Fem år gamle Jacks mor, Ma (Brie Larson)ble kidnappet for sju år siden og stengt inne.  Jack er resultatet av kidnapperens overgrep. Han har vært innestengt i det lille rommet siden fødselen.

Ma gjør det hun kan for at Jack skal få et så godt og normalt liv som mulig. Han er blitt avhengig av hennes historier, akkurat som hun har blitt avhengig av ham for å holde seg normal. Hun dikter opp historier for å overbevise ham om at deres liv er helt normalt; at det er ingenting galt med å være fanget i et knøttlite rom i årevis mens en mystisk fremmed kommer inn hver uke for å slippe av matforsyninger og tiltvinge seg sex med moren. Premisset for filmen er rystende, men dessverre ikke usannsynlig. Det er rett som det er at lignende saker dukker opp i media.

I stedet for å fokusere på kampen mellom offer og fangevokter, spiller Lenny Abrahamson på publikums reaksjoner. Du kan ikke annet enn å bli forbannet, sint og opprørt etter hvert som handlingen utspiller seg i det lille rommet – hvor regissøren også utforsker bindingen mellom mor og sønn – og de ødeleggende langsiktige virkningene av vold. Ma har greid å beholde forstanden under fangenskapet og ser eneste mulighet til frihet gjennom at Jack kan rømme, men utenfor har livet til både familie og venner endret seg siden hun i sin tid ble kidnappet.

Room er opprørende og utfordrende; en film som er nesten umulig å se til tider, før Lenny Abrahamson vender handlingen og du føler at du igjen kan puste i kinosetet.

Hele historien henger på skuespillet til Brie Larson og Jacob Tremblay som Jack, og deres arbeid er virkelig forbløffende. Her er det skuespill av sjeldent høy kvalitet. Unge Jacob Trembley må være et av tidenes største barnetalenter.

Room er, til tross for sitt dystre innhold, en befriende historie og et av årets høydepunkter på kino.