settet og måtte ta vare på det halvannet år gamle barnet, så hjalp det ikke å være noen hardhaus. Da måtte hardhausen gjøre alt han kunne for at barnet ikke skulle gråte, for at barnet skulle ha det bra, for at barnet skulle få mat og være trygt. Det forandret hele min oppfatning av karakteren. Samtidig har jeg en bestekamerat som har det ganske vanskelig – så da må jeg også ta vare på ham. Plutselig oppdaget jeg at jeg har aldri spilt en så soft type som dette. Det handler om to bestevenner, hvor den ene har det vanskelig, og de skal ta med seg en baby over et fjell med en dansk hær etter seg som vil drepe dem og barnet. Det gir jo også et lite patriotisk sus at fordi de greide å redde den lille ungen, så forandret det hele Norgeshistorien. Håkon Håkonsson ble en fantastisk konge. Det oppdraget som disse to gutta hadde ble sjelsettende for Norge som nasjon. Hvis de hadde mislykkes, hadde vi ikke hatt noe kongsemne, birkebeinerne hadde blitt utryddet, troen i folket hadde forsvunnet og den katolske kirken hadde overtatt alt – og vi ville ha vært en del av Roma, sier Kristofer Hivju og ler.

– Det er veldig interessant å se på de øyeblikkene i historien som er så avgjørende. De to gutta vet at dette spedbarnet er Norges siste håp. De har et livsfarlig oppdrag, og de har alle odds mot seg – inkludert dårlig vær.

Skiløpere

– Her er det jo snakk om noen usedvanlig gode skiløpere. Hvordan er dine ferdigheter?

– Jeg har gått masse på ski, stått slalåm og kjørt snowboard. Til filmen jobbet vi veldig mye med Telemarkskjøring. Vi hadde en veldig god trener. Det Nils Gaup ville ha var ”the Mongolian Style”. Det er vel ingenting som heter det, men det handlet om å ligge helt bak på skiene ved hjelp av den ene lange staven.

Det er noen helt ville ski-scener i filmen. Vi gjorde ting som var totalt uforsvarlig. Vi gjorde mange av stuntene selv. I tillegg hadde vi med oss noen av de beste skikjørerne i verden – de som gjorde skifilmen Supervention blant annet – og de gjorde helt drøye ting. Men vi var med og gjorde ting vi normalt ikke ville ha gjort. Jakob (Oftebro) fikk en dag en idé om at det var et fjell han ville opp på som så veldig skummelt ut nedenfra. Alle syntes det var en kjempegode idé – tre kameraer opp og i gang. Så kom vi på toppen – da var det ikke en så god idé lenger. Da var det en forferdelig dårlig idé. Da var det det verste han noensinne hadde funnet på. Det var rett og slett livsfarlig bratt. Så begynner vi å kjøre ned og bare skriker som gale. Det var et sånt ”hvis jeg overlever dette er jeg glad”-skrik. Og så er det om igjen og om igjen med opptak av scenen. Jeg husker da vi var ferdig med den dagen var jeg så lykkelig for jeg i det hele tatt levde – eller at jeg ikke var lam fra livet og ned.

– Å gjøre noe slikt selv ville vel vært utenkelig i en amerikansk serie som
Game of Thrones?

– I Birkebeinerne lager vi en film som koster 50 millioner kroner, men som egentlig koster 50 millioner dollar å lage. Det som gjør at vi kan gjøre det, er at vi kan være et crew på femten personer og Jakob og meg. Vi kan forflytte oss raskt med snøscootere, og gjøre hva vi vil. Hvis vi skulle ha gjort dette i en amerikansk film måtte det ha vært minst åttifem personer i crewet, og alt hadde vært under kontrollerte forhold. Det hadde tatt sinnssykt mye mer tid, men sikkerheten ville selvsagt vært mye bedre. Sikkerheten her var helt forferdelig. Vi laget film med livet som innsats – jeg kødder ikke. Vi har åtti hester med i filmen, fem hundre statister og svære slag, vi rir og står på ski. Det var til dels halsbrekkende. Jakob kom fra det med livet så vidt i behold. Han fikk slått ut tenner, vrikket fot osv. Han ble virkelig skadet.

Lite juks

Alle liker å gjøre tingene sikkert, men det er mye billigere hvis du faktisk gjør ting – hvor du faktisk bare gjør det og filmer det i stedet for å ”fake” det. Det er mye lettere å ”fake” det. Da tar du opptak foran grønnskjermer også videre, og fikser det etterpå. Det er veldig lite juks i
Birkebeinerne.

