– Det er en kjærlighetshistorie basert på likhet, ikke på konflikt eller at en av partene er den dominerende, sier regissør Céline Sciamma om Portrett av en kvinne i flammer, som er et lidenskapelig og bevegende drama om to kvinner på 1700-tallet som forelsker seg i hverandre.

– På et vis var det å lage periodefilm veldig frigjørende, fordi det legitimerte sterke, kunstneriske avgjørelser. Også med tanke på følelsene i fortellingen. Jeg ville formidle en sterk emosjonell reise til publikum, og dette er nok min følelsesmessig mest direkte film, sier den franske regissøren Céline Sciamma.

 I motsetning til hennes tidligere samtidsdramaer Vannliljer, Tomboy og Girlhood, utspiller Sciammas nye spillefilm Portrett av en kvinne i flammer seg på 1700-tallet.

Filmen handler om kunstneren Marianne som får i oppdrag å male et portrett av den velstående Héloïse, som ikke ønsker å la seg portrettere. Héloïse er nemlig giftet bort mot sin vilje, men ekteskapet avhenger av at mannen er fornøyd med portrettet. Marianne utgir seg derfor for å være tur- og samtalepartner for den deprimerte, jevngamle kvinnen, hvorpå hun skal utføre arbeidet med bildet i skjul. Og etter hvert skal de to altså falle for hverandre.

 – Mine tidligere filmer har vært «coming of age»-historier, og handlet dermed mest om å oppdage seg selv. Denne gangen ønsket jeg å fortelle en kjærlighetshistorie som var fullt levd ut mellom voksne kvinner, med profesjonelle skuespillere, sier Sciamma til Cinema.

Kunstner og modell

– Innenfor denne historien ønsket jeg også å skildre forholdet mellom kunstner og modell, som var grunnen til at jeg la handlingen til fortiden. Det ga muligheten til å se på kunstnerens arbeid med å male et portrett på en filmatisk måte, fortsetter Sciamma, som selv har skrevet manuset til filmen.

– Da jeg gikk gjennom kunsthistorien fra et kvinnelig perspektiv, oppdaget jeg denne perioden i siste halvdel av 1700-tallet, hvor det var en sterk tilstedeværelse av kvinnelige kunstnere – både i Frankrike og resten av Europa. Dette var ukjent for meg, slik det er for de aller fleste. Jeg er ikke spesielt opptatt av periodedramaer, men dette gjorde det ekstra meningsfullt for meg. Det føltes som en historie som hører til vår tid, og som behøver å bli fortalt.

Moderne uttrykk

For regissøren var det viktig at filmen skulle være kontemporær i utførelsen, særlig fordi handlingen utspiller seg i fortiden.

– Mange nye filmer, også de som omhandler samtiden, føles ikke veldig kontemporære. Jeg ønsket å skape en ny form, nye bilder, ny rytme. Fotografen og jeg hadde jeg en regel om at dette skulle være «to tusen-og-søttenhundretallet». Filmen har dessuten et originalskrevet manuskript, mens periodedramaer som regel er basert på bøker eller historiske hendelser. I tillegg var det dette aspektet med å gjøre nytt krav på fortiden fra kvinnenes perspektiv, som jeg antar er et veldig kontemporært grep.

Periodefilmer sier jo ofte noe om samtiden de er laget i, som kan bli tydeligere når man legger handlingen til en annen tid. Var dette også et ønske fra din side, for eksempel med tanke på den homoseksuelle tematikken?

– Det handlet mer om å framheve en kontinuitet. Jeg ville ikke være metaforisk om vår tid, men si noe om hvordan ting går i sykluser. Vi blir fortalt at kvinners rettigheter og kvinners posisjon hele tiden gjør framskritt, men det er ikke sant. De kvinnelige kunstnerne fra denne tiden ble for eksempel strøket fra kunsthistorien, det er jo et tilbakeslag. Og se bare på abortsaken, som nå har blitt satt i en sårbar situasjon.

Hun legger til at hun la stor vekt på historisk nøyaktighet i filmen.

– Selv om karakterene er oppdiktet, arbeidet jeg med en ekspert på disse kvinnelige kunstnerne. Hver detalj i filmen er korrekt i forhold til den faktiske tiden, ikke i forhold til konvensjonene om den. Som stoffet klærne er laget av, og at kjolene hadde lommer på denne tiden. Det forsvant igjen på 1800-tallet, i likhet med mange av kvinnenes rettigheter, sier Sciamma.

– For meg er det i grunnen samme jobb å lage en periodefilm som en samtidsfilm, man må uansett iscenesette. Du bestemmer hva karakterene skal ha på seg, hvordan de skal bo og alt mulig annet. Det gjelder jo også Ken Loach’ sosialrealistiske filmer. Men når man lager en periodefilm, er dette i større grad en «offisiell» del av oppdraget. Det blir litt mer «hyper cinema». Du går ikke bare går ut og kjøper kostymene, men får dem laget. Jeg ønsket å skape bilder som publikum nærmest ville bo i, og brukte mye tid og krefter på lyssetting. Det er en betydelig avgjørelse, tid er jo penger når man lager film.

Vekk fra gamle differensieringer

De to hovedpersonene Marianne og Héloïse spilles av henholdsvis Noémie Merlant og Adèle Haenel. Sistnevnte spilte også i Sciammas debutfilm Vannliljer og i hennes påfølgende kortfilm Pauline, og regissøren hadde tiltenkt henne rollen allerede da hun skrev manuset til Portrett av en kvinne i flammer.

– Siden jeg skulle jobbe med Adèle som jeg kjenner veldig godt, ville jeg også møte et nytt menneske – og at publikum skulle gjøre det samme. Og fordi det er en kjærlighetshistorie, måtte jeg skape denne duoen, som skulle være et slags ikon. Jeg hadde en castingprosess hvor jeg prøvde mange mindre kjente skuespillere. Noémie har vært i bransjen i mange år, men er ikke så kjent som Adèle. Jeg valgte henne på den andre castingrunden, hvor Adèle også deltok. Da jeg så dem i samme bilde oppdaget jeg akkurat det jeg lette etter, som var en sterk følelse av liket. Jeg hadde også tilstrebet dette i skriveprosessen, men plutselig ble det legemliggjort av dem, forteller regissøren.

– Filmen prøver å bygge en kjærlighetshistorie basert på likhet, ikke på konflikt eller at en av partene er den dominerende. Siden det er to kvinner, er det ingen ulikhet mellom kjønnene. De har også samme hudfarge, og vi plasserer dem ikke i en ulik posisjon i det sosiale hierarkiet. Jeg ønsket ikke å benytte disse gamle formene for differensiering.

Som eksempel på denne innøvde tankemåten, trekker hun også fram hvordan man lærer på filmskolen at film er fundert i konflikt. Scener skal bygges opp av at en karakter ønsker noe som en annen motsetter seg, og at dette så får en vending.

– Da jeg så Noémie og Adèle sammen, med lik alder, lik høyde og masse intensitet, følte jeg at dette var nytt. For meg er ikke dette bare en politisk idé om likhet, men en ny form for narrativ. Istedenfor de de velkjente konfliktene, skaper det en ny dynamikk, som er mer mystisk. Med en egen spenning i maktbalansen og en usikkerhet om hva som vil skje – fordi de er jevnbyrdige. Samtidig som det er en viss fysisk kontrast mellom dem, som jeg også så etter.

Ofte spiller jo sosiale hierarkier en viktig rolle i periodefilmer, men det var altså noe du bevisst ville utelate?

– Ja, fordi jeg vil skape nye emosjonelle reiser for publikum. Og fordi dette handler om dynamikken i en homoseksuell kjærlighetshistorie, som ikke er formet av tusen år med patriarkat. Det er jo også en tredje karakter i filmen, som er en tjener i huset, men som ikke blir behandlet som en tjener av de to andre. Hun er også likestilt. Jeg ønsket å omfavne søsterskap, og søsterskap handler om å avskaffe sosiale hierarkier, sier hun.

– Det var en veldig bevisst dynamikk, for å unngå gamle narrativer. Jeg prøvde også finne nye måter å vise tiltrekning og nytelse. For eksempel bygger filmen på at samtykke er sexy, mens vi er vant til at det erotiske skildres som konflikt.

Kroppslig medopplevelse

For Sciamma handler film først og fremst om opplevelse. Hun ønsker å involvere publikum til å medoppleve det karakterene går gjennom, og fysisk kjenne det på kroppen.

Regissøren forteller at hun tenkte mye på hvordan hun skulle skildre at noen kysser for første gang.

– Det du husker fra et første kyss, handler på en måte om koreografi. Ikke nødvendigvis kysset i seg selv, men bevegelsene som leder opp til det.

 – Filmen har et påtakelig fravær av menn?

– Det skyldes også maktdynamikken. Man trenger ikke fortelle at kvinner var undertrykt på 1700-tallet, det er allmenn kjent. Så jeg ville ikke kaste bort tid på å gå inn på alle begrensingene i disse kvinnenes liv, alt som er umulig for dem. Jeg ville vise en mulig kjærlighet. Fokuset mitt var på deres intime opplevelser, og da kunne det ikke være noen menn i bildene, sier hun.

– Men det er en mann i begynnelsen, som frakter kunstneren til øya, og som kommer tilbake og henter henne mot slutten. Det skaper en slags sjokkeffekt, hvor man gjennom et filmatisk grep får en følelse av patriarkatet – enten man er mann eller kvinne. Så det er et demokratisk aspekt ved det! Og det er vår jobb som filmskapere å skape denne typen følelser og opplevelser hos publikum.

 

Delta i diskusjonen