«a-ha The Movie» - emosjonelt portrett av et popeventyr
5Total vurdering

Dokumentaren om a-ha forteller om veien fra at noen helt vanlige gutter i veldig ung alder oppdager sin musikalitet, til framveksten av det største norske popeventyret. Vi får være med på både suksess og motgang.

De viktigste trekkene i aha sitt liv er kjent for det store publikum. Pål Waaktaar-Savoy, Mange Furuholmen og Morten Harket ble kjent her hjemme allerede da de som unggutter flyttet til London for å skape seg en karriere som popmusikere. Det skulle gå lang tid og mye prøving og feiling før de lyktes. Men da de første gjorde det, var det med en styrke som ingen norske artister hadde vist før.

Singelen «Take On Me» (1985) ga det store gjennombruddet verden over, ikke minst via en delvis animert video som senere er blitt kåret til en av de beste noensinne. Gjennom en knapp tiårs periode bygget de seg opp til å bli et av verdens største band. Etter dette har a-ha vært på og av i ulike perioder. Offisielt oppløst i 2009, men de har turnert sammen etter dette.

Foto: Viggo Bondi

To historier

Filmen forteller to historier. En om dannelsen av bandet og dets videre utvikling på verdensscenen. En om forholdet mellom de tre medlemmene i de senere årene av bandets historie. Det er den siste av disse to historiene som er den mest emosjonelt ladede og derfor også den mest interessante.

Vi får se et imponerende bildemateriale i løpet av filmens 109 minutter. Vi får barndom, ungdomstid, konserter fra mange land, møter med fans backstage, studiojobbing, eksteriører fra steder der bandmedlemmene vokste opp/bodde/har vært/har spilt også videre.

Foto: Henning Kramer Dahl

Regissørene Thomas Robsahm og Aslaug Holm har jaktet høyt og lavt, for å låne noen ord fra bandets katalog. De har også filmet selv, gjennom de siste årene. Filmens visuelle rikdom er blant dens viktigste kvaliteter. Ikke minst fordi regissørene gir bildene en dominerende plass i presentasjonen, samtidig som de spiller sammen med kommentarene og intervjuene. Og aller mest kreativt orientert er kanskje de scenene der den animerte stilen fra «Take On Me»-videoen brukes til å illustrere en del poenger.

Robsahm og Holm bygger opp to dramaturgiske strukturer i sin fortelling. Den ene kronologisk, den andre tematisk. De veksler så mellom disse strukturene og det er ikke alltid vellykket fordi det innimellom framstår som rotete. De tematiske delene leder i økende grad fram mot den situasjonen a-ha er i i dag: et band som har nytt materiale, mengder med erfaring og en verdensomspennende fanbase – men som ikke klarer å finne sammen i et konstruktivt og givende samarbeid for å realisere dette.

De tre bandmedlemmene er åpne om sine egne personlige begrensninger, når det gjelder fysisk og psykisk helse, og når det gjelder dem selv som samarbeidspersoner. Det selvbevisste bandet, skapt av tre selvbevisste musikere er en del av denne fortellingen.

Foto: Motlys

Den siste delen engasjerer mest

Det er altså den siste delen av filmen som engasjerer mest. Her har vi gjort oss ferdig med de kronologisk oppbygde framstillingene av de historiske fakta.  Vi er kommet til mer eller mindre nåtid, og til den delen der Robsahms og Holms eget materiale får dominere. Pål, Magne og Morten intervjues hver for seg, og snakker «uten filter» om seg selv og de andre. Det er sårt og vanskelig. En av dem framhever a-ha som et band som trenger psykoterapi. Det er i grunnen en tanke som det kan virke som det er noe i.

Samtidig skal vi ikke trekke psykologien for langt, heller. Vi får nemlig også et innblikk i hvor store krav til samarbeidskompetanse og balanse mellom selvhevdelse og selvutslettelse det må være å være en del av et slikt kunstnerisk prosjekt. Kanskje kunne Robsahm og Holm dempet det psykologiske aspektet noe ved å gi mer plass til andre sider ved a-ha sin virksomhet.

Foto: Motlys

Historien om bandet har alltid vært den om de tre. Og dette bildet er det dominerende her også. Men det finnes andre innganger til å forstå a-ha. Vi kunne gjerne hørt mer om deres stilmessige plassering i popverdenen, og kanskje også om medmusikerne som har bidratt på innspillinger og konserter og deres innflytelse. Og et tredje poeng, som nevnes nærmest i forbifarten tidlig i filmen: a-ha bidro til å åpne Norge for verden, og verden for Norge. Deres vei ut i det internasjonale lyskasterlyset var en av markørene på at norsk etterkrigstid definitivt var over. Dette er et interessant kulturpolitisk blikk som kunne vært utforsket mer.

Totalt sett er a-ha The Movie en interessant og delvis gripende fortelling om tre artister og deres felleskap – og manglende fellesskap. De rager høyt i det moderne norske kulturbildet. Filmen gjør at vi får lyst til å høre mer fra dem. Det var på tide vi fikk en skikkelig presentasjon.

Delta i diskusjonen