Atle Antonsen og regissør Arild Fröhlich er begge mest kjent for humor både i film og på tv. De har jobbet sammen en rekke ganger; blant annet på Pitbullterje, Ut i vår hage og Doktor Proktor-filmene. Denne gangen har de gått nye veier. Grand Hotel er et drama med alvorlige undertoner – som også får deg til å trekke på smilebåndet.
Axel Farstad (Atle Antonsen) har vært en fetert forfatter og forlagssuksess. Romanene hans har toppet bestselgerlistene og han har vært kjendis og mediayndling. De siste årene har ikke vært så bra for ham –skrivesperre og et usundt vodkaforbruk har tømt hodet for ideer og lommeboken for penger.
Forfatteren lengter tilbake til sin storhetstid. Nå er han klar til å skrive romanen som igjen skal gi ham hans rettmessige plass i kulturlivet. Han vender tilbake til sin tidligere suksessoppskrift, til tårnsuiten på Grand Hotel i Oslo – det eneste stedet han kan skrive.
På Grand Hotel holder også ti år gamle Noah (Håkon Bøhmer) til. Moren (Vera Vitali) hans jobber i resepsjonen. Noah sliter med tourettes syndrom og er av den grunn ikke spesielt populær på SFO. Derfor blir hotellet hans SFO – og Axel Farstad blir barnepasser når det viser seg at han er blakk og forlaget ikke er villig til å gi ham forskudd. Noahs mor skjuler den manglende dekningen på kredittkortet mot at han tar seg av Noah etter skoletid.
De Axel og Noah er to sjeler, som begge sliter med sine problemer. Det oppstår et slags elsk/hat forhold mellom den småalkoholiserte forfatteren og den rappkjeftede guttungen.
Det er herlig å oppleve Atle Antonsen i rollen som Axel Farstad. Det er en helt annerledes skuespiller vi møter i
Grand Hotel enn den elleville og litt hypre komikeren vi vanligvis opplever på scene og tv. Axel Farstad er en mann med et hardt og uforsonlig ytre – men som egentlig har et følsomt indre – noe som han hater å vise. Atle Antonsen gir liv og troverdighet til rollen og viser nye sider av seg som skuespiller.
Arild Fröhlich er som vanlig sikker i regien. Han har ennå til gode å lage en dårlig film. Det gode samspillet mellom regissør og hovedrolleinnehaver gjenspeiles i resultatet.
Grand Hotel er rørende, underholdende – og til ettertanke. Rett og slett en usedvanlig god film.