Magnus Martens og Aleksander Kirkwood Brown – Familiejuleskrekkkomedie med fjøsnissen

Norsk sjangerfilm har en oppsving og nå er det regissør Magnus Martens og manusforfatter Aleksander Kirkwood Brown sin tur til å harselere med norsk folketro og blodig humor i There’s Something in the Barn.

Magnus Martens har laget både familiefilm og den Jo Nesbø-skrevne krimkomedien Arme Riddere. Han har dessuten regissert episoder på TV-serien Fear the Walking Dead.

Manusforfatter Aleksander Kirkwood Brown har tidligere lekt med norsk folketro i suksessene Askeladden i Dovregubbens hall og oppfølgeren Askeladden i Soria Moria slott. I koblingen Martens og Kirkwood Brown har resultatet blitt store doser galskap, action og blod.

Historien har vært under bearbeidelse i nærmere ti år og har gått fra reinspikket skrekkfilm til en mer familierettet julegrøsser med særnorsk humoristisk tilsnitt. Cinema møtte de to under Norgespremieren på skrekkfilmfestivalen Ramaskrik hvor filmen ble godt mottatt av en fullsatt sal og hvor lattermusklene satt løst.

Bakgrunnshistorien

– Du har blant annet skrevet to Askeladden-familiefilmer og har nå gått over til skrekkfilm. Hva er bakgrunnshistorien til dette prosjektet?

Det begynte som en streit grøsser før Martens kom om bord. Det skulle være en intens, mørk og blodig skrekkfilm egentlig. Men da jeg sendte den rundt, fikk jeg samme tilbakemelding fra alle. Det er kjempekult, men det er mer morsomt enn skummelt. Da gikk det opp et lys! Jeg skjønte det måtte være en grøsserkomedie i stedet. Og da gikk tankene mot 1980-tallets grøsserkomedier. Gremlins, Critters og slike ting. Så helt klart inspirasjon fra 1980-talls grøssere der. Det falt mange brikker på plass da det ble grøsserkomedie. Det var en riktig match for fjøsnissen, forteller manusforfatter Aleksander Kirkwood Brown.

Ingen hadde laget film om fjøsnissen tidligere og det er jo veldig merkelig. Det er en lavthengende frukt. Det sitter så godt i bevisstheten og historien vår. Fra man er små vet man at låvenissen er gretten. Vi har valgt å kalle det familiejuleskrekkkomedie, sier regissør Magnus Martens.

En messed up familiefilm, påpeker Aleksander med et smil.

 Vi har prøvd å treffe de eldre barna slik at det blir en inngang til mer alvorlig skrekkfilm. Det å finne balansen mellom skrekk, spenning og komedie er jo en vanskelig sak, føyer Magnus til.

 Jeg tror alltid det var riktig som skrekkomedie. Fjøsnissen er en komisk skikkelse, sier Aleksander.

1980-tallsnostalgi

På interessant vis hadde filmen Norgespremiere på Ramaskrik samme kveld som sjangerveteranen Mick Garris var til stede og viste Critters 2.

Man får jo unektelig noen assosiasjoner til Gremlins og dens mange kloner.

 Man får fort en Gremlins-følelse fordi det ikke er et stort monster. Låvenissen er ikke så stor og dermed blir Gremlins-linken tydeligere. Det blir naturlig at man må lage en sjangerblanding og en skrekkkomedie, sier Magnus.

Om de mange klonene som kom etter Gremlins sier Aleksander at det var dalende kvalitet.

Det handlet om å være først, deretter ble det bleke kopier. Men dette er en helt annen ting fordi det er så mange år siden. Vårt ønske var å kikke oss tilbake til 1980-tallet. Det er noe med vår oppvekst og 1980-talls filmene. Det er noe naivt over det. Det er mye bevisst 1980-talls estetikk og referanser, en gjennomført 1980-talls feeling. Det er på en måte Hjelp, det er juleferie! med familien og med en far som prøver å få familien til å henge sammen når de skal feire en perfekt jul. Det er kaos der også. Det er masse 1980-talls inni her og det var det som var vårt store ønske, forteller regissør Magnus.

Jeg mener den originale pitchen var Gremlins møter Hjelp, det er juleferie! på Lillehammer, skyter Aleksander inn.

Reiste til USA

I Norge laget Magnus Martens familiefilmer som United og den Jo Nesbø-skrevne krimkomedien Arme Ridder før han dro til USA. I Hollywood hadde han regi både på film og etter hvert svært mange TV-serier.

Hvordan havnet du i USA?

Det var Arme Ridderer som gjorde det. Jeg fikk agent der borte og planen var å lage mer film. Men det var på et tidspunkt der man ikke kunne lage action thrillere på medium budsjett slik som på 1990 tallet. TV vokste og da ble det naturlig at det ble TV. Nå er man litt tilbake hvor lavbudsjett actionthrillere blomstrer som før. Det er som tilbake til 1990 tallet og det er jeg veldig glad for. Det er en sult etter slike filmer som vi har laget nå.

Du har ikke gjort så mye skrekk tidligere.

Fear of the Walking Dead var jævla gøy å holde på med. Jeg holdt på med en spin-off og laget en pilot fra samme univers som var myntet på den yngre generasjon. Den skulle fungere som et springbrett til hele Walking Dead-universet, men jeg følte at her gikk det litt på repeat, de dør jo ikke.

Jeg ønsket å ta skummelheten inn i et slikt univers, her dør det folk, det synes jeg er veldig gøy, sier Magnus om sin aktuelle There’s something in the barn.

Nordmenn som lykkes i Hollywood

– Det er mange norske regissører som lykkes med sjangerfilm i Hollywood for tiden. Blant andre Roar Uthaug, Tommy Wirkola, André Øvredal og Lars Klevberg. Hvorfor har det blitt slik?

Vi har snakket om det tidligere, vi var utskudd da vi begynte i norsk filmbransje. Vi var oppfostret på amerikansk sjanger. For min del var det komedie, actionkomedie, actionthriller, det var det jeg var oppfostret på og det var det jeg likte. Drømmen ble virkelig og da ble det naturlig at det er det man driver med. Det man kan, sier Magnus.

Norsk sjangerfilm har hatt et løft de siste ti årene og blir selvfølgelig lagt merke til i resten av verden, påpeker Aleksander.

At man kommer herifra gir et annet perspektiv. Man har en annen forståelse for disse sjangerne. Man har en skandinavisk fandenivoldskhet. En villighet til å ta noen sjanser som en gjengs amerikanske forfattere eller regissør ikke har, og ikke ville gjort, fordi man skal følge alle lover og regler som tilhører en sjanger. Vi har en villighet til å legge noe mer på toppen. Jeg tror derfor at et utenlandspublikum kjenner igjen de trygge rammene, men ser noe de ikke har sett før. Dette tror jeg er en nordisk-skandinavisk greie. Ta sjanser. Og så er vi mørke i sinnet, utfyller Magnus.

Høylytt amerikansk familie

– Var det en bevist tanke å bruke amerikansk familie, eller kunne det ha fungert med en norsk familie?

Det var en norsk familie i det opprinnelig manus. En norsk familie som tar over en gård, men da det ble en komedie så vi etter måter som kunne høyne konflikten på. Å ta det ut i det absurde. Og hva kan vel være mer provoserende for fjøsnissen enn en norsk familie? Jo, en amerikansk familie. De er enda mer høylytte og brautende. Dette sprang ut av komedieelementet i historien, forteller manusforfatter Aleksander.

Og da fulgte det også på en ny ting; humor på kulturforskjeller. Vår oppfatning av amerikanere og deres oppfatning av Norge. Hvis vi opphøyet de to på hver sin kant, da fant vi ut at det det var mye gøy som vi kunne spille på humormessig. Jeg er kjempeglad for at vi landet der, føyer Magnus inn.

Det er en sjanger i seg selv å plasser utenforstående inn i en særegen lokal kultur. Det kommer mye gøy ut av dette selvfølgelig. Her kunne vi ha de to fortellerperspektivene. Nordmenn som ser på amerikanere og amerikanere som ser på nordmenn, påpeker regissør Magnus.

Mer blod i USA?

– Var det slik at det ble føyd til ytterligere blodige elementer til den amerikanske versjonen?

I USA spurte de oss om vi kunne gjøre den R-rated. Dette var lenge etter innspilling. Vi har filmet det vi har filmet og vi har bevist laget en familieskrekkomedie. For oss innebærer det en del ting, men okey vi kan se hva vi får til. Men så fant de ut at de heller ville ha en PG-13 rating da dette hørtes bedre ut. Ta bort litt banning og blod sa de. De er opptatt av banning og pupper. Vi har mye banning, men lite pupper, sier en leende regissør.

Da vi fikk tilbakemelding fra rating boardet var det ikke snakk om PG-13. De lo av oss, det var for mye blod, så da var det tilbake igjen med banningen. Få det på plass igjen. Vi er kjempeglade for det, nå har vi balansen vi hadde som intensjon hele veien. Jeg ville ikke nølt med å slippe inn en 11 åring. De er mer konservative der, passer på barna sine, men man må gå for det man føler er filmen, fortsetter Magnus.

Det skulle alltid være en litt drøy familiefilm, ikke en skrekkfilm, påpeker Aleksander

Forhåpentligvis treffer vi segmentet med de eldre barna og noe som mor og far synes det er kult å se på. Og som 17-19-åringene synes er kult. Ikke fordi de nødvendigvis skal bli så jævlig skremt hele veien, men fordi det er morsomt. Fordi det er julestemning og fordi det er gøy, sier Magnus.

Balansere skrekk og komedie

– Hvor går den magiske og velfungerende grensen mellom skrekk og komedie?

Det er et kontinuerlig arbeid for å finne denne balansen, sier manusforfatter Aleksander.

Det blir magefølelsen. De gangene jeg har jobbet med sjangerblanding tidligere, ikke nødvendigvis skrekk, men Arme riddere som er litt krim og mye komedie, så lærte jeg å filme mye mer komedie enn hva man egentlig har bruk for. For det er lett å ta bort komedie for å finne balansen, men mangler du komedie så får du det ikke til. Skyt litt mer av det, humor er billig å filme. Har du overflod av det er det lettere å balansere. Her har vi jula, hva er det som får filmer ut i verden? Jo det er jul og julefilm. Folk elsker jul, det er en egen greie, sier Magnus.

Det er en ganske julete film.  Det er ikke en film som spytter på jula. Den har familiekonflikter og mye juleting man ser i andre filmer, sier Aleksander.

Oppfølger

– Kommer det en oppfølger?

Vi får se da. Hva skulle det vært da? Bride of fjøsnissen, Fjøsnissen in space, ler Aleksander.

Fjøsnissen i New York! Vi får se hvordan det går. Vi har ikke noen idé på det, istemmer Magnus.

Jeg synes veldig synd på de amerikanske skuespillerne som kom til full vinter, det var 20 minus da vi spilte inn, så jeg lovte egentlig at hvis det blir en fjøsnissefilm til så blir det på en sydhavsøy. Da er det ikke bare en amerikansk familie men et helt bråkete nabolag, avslutter Aleksander.