– Når jeg har gjort en sjanger, føler jeg meg ferdig med den for en stund og har lyst til å gjøre noe jeg ikke har gjort før, sier regissør Anne Sewitsky.

Hun langfilmdebuterte med den svarte utroskapskomedien Sykt lykkelig, som vant den prestisjefylte World Cinema Grand Jury Prize på Sundance filmfestival. Allerede måneden etter prisutdelingen hadde hun verdenspremiere på barnefilmen
Jørgen + Anne = sant under festivalen i Berlin. Der hadde den norske filmskaperen æren av å åpne barne- og ungdomsprogrammet Generation, hvor hun tidligere hadde vunnet prisen for beste kortfilm med den humoristiske
Oh My God!.

Nå er Sewitsky klar med De nærmeste, et finstemt og alvorlig drama om en ung kvinne som etter mange år etablerer kontakt med sin svenske halvbror – og innleder et forhold til ham.

Mangler språk

Vi møtte regissøren sammen med hovedrolleinnhaver Ine Wilmann noen uker etter at de begge var til stede da filmen ble vist for sitt aller første publikum, igjen på den viktige Sundance-festivalen.

– Noe av det første jeg tenkte om min karakter er at hun mangler opplevelsen av å ha en kjerne. Man gjør gjerne oppdagelser av at man kan være mye forskjellig, men har likevel en slags kjerne av hvem man er. Det tror jeg ikke Charlotte har. Isteden søker hun på et vis etter å bli bekreftet og avgrenset av andre, og på den måten er hun veldig grenseløs, sier Wilmann.

– I tillegg tror jeg hun er litt emosjonelt umoden. Hun mangler språk for det som er vanskelig, noe som også gjelder halvbroren. Det er en av grunnene til at det går over stokk og stein. Hadde de kunnet sette ord på ting, hadde de kunnet takle det på en annen måte, fortsetter hun.

– Hun kommer liksom til kort i alle oppgjør i filmen. Og det er i grunn fint, en kvinnelig karakter som ikke er så ordrik.

Sewitsky forteller at prosjektet startet med at manusforfatter Ragnhild Tronvoll, som hun tidligere hadde skrevet Sykt Lykkelig sammen med, kom til henne med en kjærlighetshistorie om to sjelevenner som til slutt oppdaget at de er søsken.

– Det var noe interessant i manuset, men vi måtte rive det fra hverandre og begynne litt fra scratch for å finne ut hva det egentlig skulle handle om. Da fant vi ut at vi ville lage en film om skammen over å være uønsket. Samtidig ville jeg beholde aspektet med familie som et slags premiss, sier regissøren, som også denne gang skrev manuset sammen med Tronvoll.

– Både Charlotte og halvbroren føler seg uønsket. Det gjør at de har et ekstremt behov for bekreftelse, men også at de ikke føler at de fortjener noe bedre. De søker på et vis mot ting som gir mer skam, fordi det er en følelse de gjenkjenner. Og så føler de at de fortjener det, sier Wilmann.

– Mange beskriver historien som ekstrem, men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i å søke seg mot noe man vet at ikke er bra for deg. Å bli værende i destruktive kjæresteforhold eller gjøre destruktive ting, som spiseforstyrrelser, rus eller selvskading. Man vet at man ikke egentlig kommer til å føle seg bedre, men det er likevel en måte å prøve å skape orden i et kaos på.

Nakenscener

Regissør Sewitsky forteller at hun ikke ser på De nærmeste som en kontroversiell film, men medgir at hun var engstelig for at søskensexen skulle overskygge det virkelige temaet.

– I mine øyne er den ikke kontroversiell, fordi tematikken er gjenkjennelig. Søskensex er selvfølgelig ikke det, men min intensjon har ikke vært å problematisere eller forsvare søskensex. Filmen forsøker snarere å forstå den indre skammen og destruktiviteten til disse karakterene, sier hun.

– Vi var ferdig med filmen to uker før Sundance, og hadde ikke rukket å ha publikumsvisninger. Derfor var det en enorm lettelse at den ble lest slik den er intendert. Nå har vi vist filmen i Sundance, Gøteborg og Berlin, og fått overraskende mange tilbakemeldinger på den egentlige tematikken.

– Jeg har aldri tenkt på karakteren min som ekstrem, fortsetter Wilmann.

– Men jeg gikk et par runder med meg selv om det å gjøre nakenscener i dagens mediale samfunn. Tidligere har jeg vært veldig skeptisk, men her syntes jeg det var helt greit. Selv om det var ganske mange av dem. Jeg synes sexscenene er godt forsvart, de forteller noe i historien som man ikke kunne fortalt på en annen måte.

– Vi var også veldig bevisst på at alle disse scenene skulle filmes på forskjellige måter, fordi de representerer ulike stadier i historien. De er en del av en indre framdrift, legger Sewitsky til.

– Etter visningen i Sundance var det ingen som snakket om sexscenene. Fordi disse scenene egentlig ikke handler om at de har sex, sier skuespilleren.

Spiller også Sonja Henie

Nylig ble det offentliggjort at Ine Wilmann er også skal spille Sonja Henie i Anne Sewitskys kommende storfilm om den norske skøyedronningen som ble stor stjerne i Hollywood. Dette valget var imidlertid tatt før de gikk i gang med
De nærmeste. Det var heller ikke opplagt at Wilmann skulle få rollen som Charlotte i den premiereklare filmen.

– Siden jeg allerede hadde castet henne til Sonja Henie-filmen, og visste at hun hadde fast kontrakt på Den Nasjonale Scene i Bergen i tiden framover, tenkte jeg at det var uaktuelt å ha henne enda en gang inne til prøvefilming, forteller regissøren.

– Anne fortalte litt om denne filmen da vi snakket om Sonja Henie, men aldri om meg som en kandidat for rollen. Men jeg husker at jeg hadde lyst på den, sier Wilmann.

– Så da hun omsider spurte om jeg ville komme inn på prøvefilming, tenkte jeg at hun bare gjorde det for å få det ut av systemet.

– Men så var det bare helt riktig, og ble veldig opptatt av at vi måtte få det til, fortsetter Sewitsky.

– Jeg visste jo at Ine er en ekstremt dyktig skuespiller, etter de mange rundene vi gikk for å finne hvem som skulle spille Sonja Henie. Men hun hadde også den riktige kombinasjonen av å være skarp og smart med noe sårbart, som jeg så etter. Dessuten er det ikke en spesielt dialogdreven film, så vi måtte ha en skuespiller med et ansikt du har lyst til å se på i så å si hver eneste scene i filmen, som kan uttrykke de mange små vendepunktene.

Rollen som Charlotte i De nærmeste er Ine Wilmanns første hovedrolle på film. Etter hun fullførte Teaterhøgskolen i 2011 har hun hatt flere store roller på scenen, men kun mindre på film.

– Hvordan var å debutere med en så krevende rolle hvor du er med i hver eneste scene?

– Min filmatiske jomfruelighet tjente kanskje til min fordel. Jeg tenkte ikke på det å være med i hver scene som noe spesielt skummelt, mer at det er vel sånn det er. Og det var ikke spesielt krevende å spille inn filmen. Alt føltes veldig organisk da vi kom til innspillingen, så jeg hadde det bare helt fantastisk i den perioden, svarer skuespilleren.

– Og så tror jeg det av og til kan være lettere å spille en rolle som er på hele tiden. Når rollen har så mye fokus, får du mye tid med regissør. Jeg har fått snakke masse om karakteren. Når man gjør småroller, er man ofte bare inne en kort tid. Man får lite bakgrunnsinformasjon og skal i grunn bare funke.

– Siden det var Ines første ordentlige filmrolle, hadde vi en del samtaler på forhånd om hvordan det skulle være, sier Sewitsky.

– Men da vi kom på sett, endte jeg rett og slett opp med å gi veldig lite regi. Isteden tenkte jeg at dette måtte jeg ikke forstyrre. Ine er på mange måter et naturtalent, og trengte ikke variere spill fra nærbilder til totaler, slik mange skuespillere må. Spillet hennes var veldig sjelden for stort.

– Men det hendte at Anne ropte ´Mer angst! Mer angst!´, skyter Wilmann inn.

– Det var kanskje en fordel å begynne med en mindre film, før du skal spille Sonja Henie?

– Ja, jeg er kjempeglad for det. Jeg er jo livredd for den Sonja Henie-produksjonen, dette er et kammerspill i forhold. Det er fint å ha blitt kjent med Anne som regissør og vite at vi jobber så bra sammen. Sonja Henie er en mye mer outrert karakter. Og det blir mer teknisk, å måtte stå på skøyter og sånn, forteller skuespilleren, som er godt i gang med skøytetreningen.

Den svenske halvbroren

Valget av Charlottes halvbror i filmen falt på sin side på Simon Berger, som sist var å se i den svenske serien Tørk aldri tårer uten hansker. Han har dessuten medvirket i spillefilmen Call Girl og tv-serien Upp till kamp, og spiller rollen som tilsvarer Egon i av den svenske utgaven av Olsenbanden, da den nylig ble ”rebootet” med filmen Jönssonligan – Den perfekta stöten.

– Var det med valget av Simon Berger at karakteren ble svensk?

– Det har vært en svensk karakter hele tiden. Historien utspilte seg lenge i både Oslo og Stockholm, men mot slutten skrev vi det kun til Oslo. Vi så også på noen norske skuespillere, men det at han hadde vokst opp i et annet land og vært lenge borte ga en egen følelse. Etter at vi hadde hatt en del skuespillere inne, trodde jeg at det kom til å bli en vanskelig castingprosess. Men så kom Simon, og Ine og jeg bare så på hverandre og sa ´Fy faen, det var bra´, forteller Sewitsky.

– Det er også en fysisk likhet der?

– Det var en bonus, svarer Wilmann.

– I tillegg til at det er en fysisk likhet mellom Ine og Simon, ligner han også litt på Anneke von der Lippe, som spiller moren deres, sier Sewitsky.

Hovedpersonens forhold til moren står sentralt i filmen, som Sewitsky også beskriver som en fortelling om å fri seg fra sin egen historie.

– Jeg synes det er interessant hvordan man formulerer historien om sitt eget liv. Det er lett å sette seg fast i den historien, og det kan være en grad av selvmedlidenhet i det. Måten å komme seg videre på kan være å løse opp og fornye den historien, sier hun.

Spiller ikke ensom

Til tross for at Ine Wilmanns Charlotte er med i hver scene i filmen, er De nærmeste en subtilt fortalt film, hvor man ikke nødvendigvis vet alt om hovedkarakteren og hennes følelser.

– Hvordan jobbet dere med den balansen?

– Jeg hadde et ønske om at historien ikke skulle fortelles gjennom dialog. Vi snakket ikke nødvendigvis så mye om det med subtilitet, men litt om at selv om Charlotte skulle føles seg utenfor og ensom i mange situasjoner, så kunne ikke Ine spille det, svarer Sewitsky.

– Da jeg så filmen for første gang, ble jeg overrasket over hvor ensom karakteren min er. For i alle disse situasjonene prøvde jeg isteden å oppnå noe. Hadde jeg spilt ensom, ville det fort blitt selvmedlidende, og dermed kjedelig å se på. Men det er ikke mitt ansvar å fortelle at jeg er ensom, det tar Anne seg av, sier Wilmann.

– Det er veldig fort gjort at en skuespiller tar ansvar for å formidle sin karakters prosess, men jeg godtok at det ikke er mitt ansvar å fortelle historien. Det var en oppdagelse for meg, som en av hovedforskjellene mellom film og teater. På teater har man et ansvar for å få historien over til publikum hver kveld, det har man ikke som filmskuespiller.

– Dette ligger vel i stor grad i filmspråket, ja. Fortell litt om valget av formgrep?

– Jeg ville at filmen skulle oppleves som realistisk, men også vakker. Det skulle ikke være hard sosialrealisme. Jeg ville ha en del som er nær, hvor man følger nokså tett på etter en ganske håndholdt modell, og i tillegg ha disse mer planlagte, nesten maleriske bildene. På et vis for å skille ut tematikken og gjøre filmen litt større. Den er til en viss grad veldig konkret, men handler jo også om noe mer enn disse søsknene som møtes og innleder et forhold, sier regissøren.

– Og nå skal dere etter hvert i gang med filmen om Sonja Henie. Hva fascinerer dere ved henne?

– Hun var en ung kvinne som var ekstremt forut for sin tid. Sonja Henie var en stor idrettsstjerne med en voldsom konkurransementalitet og en slags ensrettet måte å tenke på, med ambisjoner over enhver forventning. Hun var også et menneske som ble dyrket fra ung alder, for eksempel fikk ikke broren utdannelse fordi Sonja skulle prioriteres. En del mennesker som får alt og oppnår slik suksess har en litt autistisk side, de går glipp av noe på veien når det kommer til sosiale antenner. Når vi begynner vår historie er suksessen hennes i ferd med å rakne, og hun mister i grunn alt. Hvordan hun takler det, synes jeg er fascinerende. Hun blir ganske fæl og usympatisk, uten at hun helt forstår hvorfor, sier Sewitsky.

– I tillegg handler det om den ensomme tilværelsen på toppen. Som skuespiller er det en gavepakke med et så enormt spenn, fra glansbildeforsiden til den mørke baksiden. En klassisk, deilig karakter, avslutter Ine Wilmann.

Om forfatter

Aleksander Huser har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo og Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Skriver fast for Rushprint og Ny Tid/Modern Times Review i tillegg til Cinema.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen