Talløse er de musicals og biografiske drama som har fascinert de som elsker begge kunstformer. Når det dramatiske underlaget er kjent, f.eks. en historie om en komponist, utøver eller sangstjerne, er filmene om ham/henne garanterte suksesser. Det er nok å minne om Mama Mia fra de senere år. 

Nå kommer mesterregissøren Michael Radford med sin flotte, vakre og inspirerende film om den blinde operasangeren Andrea Bocelli. Radford har jo begeistret et stort publikum tidligere, gjennom sine filmer 
Postmannen (1994), 
1984  (1984) og 
Kjøpmannen i Venedig  (2004). 

Radford har klassisk utdanning fra Oxford University og arbeidet som lærer og dokumentarfilmskaper før han startet sine registudier ved prestisjetunge National Film- and Television School, hvor også våre store filmregissører Erik Skjoldbjærg og Joachim Trier har studert. 

Radford tilhører en generasjon som kunne vokse opp med og hente inspirasjon fra den franske og særlig den tsjekkiske filmbølgen på sekstitallet. Han ble venn med mesterne Jirí Menzel, Ivan Passer og etter hvert Milos Forman, som senere i sin USA-karriere regisserte storverket Mozart, og han har flere ganger uttrykt sin kjærlighet til den typiske tsjekkiske understatement – humoren, som disse storkarene ble kjent for. 

Denne lune og humanistiske tilnærmingsteknikken til stoffet finner vi igjen i Radfords nye film 
Andrea Bocelli – musikkens stillhet  som er spilt inn i Toscana i det området hvor Andrea Bocelli vokte opp. 

Andrea Bocelli har begeistret musikkelskere over hele verden. Filmen er basert på hans egen roman, hvor hovedpersonen Amos Bardi, spilt av Antonio Banderas, til forveksling er lik Bocelli selv. Han blir født med en alvorlig synsforstyrrelse og blir etter hvert helt blind i ung alder. Men til gjengjeld har han en flott stemme og et stort talent for sang. Av sin lærer forstår Amos at for å bli virkelig stor innen dette yrket, kreves ikke bare talent, men også at han lytter til den indre stemmen og til sjelen i seg selv. Han nekter å innordne seg de tradisjonelle yrker som tildeles blinde, sentralbordoperatør, pianostemmer osv. og vier seg helt til sangen og musikken, selv om den volder smerte og stor motgang gjennom lange tider. 

Han har stor hjelp av moren og resten av familien og får etter hvert en kjæreste som støtter ham i motgang og medgang, slik man bare kan gjøre i et godt italiensk drama. Det fascinerende med filmen er at vi som tilskuere følger Bardi gjennom hele hans oppvekst og kunstneriske utvikling. Den er troverdig og inspirerende, vi dras med på reise hvor vi føler på kroppen den smertefulle kunstneriske utvikling som må ha vært selve grunnlaget for Bocellis eget liv fram mot et internasjonalt stjernenivå. Og musikken ligger som et vakkert teppe over det hele, er du ikke fascinert av opera fra før blir du det gjennom denne filmen!