Ingen vet bedre hvor vanskelig det er å opprettholde kvaliteten på en horror-franchise enn James Wan og Leigh Whannell, sistnevnte skrev de tre første
Saw-manusene før overgang til en utøvende produsentrolle.
Denne gangen er det Adam Robitel som står for regien.
Insidious: The Last Key passer godt inn i James Wan og Leigh Whannells grufulle horror-franchise, men resultater er likevel den svakeste filmen i serien.
Denne historien er lagt til før handlingen i de to første
Insidious-filmene, og er i likhet med film nummer tre en prequel. Når dette nye kapitlet åpnes befinner vi oss på 1950-tallet. Her møter vi Elise Rainier (Lin Shaye) som et nysgjerrig barn som bor i nærheten av et fengsel der dødsdømte fanger regelmessig blir henrettet. Elise oppsøkes av ånder i huset – onde ånder som bare hun ser. Det viser seg at hennes overnaturlige evner var en kilde til mishandling fra farens side – både med vold og trusler. Faren forsøker å slå ”galskapen” ut av henne. Som femtenåring rømmer Rlisehjemmefra for å aldri vende tilbake til hverken huset eller familien.
Raskt frem til 2010. Elise bor nå med sine paranormale sidekicks Specs (Leigh Whannell) og Tucker (Angus Sampson), deres spøkelsesjaktlag Spectral Sightings er i sin barndom. Hun mottar en samtale fra en Ted Garza som trenger deres hjelp. Dert viser seg at han bor i barndomshjemmet hennes og trenger hjelp til å fjerne ånder i huset som plager ham. Elise tar motvillig på seg jobben og reise til Five Keys i New Mexico med teamet. Returen til barndomsstedet får frem undertrykte minner fra barndommen.
Insidious: The Last Key er et møte demonen som har plaget Elise siden barndommen. Det er en underlig computeranimert skapning med nøkler som fingre. Det ser like dumt ut som dumt som det høres ut. Det er også med en liten fløyte som virker som en rød tråd i mye av filmen, men som er et meningsløst sidespor. Tilbake til New Mexico møter Elise broren som hun ikke har sett på over femti år og hans to døtre. De blir involvert i en siste handling, så forvirrende du gir opp å prøve å forstå hva som skjer.
Fortellinger om hjemsøkte hus er klassiske innen skrekksjangeren. Siste så vi det i norske
Hjemsøkt med Synnøve Macody Lund i hovedrollen som gikk på kino før jul. Det er atskillig bedre film både når det gjelder manus, regi og skuespillere. Men i land hvor tre hundre tusen benker seg for å se
Åndenes makt hver uke på TV Norge og folk betaler Märtha Louise for å møte engler, er det garanter også et marked for
Insidious: The Last Key.