Dokumentaren Adamant – Hjerterom på Seinen, av franskmannen Nicolas Philibert, vant Gullbjørnen på årets filmfestival i Berlin. Filmen dykker inn i livene til en gruppe personer som sliter med psykiske problemer.
PÅ KINO 1. DESEMBER: Att filmen stakk av med Gullbjørne kom som en overraskelse i Berlin i februar, spesielt siden dokumentarer sjelden vinner hovedprisen. Dette er den andre gangen en dokumentarfilm har vunnet Gullbjørnen på Berlinalen. Den første gangen var Gianfranco Rosis «Fire at Sea» i 2016, som ble spilt inn på den sicilianske øya Lampedusa under migrantkrisen.
Enda mer overraskende var det at under visningen av Gullbjørn-vinneren for kritikerne i Oslo, satt jeg alene i salen. Dette sier mye om hvordan klikkjournalistikken herjer i hovedstadens kulturredaksjoner når en Gullbjørn-vinner blir oversett.
Psykiatri
Adamant fungerer som en utforskning av livene til lekterens innbyggere på dagtid – et terapeutisk anlegg for personer med psykiske lidelser. Vi møter byboere som kjemper med psykiske lidelser – et sted hvor økter med kunstterapi, felles matlaging og medierte gruppediskusjoner hjelper urolige mennesker fra å falle ytterligere i fortvilelse.
Philibert lar oss bli kjent med karakterene uten introduksjon eller forklaring. François er den første vi møter, og han gir en hjertefølt gjengivelse av 70-tallshiten «The Human Bomb.» Sangens tekster om fremmedgjøring, et knust hjerte og et lett utløst temperament går åpenbart igjen hos François.
En annen vanlig pasient vi møter er Frederic, en ekte sjarmør som skriver og leverer sanger på stedet og sammenligner seg med Jim Morrison og Vincent van Gogh.
Fristed
Philibert viser mindre interesse for motivasjonen eller identiteten til psykiaterne, terapeutene og sosialarbeiderne som holder Adamant flytende. Han foretrekker å konsentrere blikket sitt om individene som finner fristed om bord på lekteren.
Vi får ingen kasus-historier eller diagnoser, men det er åpenbart at noen av de faste har lærevansker og/eller autisme, mens andre har opplevd traumer eller følelsesmessige overgrep som har ført til psykiske lidelser.
Det er ikke før helt på slutten av dokumentaren at vi lærer hvordan Adamant er finansiert. En bildetekst forteller oss at den åpnet i 2010 og overvåkes av et psykiatrisk sykehus som sørger for personalet og fasilitetene. Kutt betyr at Adamants fremtid er usikker. Philiberts film bidrar til å sikre dens overlevelse.
Filmens tilnærming virker noe foreldet og forutsigbar. Den meditative tilnærmingen til filmskaping, utelukkende avhengig av observasjon, kan være litt frustrerende journalistisk. Filmen tar opp et delikat og ofte oversett tema, men Philibert bringer ikke noe nytt til bords.