Vi håper at filmen kan bryte ned noen av tabuene i Algerie rundt borgerkrigen på nittitallet, sier regissør Mounia Meddour og skuespiller Shirine Boutella om Papicha – kampen for frihet. Denne helgen har filmen premiere i Norge, men i Algerie er den fortsatt bannlyst.

(PARIS) – Det var ingen enkel avgjørelse å fortelle denne historien, men det var nødvendig å gjøre det, selv om jeg først lagde flere andre filmer. Samtidig var det viktig for meg å fortelle den på en måte som gjorde den universell, slik at alle kan relatere seg til den, forteller regissør Mounia Meddour til Cinema.

Denne helgen har hennes spillefilm Papicha – kampen for frihet premiere på norske kinoer.

Filmen utspiller seg i Algerie på slutten av nittitallet, under den nærmere ti år lange borgerkrigen som krevde svært mange menneskeliv – sannsynligvis rundt 150 000.

Filmen handler om 18 år gamle Nedjma, som bor på et studentinternat for jenter i landets hovedstad og drømmer om å bli klesdesigner. Til tross for at den skildrer voldsomme terrorhandlinger av fundamentalistiske grupper som stiller strenge krav til hvordan jentene skal kle og te seg, er Papicha en fortelling om vennskap, håp og opprør i en ekstrem tid, med et klart feministisk budskap.

Egne opplevelser

Fransk-algeriske Mounia Meddour har basert flere elementer og karakter i filmen på sine egne opplevelser fra tiden borgerkrigen herjet Algerie, da hun selv bodde på et lignende studenthjem.

– Jeg vil si at filmen er veldig selvbiografisk, selv om en del også er diktet inn i fortellingen. Historien om Nedjma er på et vis min egen, siden jeg bodde i Algerie til jeg var 18 år. Da måtte familien min forlate landet på grunn av borgerkrigen. Faren min var filmskaper og moren min opprinnelig russisk, og utlendinger, kunstnere og journalister var blant de utsatte grippene. Og kvinner, selvfølgelig. Det var en svært vanskelig periode, ti år med mye vold og terror hver måned og hver dag, sier regissøren, som før denne filmen har vært dokumentarfilmskaper.

– Det har vært en lang prosess å lage denne filmen, til sammen har det tatt rundt syv år fram til den omsider var klar for å vises. Delvis fordi det var vanskelig å finne en god balanse i manuset mellom fiksjon og egenopplevde elementer, men blant annet også å få den finansiert. Vi fikk litt penger fra Algerie, litt fra Frankrike og litt fra Belgia. Dette er min første spillefilm, som gjør at man er forsiktige med å gi finansiering, samtidig som det er et drama om en periode i Algeries historie som fortsatt er tabubelagt. I Frankrike var det på sin side vanskelig å skaffe penger fordi det er en algerisk historie. Av mange grunner har det vært veldig utfordrende, forteller hun om arbeidet med filmen.

I fjor hadde Papicha – kampen for frihet omsider internasjonale premiere, da den var valgt ut til Un Certain Regard-programmet på filmfestivalen i Cannes.

Oppdaget på Instagram

Regissøren forteller at det var viktig for henne at språket som snakkes i filmen skulle være autentisk, ved at rollefigurene veksler mellom algeriske varianter av arabisk og fransk, noe som også skapte utfordringer med å finne den riktige rollebesetningen.

Hovedrollen som Nedjma spilles av stjerneskuddet Lyna Khoudri, som bor i Paris og snart blir å se i Wes Andersons nye film The French Dispatch. I motsetning til Khoudri er mange av de øvrige rolleinnehaverne ikke-profesjonelle skuespillere, som regissøren fant på ulike vis.

Vi møter Meddour sammen med Shirine Boutella, som spiller hovedpersonens nærmeste venninne Wasilla i filmen. Henne oppdaget regissøren via Instagram.

– Jeg pleide å være på sosiale medier, som var jobben min. Det var der Mounia kontaktet meg først – noe jeg opprinnelig ikke så, fordi jeg alltid fikk så mange meldinger, forteller Boutella.

Helt uten tidligere skuespillererfaring var den profesjonelle instagrameren imidlertid ikke. Boutella forteller at hun pleide å spille i to algeriske tv-serier.

– Da hun kontaktet meg var jeg egentlig opptatt med en av seriene, og tenkte først at jeg ikke ville ha tid. Men siden dette var en kinofilm, som jeg ikke hadde gjort før, bestemte jeg meg for å gjøre alt for å få det til, sier skuespilleren.

– Da jeg leste manuset, kjente jeg igjen mye av meg selv i karakteren. Det føltes veldig riktig å være med på dette, og det var en sjanse som kanskje bare kommer en gang. Og det gikk til slutt! Men det var utfordrende, for jeg fikk rollen to uker før filmingen skulle i gang – og hadde en annen innspilling på samme tid. I et par uker sov jeg bare rundt fire timer hver natt, men av og til finner man en energi man ikke visste at man hadde. Og så må man bare la seg flyte med det som skjer. Det var en helt fantastisk opplevelse, sier hun, og berømmer energien og den kreative utvekslingen mellom skuespillerne og regissøren.

Forbudt i Algerie

– Mounia, du snakket om viktigheten av å fortelle om denne perioden i Algeries historie. Fordi det fortsatt er mange tabuer knyttet til borgerkrigen?

 – Jeg vil gjerne understreke at dette ikke egentlig er en film om dette «svarte tiåret». Det er en historie om en ung kvinne som ønsker å bruke et moteshow for å vise sin motstand – mens konteksten for fortellingen er borgerkrigen, svarer hun.

– Men ja, det er stadig veldig tabubelagt. Da filmen skulle slippes i Algerie, opplevde vi at den ble kansellert. Helt fram til i dag kan ikke folk snakke om denne perioden, fordi det er et stort trauma, med mange mennesker som døde og mye smerte som fortsatt finnes blant folk. Men jeg håper at filmen kan bidra til å åpne litt opp rundt dette traumaet, sier regissøren.

– Jeg tror filmen har hjulpet mye, og det ser vi også når folk forteller oss hva de følte da de så den, fortsetter skuespiller Boutella.

– Mange har sendt oss meldinger med detaljerte betroelser om hva de selv opplevde på denne tiden, og da spesielt kvinner. Jeg har inntrykk av at filmen har gitt dem en anledning til å snakke om dette, og lette noen byrder fra skuldrene deres – og det er jo fantastisk. Når vi har deltatt på visninger av filmen her i Paris, hvor det er mange med bakgrunn fra Algerie, var det også mange som delte mye, mens andre har grått og knapt klart å snakke. Reaksjonene har sånn sett vært svært ulike, men jeg opplever at det har vært positivt for folk. Også de som gråt, som takket oss for at vi hadde laget filmen, sier hun.

– Det er en form for kunstterapi, skyter regissøren inn med et smil.

De to kan bekrefte at filmen stadig ikke er sluppet i Algerie.

– Den er offisielt bannlyst. Men folk, og særlig de unge, finner en måte å se den via internett – og derfor har vi fått mange av disse tilbakemeldingene fra folk i Algerie som har sett den, forteller Meddour.

– Det viktigste for Mounia er at folk får sett filmen, spesielt i Algerie. Hun bryr seg ikke egentlig om hvordan folk ser den, selv om det selvfølgelig hadde vært bedre om de så den på kino. Det viktigste er uansett at den blir sett. Det er en film laget av en algerier for algeriere, om Algerie, avslutter Boutella.

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen