Florence Foster Jenkins var en amerikansk sopran på midten av 1940-tallet som ble kjent for sin fullstendige mangel på sangstemme. Alle vet det utenom hun selv.

Hun var tilsynelatende uvitende om hvor forferdelig hun hørtes: muligens som resultat av en psykotisk vrangforestilling fremprovosert av syfilisen hun fikk av en av sine ektemenn.

Hennes store kjærlighet er St Clair Bayfield (Hugh Grant) – en mislykket skuespiller som blir så betatt av Florence (den fantastiske Streep) at han bruker mye av sitt liv til å skjerme henne fra latterliggjøring og sannheten om hennes skrikende opptredener. Florence og Bayfield har aldri hatt fysisk intimitet: grunnet hennes syfilis. Han bor «etter avtale»  i en egen leilighet med sin elskerinne Kathleen (Rebecca Ferguson). Ordningen ser ut til å ha fungert bra inntil Kathleens bitterhet kommer til overflaten når overflater nå Bayfield uttrykker at hans store kjærlighet er Florence.

Florence Foster Jenkins (Meryl Streep) er uforskammet rik og hennes ektemann er i stand til å kjøpe enhver aviskritiker –resultatet er strålende kritikker som hun selv tror på.  Hennes store drøm er å opptre for fullt hus i Carnegie Hall – en drøm som blir virkelighet, men som også får store konsekvenser.

Florence Foster Jenkins er blitt en fornøyelig film. Meryl Streep og Hugh Grant er fantastiske i sine roller. Her lukter det Oscar-nominasjoner lang vei. Mesteparten av æren går likevel til regissør Stephen Frears (Philomena, The Queen) og manusforfatter Nicholas Martin som har satt tonen i fortellingen.

Florence Foster Jenkins er en absurd komedie basert på en like absurd sann historie. Stephen Frears får oss til å føle at dette er ekte. Med en mindre rutinert  og begavet person i regissørstolen filmen, kunne dette blitt et mye mer tragisk drama. Florence Foster Jenkins handler først og fremst om hvor langt man kan gå for å beskytte følelsene til noen de er glad i? Er det i siste instans mer ødeleggende å narre noen inn i en falsk følelse av storhet i stedet for å være ærlig med dem om sine evner? Og bare fordi vi vil ha noe og har penger til å oppnå det, betyr det egentlig at vi fortjener det?

Florence Foster Jenkins er en glimrende laget, vittig og underholdende film med alvorlige undertoner.