– Hvis det hadde gått galt i en scene hadde det vel sett stygt ut for resten av innspillingen?

– Det var det som sto på spill hele tiden. Når vi hadde store slåsscener var hele legevakten på Lillehammer full av statister fra Birkebeinerne. Det var stappfullt der med slike vikingkledde folk med kutt- og bruddskader.

– Er dette den meste krevende rollen du har hatt – hvis du skal sammenligne Game of Thrones og Birkebeinerne?

– Fysisk sett er dette helt klart den meste krevende rollen. Veldig fysisk krevende og veldig variable værforhold med snø, ski og ridning. Jeg hadde en hest som ikke hadde bremser. Den ble kalt Ferrarien. Jeg ville jo helst ha Ladaen. Jeg hadde en proff stand-in-rytter og spurte ham om hans analyse av den hesten. Han sa helt alvorlig: ”Det er en veldig rask hest – men den har ikke bremser.”

Det var en sinnssyk vilje for filmen fra alle både foran og bak kamera – og Jakob og jeg hadde det utrolig gøy sammen. Det var en veldig dynamisk produksjon, og det er jo veldig moro å jobbe med.

Dynamisk

– Nils Gaup er i sitt ess, Ravn Lanesskog har skrevet et fantastisk manus og er på settet, forteller Kristofer Hivju. – Det betyr at vi kan kaste om på ting på en, to, tre – plutselig skrive inn en ny scene. Det er veldig dynamisk og det er en fantastisk måte å jobbe på. Du jobber med materien hele tiden og forbedrer og forbedrer. Hvis du har et amerikansk manus, så filmer de det manuset – hvis det ikke er en komedie. Her hadde vi muligheten til å forme hele veien. Da er du ikke bare skuespiller – da er du med og forteller historie – med og lager filmen.

– Hvordan vil du beskrive Nils Gaup som regissør?

– Han er i sitt ess her. Dette er en sjanger han er virkelig rå på. Han gir ekstremt mye tillit, han er veldig lyttende – og vet samtidig godt hva han vil ha. I amerikanske produksjoner bruker du fem ganger så lang tid fordi du dekker deg inn fra all kanter og stiller opp kamera i så mange set-ups at når du sitter i klipperommet så kan du egentlig lage filmen din der. Du trenger ikke å ta noen valg på settet. Vi hadde aldri rukket dette hvis ikke Nils Gaup hadde tort å ta noen store sjanser; vi tar disse tre set-upsene – ferdig – og så går vi videre til neste scene. Det gir en fart i produksjonen som gir en veldig energi.

Flax skapte karrieren

– Du har jo etter hvert gjort veldig mange forskjellige roller fra Game of Thrones til barnefilmer til Oscarnominerte
Turist. Den første rollen folk forbinder deg med er vel som Hells Angels-medlem i tv-serien Fox Grønland?


Fox Grønland var min første kamerajobb – jeg kjente at dette var gøy og noe jeg ville jobbe med.

– Hva var avgjørende for at du fikk en internasjonal karriere?

– Det var en kortfilm jeg skrev som het Flax i 2008. Jeg mer eller mindre finansierte den selv, skrev manuset, produserte og jeg spilte hovedrollen. Vi filmet den på en søndag i et parkeringshus. Og jeg fikk med fatteren (Erik Hivju), jeg lurte ham under dekke av å se barnebarnet sitt og brukte ham som skuespiller i stedet. Jeg fikk med noen av mine beste venner – og Bård Ivar Engelsås tok regien. Den handlet om to leiemordere som skulle gjøre et oppdrag og så hadde den ene kjøpt et Flax-lodd i stedet for å gi den andre penger – og så blir det en stor konflikt om hvem som eier det Flax-loddet. Filmen deltok på en rekke kortfilmfestivaler.

– Den ble den tatt ut til festivalen som 20th Century Fox arrangerte og hvor Ridleys Scott, Christopher Nolan og Roberto Rodriquez satt i juryen. Så vant vi hele greia blant tre tusen filmer – og jeg ble nominert til beste skuespiller. Etter det var jeg blant topp tre til rollen i
The Thing, men det eneste de visste om meg etter å ha googlet, var at jeg hadde løpt Sentrumsløpet i Oslo. Det var ingenting på Internet om meg utenom noen teatergreier – i tillegg til at jeg hadde løpt Sentrumsløpet på en forholdsvis dårlig tid. Hvem er så den fyren der, spurte de agenten min. Da han fortalte at jeg hadde fått en skuespillerpris av Ridley Scott ble jeg akseptert til rollen av ledelsen i Universal. Alle de andre skuespillerne jeg konkurrerte med hadde jo femten filmer hver på CV-en. Så det som var utslagsgivende for karrieren min, var lysten min til å lage en film, betale den selv, skrive manus, produsere og spille hovedrollen. Etter
The Thing fikk jeg meg management og var på audition og fikk rollen i After Earth og så fikk jeg
Game of Thrones. Den tar fem-seks måneder i året og så prøver jeg å bruke resten av tiden på spillefilmer.

Turist ga deg en svensk Guldbagge for beste birolle og ble Oscar-nominert.

Opplevelse

– Opplevelsen med Turist var jævlig gøy. Det var flere mennesker i LA som ropte Force Majeure (Turists internasjonale tittel. Red.anm.) etter meg enn Game of Thrones. Jeg tenkte i utgangspunktet at å være med i en Ruben Östlund-film kom til å bli lite og sært. Og så opplever jeg at folk roper Force Majeure etter meg på gatene i LA. Ekstremt mange har sett den filmen. At den skulle slå an var veldig overraskende og jævlig gøy.

– Og så har du vendt tilbake til Sverige nå i Beck-serien?

– Rollen i Beck er en drømmerolle. Det å være etterforsker og i en familie med moderne dilemmaer. Og så er det moro å jobbe med samme karakter i tre filmer, jeg kan utbygge rollen og lage et ganske stort maleri av et menneske. Hver scene er en puslespillbrikke – hvor han er tøff i det ene øyeblikket og myk i det andre. Når du setter alle disse delene i hop – får du et helt menneske. Det var en ekstremt velgjort produksjon hvor vi hadde alt tilgjengelig. Trengtes en ny scene – ble den skrevet med én gang. Veldig bra innspilling og så var det dødsfett å jobbe med Peter Haber som er blant de mest rutinerte ”on the marks” skuespillerne jeg kjenner til. Han var veldig proff og tok tingene på strak arm. Han har gjort ca. trettifem Beck-filmer – så det skulle kanskje bare mangle

– Er det noen forskjell på å filme i Norge og Sverige?

– Norge og Sverige er nokså likt, men jeg fikk en jobb en gang fordi jeg ikke var SAG-medlem. Hvis man er SAG – vært en del av det amerikanske skuespillerforbundet – måtte alle på innspillingen vært medlemmer og da måtte det ha vært et crew på 85 til stedet på settet. Poenget mitt er at i Skandinavia kan lysmannen skifte pære og flytte lyskasterne. I USA må du ha en tekniker, en som flytter og en som lyssetter og en som forteller hva de skal gjøre. Lysteamet blir fort en ti-femten personer, men hos oss kan faktisk to mennesker gjøre den jobben, fordi alle gjør tre jobber. Det gjør at du kan produsere raskere. Det er selvsagt pluss og minus ved begge deler. I amerikanske produksjoner er du mye sikrere på resultatet, de tar ingen sjanser. De vet at det de vil fortelle har de materiale til å fortelle.

Kikk av Hamlet

– Du er jo arvelig belastet. Når var det du skjønte at det var skuespiller du skulle bli?

– Jeg skulle bli rockestjerne. Det var min plan. Jeg begynte på Manglerud på musikklinjen og hadde klassisk gitar som hovedinstrument, og sang i band. Så skjedde det at jeg gikk musikk/dans/drama – vi var de første Reform 94-kullet. Jeg fikk rollen som Hamlet på skolen. På det tidspunktet hadde jeg ingen skuespillerambisjoner overhodet. Men jeg fikk slik et kikk av Hamlet. Jeg husker at jeg etter en forestilling med Hamlet løp i kostymet – svett og fæl – langs en gang på vei til skoleinspektøren – der sto en sånne derre blass hiphop-jente i gangen – jeg rev tak i henne og sa: ”gå i kloster”. Så løp jeg videre inn på kontoret til inspektøren og byttet til dramalinjen på Nissen. Der fikk jeg rollen som Peer Gynt. Etter det har det vært skuespiller jeg ville bli.

– Du skriver manus, hva med å regissere?

– Akkurat nå har jeg lyst til å ta ett håndverk ad gangen. For øyeblikket fokuserer jeg på å utvikle skuespillerhåndverket, noe som er en kontinuerlig prosess. Og det å bli en god manusforfatter har jeg jobbet med i en tiårsperiode. I tillegg har jeg jobbet mye som dramaturg – det vil si at jeg leser manus og kommer med tilbakemeldinger. Når jeg jobber med teater er manuset ferdig, men når jeg jobber med film handler det ikke om manuset – det handler om å fortelle en historie og manuset hjelper oss med det. Jeg føler meg mer delaktig som historieforteller etter at jeg fikk de verktøyene som dramaturgien ga meg og kunne skrive replikker som er på millimeteren riktig i stedet for å tvinge meg til å si replikker hvor jeg føler at det er noe som ikke stemmer. Dette verktøyet har gjort at jeg har blitt en mye bedre skuespiller. Målet mitt er å prøve å treffe publikum med gode historier og da går jeg ”all in”. Min drøm er å være produsent, manusforfatter og skuespiller samtidig, for da er jeg med i hele prosessen.

Bromance

– Både du og Jakob har studert i Danmark, har de noe på udannelsessiden som vi ikke har?

– Vi har gått på to forskjellige skoler. Jakob gikk fjerdeåret sitt på Teaterskolen i Danmark. Jeg har gått tre år på Det russiske akademiet som tilfeldigvis var i Danmark og hvor de bygger på Stanislavskij-metoden, men det kunne ha vært hvor som helst i Europa egentlig. Jeg lærte meg ikke en gang hva ”fireoghalvfjerds” betyr. Jeg var dum der. Hadde jeg lært meg å snakke perfekt dansk så hadde jeg også hatt det markedet som skuespiller. Til gjengjeld ble jeg bedre i engelsk i Danmark – vi snakket engelsk på skolen. Jeg var mer i Moskva enn i København.

– Jakob og jeg fikk en litt sånn bromance under innspillingen og det synes veldig godt i filmen. Han er en ekstremt leken, intuitiv, optimistisk og svært dyktig skuespiller. Vi hadde det veldig gøy under Birkebeinerne-innspillingen.

– Hvor går veien din videre nå?

– Nå holder jeg på med sesong seks av
Game of Thrones. Det filmer vi frem til jul, og så ligger det ti nye prosjekter på bordet. Noen er under finansiering og så videre, men jeg har ikke tatt noen valg.

– Er det noen skuespillere som har betydd mye for din egen utvikling som skuespiller?

– Først er det faren min. Fra jeg var tolv år tok han meg med på prøveforestillinger og sa hva ”hva syns du?” – og da fikk han den blodige sannheten. Det samme med moren min(Liese Lotte Holmene), som også er skuespiller. Hvis hun hadde gjort seg til ble det hardt slått ned på. Da jeg gikk på skolen i Danmark, brukte jeg hver helg til å se de beste filmene fra åtti- og nittitallet. Jeg tok for meg alle filmene til Al Pacino, alle filmene til Coppola – og tok så én skuespiller om gangen og prøvde å dekode det de gjorde. Jeg prøvde å finne ut hvorfor de var gode og hva som var deres spesialitet. Så lagde jeg øvelser. Øvelser som jeg kalt Russell Crowe-øvelsen eller De Niro-øvelsen som jeg testet ut på andre studentene på skolen. Litt av tankegangen til Stanislavskij. Han reiste rundt på teatrene i Russland og studerte de beste skuespillerne for å finne en fellesnevner for det de gjorde og som førte til at akkurat de sto frem. Det var egentlig der han begynte sin metode. Han ville finne ut hvorfor enkelte hadde en slik stor tilstedeværelse og kraft. I stedet for å bare lese det han hadde funnet ut, prøvde jeg å finne ut noe selv.

– Du har to barn på sju og åtte år. Hvilke av filmene dine har de fått lov til å se?

– De fikk til slutt lov til å se Operasjon Arktis. De var også med en dag på innspillingen av Birkebeinerne. De kom en gang hjem og snakket om isklatring. De hadde sett det på Newton på tv, og mente at jeg ikke kunne det. Så da måtte jeg bare spole frem på Game of Thrones hvor jeg klatrer opp isveggen i sesong tre – ”så se her”, sa jeg, ”pappa kan isklatre”. Men utover det får de ikke til å få lov til se Game of Thrones før de er femogtrevde.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen