Aslaug Holm har laget en av årets mest fascinerende dokumentarfilmer. Gjennom åtte år har hun fulgt sine to sønner, Markus og Lukas, fra barndom til ungdom. Nå kommer dokumentarfilmen på kino.

– Hvor mye har de to hovedrolleinnehaverne selv fått være med på å bestemme over hva som skal med i filmen?

– Det som i hvert fall er klart er at de ikke har vært med og sagt: Film det og det. Men der det har vært motstand handler det om at jeg har måttet respektere deres liv. Men det handler om at jeg har hatt en tanke om hva som er spennende å følge. I starten var de veldig positive og entusiastiske. De synes det var kjempe moro at jeg ville lage film om dem. De er jo vant til at jeg filmer, så kamera har ikke vært noe fremmedelement.

Da Lukas var fem år var alt han sa fantastisk og det var fint å ha på film.  Etter hvert som de ble større og det ble mer opprør var det i faser litt mer krevende å henge på med kamera. Da har jeg tatt pauser og ventet litt før jeg har gått videre. Og så har jeg avtalt med dem at kan jeg være med og filme i neste uke. Da har jeg tatt en uke i strekk. Det har vært ulike faser.

Det lille livet

Aslaug Holm har latt to steder være sentrale i filmen; Sagene i Oslo og Smøla på Nordmøre – hennes eget barndomshjem hvor de har tilbrakt sommerferiene.

– Det er jo en redigert virkelighet. Det har vært et todelt perspektiv. Det ene er det lille livet, det er litt som med Knausgård at du gjennom det å fange det lille livet sier noe om å være menneske. De poetiske scenene fra Smøla, der jeg kommer fra, handler om eksistensen, røtter og slekters gang. Det handler om den vissheten at vi alle skal gå ut av tiden. Den følelsen av at du har en tilmålt tid. Derfor tror jeg behovet for å sette seg selv inn i en sammenheng er så viktig for de fleste av oss.

– Ser du deg selv i deres fortelling?

– Jeg ser at deres fortelling også handler om min fortelling. Det handler mye om mine gjemte drømmer – du ser igjen dine muligheter i barna. Uansett, så tror jeg at vi påfører barna våre våre egne drømmer. Vi vil gjerne at de skal være opptatt av det samme som oss selv – enten det er snakk om fotball, film eller musikk. Sønner og døtre av skuespillere blir ofte skuespillere. Hvorfor er det slik? Det er fordi vi har en verden hvor barna får ta del i det og det blir også en del av deres drivkraft. Det synes jeg er veldig fascinerende – hvilke drømmer er det vi forfølger, er det virkelig våre egne eller er det våre foreldres? Det å finne seg selv handler veldig mye om å skjønne hvor du kommer fra. Da kan du også bryte med dine foreldre. For på et aller annet tidspunkt er det viktig.

– Dette er vel ganske universelt?

– Jeg ble intervjuet av en russisk journalist i går. Han snakket om Boyhood når han så min film, men også om Tarkovskji som har laget veldig poetiske spillefilmer. Det med tid er veldig vesentlig i filmene. De tankene du sitter med på et lite sted i Norge, kan være de samme et helt annet sted i verden. Det ser vi på forfattere som har levd innen samme epoke, som Hamsun og Dostojevskji for eksempel. Det er samme måte de skriver på og de har de samme eksistensielle spørsmålene. Det er utrolig fascinerende. Jeg tror litt på det Sigrid Undset sa om at tidene forandrer seg, men menneskenes hjerte er det samme.

Utfordringer

– Du må jo hatt en del utfordringer underveis. Du har jo blant annet vært og filmet på Sagene skole.

– Det handler om å skape tillit både hos skole og foreldre. Jeg har brukt mye tid til å fortelle om prosjektet. Det har vært mange foreldremøter hvor jeg har fortalt om det. Så det er en entusiastisk heiagjeng som står bak meg, og det er utrolig morsomt. Jeg føler at det er en del av tidsskildring. Jeg har også sagt til dem, og det er positivt for de andre elevene og foreldrene, at det er masse stoff her som jeg ikke har plass til, men jeg skal lage en samle-dvd til slutt hvor alle skal få opptak av sine egne barn. De får opptak av sine egne barn fra de går i første klasse og til og med åttende. Det er jo en unik gave. Det var det som gjorde at de synes det var veldig flott.

– Når du kommer på skolen og skal film Lukas – tror du det påvirket ham og skolesituasjonen? Vi er jo med på at han knuser en rute og må til rektor og forklare seg.

– Det var tilfeldig. Det var bare et instinkt. Når du ser opptakene ser du det ikke er bevisst at ballen havner i vinduet. Da hadde jeg filmet i flere dager og bare hengt på, så derfor var jeg også til stedet da det skjedde.

Lang prosess

Aslaug Holm har hundrevis av timer med opptak fra disse åtte årene hun har fulgt sine sønner med kamera.

– Hvordan har du redigert – har du gjort det forløpende år for år?

– Egentlig burde jeg ha gjort det, for da hadde jeg sett litt tydeligere omfanget. Men jeg har jobbet med andre filmprosjekter samtidig og jeg fikk ikke gjort det. Jeg har brukt veldig lang tid på klippingen. Jeg begynte for tre år siden og har klippet i ulike stadier.  Det har jo vært en utfordring å finne de små scenene og skape en større helhet.

– Har det vært tider hvor du har tenkt at dette blir for ambisiøst?

– Ja, mange ganger. Prosjektet vokste og vokste og mer og mer sto på spill etter hvert som jeg brukte mer og mer av guttenes tid. Jeg tenkte, jeg kan jo ikke lage en dårlig film etter all denne tiden – det går ikke. Jeg kunne ikke stoppe før jeg følte filmen var forløst. Jeg synes slutten er veldig sterk. Det er sjelden jeg sitter og ser mine egne filmer og er fornøyd.

– Hva har det gjort med Markus og Lukas´ forhold til film?

– Markus er veldig filminteressert. Han har sett hvordan jeg jobber og har lært seg en god del selv. Han har også vært med og jobbet sammen med meg da jeg laget en film om rus og ungdom.

Uavhengig filmskaper

– Hvordan er det å brødfø seg som dokumentarfilmskaper i dag?

– Du er avhengig av å ha flere prosjekter på gang samtidig for å få det hele til å gå opp. Jeg har vært veldig heldig og hatt et godt forhold til TV2 og produsert jevnlig til dem. TV2 har vært veldig viktig for de uavhengige dokumentarfilmskaperne. Snakker du med det eksterne produksjonsmiljøet, så er det veldig mange som er glade for TV2. På kino har du rom for de filmene som krever litt mer tid og gjør at du kan lene deg tilbake, mens du har en raskere puls på tv, der kan du treffe et stort publikum og du kan sette ting på dagsordenen.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen