Filmmediet har på mange måter sprunget ut fra teateret, og i det gamle  Hollywood var filmatiseringer av kjente teaterstykket en selvfølge.

Katharine Hepburn, Ginger Rogers, Busby Berkeley – legendariske Hollywood-navn i et knippe filmer fra teatermiljø.

Livsfjern døgnflue

Katharine Hepburn var en av Hollywood-historiens mest markante skuespillerinner. Hun hadde en forbløffende spennvidde, fra voldsom, uregjerlig styrke til den mest selvutslettende veikhet. Allerede for sin tredje film vant hun den første av sine fire Oscarstatuetter, og Morning Glory fra 1933 er bygget rundt den siste personlighetstypen. Hun spiller Eva Lovelace, en skuespiller fra provinsen som er desperat etter å lykkes på Broadway. Hun er imidlertid ekstremt naiv, full av griller og illusjoner om skuespilleryrket, himmelropende naiv i forhold til et miljø preget av giftige relasjoner og spisse albuer. Alle blir betatt av henne, men ingen er villige til å gi henne en sjanse. Mest av alt synes de synd på Eva, for hun er åpenbart en så skjør plante at hun aldri ville kunne lykkes.

En av filmens mest minneverdige scener viser Eva på sitt mest patetiske, under et fasjonabelt bransjeselskap der den hjemløse, sultende piken kommer på en snurr av champagne. Dels sjarmerer hun med en improvisert tolkning fra «Romeo og Julie», dels driter hun seg grundig ut med sin håpløse oppførsel. Omstendighetene vil imidlertid at hun blir kastet hodestups inn i en viktig hovedrolle. Hun gjør enorm suksess – underlig nok ser vi henne aldri i aksjon på scenen – men det er stadig et åpent spørsmål om hun vil klare å holde liv i en karriere, som er det eneste som gir livet hennes mening. Vil den purunge Eva bli en «morning glory», en plante som blomstrer for fullt tidlig på morgenen – altså en døgnflue – som så mange andre skuespillere som plutselig opplever uventet suksess?

Morning Glory er mest av alt et blankpusset utstillingsvindu for Katharine Hepburns mest subtile register – hun er så sårbar og lite funksjonsdyktig at man nesten må snu seg bort – men halter som fullverdig filmverk. Den tidligere skuespilleren Lowell Sherman hadde en lovende regikarriere på gang da han ble revet bort av lungebetennelse kun 49 år gammel. Morning Glory framstår som en sprikende blanding av ganske klønete passasjer med litt for lange pauser mellom dialoglinjene og mer inspirerte innfall, som i den mystiske måten Hepburn introduseres på, med ryggen til i mange av scenene. Men Hepburns glitrende prestasjon gjør likevel filmen til et must.

Footlights Club

Edna Ferber er en amerikansk forfatter av romaner og skuespill med et lykkelig forhold til film. Slektskrøniken Giant (George Stevens, 1956) ble en klassiker, og det er ikke bare James Deans fortjeneste. Show Boat, en annen av hennes seriøse romaner, ble først til en Broadway-musikal, og så til tre filmatiseringer. I alle fall den siste fra 1951, regissert av George Sidney, er en av musikalsjangerens absolutte mesterverk, med en av Ava Gardners beste roller.

Ferbers arbeider var kjente for sine sterke kvinneroller, og Stage Doors er  et skuespill som ble filmatisert i 1937 av Gregory La Cava er intet unntak. Her dreier det seg om intet mindre enn et dusin kvinneroller, der selv de aller mest sekundære framstår som distinkte personligheter. Handlingen utspiller seg på pensjonatet Footlights Club, som har spesialisert seg på husrom for skuespillerinner. Det er imidlertid dårlige tider i bransjen. En populær aktivitet for å holde seg flytende i Footlights Club er å la seg invitere på middag med naive menn utenbysfra, som en slags tekkelig escortpike.

Kynisme og pengemangel

Grunntonen i filmen er fundert på jentenes pengemangel, brustne illusjoner og galgenhumor. Aller mest sentralt på det siste området står en blondine ved navn Jean, en fontene av svart humor. Hun spilles av ingen ringere enn Ginger Rogers. Hun ble herostratisk berømt som Fred Astaires partner i en perlerad av musikaler, men på egen hånd var hun en aldeles inntagende skuespillerinne, med en persona som er dels troskyldig, dels verdenstrett kyniker. I det siste kan hun kun matches av en av de andre pikene, spilt av Eve Arden, som var spesialist på kyniske, livstrette biroller, ofte som svarthumoristisk venninne av den kvinnelige hovedrollen. Nesten tjue år før hun ble megastjerne med sitt Lucy Show på TV, ser vi forøvrig Lucille Ball i en av de mest sjarmerende birollene.

Filmens mest seriøse skikkelse er Kay, inntagende underspilt av Andrea Leeds, som en usedvanlig sympatisk og uegennyttig skuespillerinne som ble hyllet for en feiende flott rolletolkning for et års tid siden, men som nå har det verst av alle på pensjonatet. Hun blir visket mer og mer ut som person, men er samtidig fiksert av tanken på igjen å få en god rolle. Som Hepburn i Morning Glory, gjøres det et nummer av at hun ikke lenger har råd til mat: I en av filmens mest bevegende scener plasserer kokken et brett med mat foran henne – noe hun liksom har eksperimentert med og skal la Kay få «prøvesmake».

Rent tematisk er Stage Door kanskje ikke overveldende dybdeborende. Men den er fabelaktig iscenesatt, og som film klart best av de tre arbeidene i denne artikkelen. Om man har fordommer mot «gammel films» teatralitet, bør man ta en titt på Stage Door. Paradoksalt nok for en film som er besatt av teater, virker alt i denne filmen naturlig og utvungent. Rollefigurene snakker ofte i munnen på hverandre som i det virkelige liv. Dialogen i seg selv er briljant, spekket av skarpt vittige observasjoner. Film noir-sjangeren er kjent for sine kjappe, biske replikkføringer, men denne kvinnefilmen setter dem nesten i skyggen alle sammen.

Hepburn vender tilbake

I Stage Door vender to av de viktigste skuespillerne i Morning Glory tilbake. Adolphe Menjou gjorde karriere av å spille belevne, men overfladiske karakterer, ikke sjelden med lurvete moral. Som i den forrige filmen gestalter han en meget egosentrisk impresario som utnytter sin posisjon for å forføre ivrige, vordende skuespillerinner. Katharine Hepburn er også tilbake, men nå i en helt annen støpning. Den veike drømmeren er erstattet av en framfusende furie som nekter å la seg kue. Rikmannsdatteren Terry Randall skal bevise at hun kan bli til noe helt uten familiens hjelp. Hun tar inn på det trangbodde pensjonatet for å observere og lære av de andre, og for å ilegge seg selv de samme begrensningene som konkurrentene. Faren akter imidlertid å sette en stopper for datterens forfeilede ambisjoner, og tilbyr Menjous impresario finansiell bistand av en størrelse han ikke kan si nei til. Betingelsen er imidlertid at datteren – som altså er fullstendig grønnskolling – skal få hovedrollen i en prestisjefull produksjon. Ideen ligner Mel Brooks’ klassiske The Producers fra 1968 (best kjent for et norsk publikum under navnet Det våres for Hitler) – det er meningen at det hele skal bli en flopp. Ulykkeligvis er dette den samme rollen som Kay ser som eneste utvei fra sin håpløse situasjon.

Et interessant aspekt ved filmer som utspiller seg i teatersettinger er at de nettopp tematiserer skuespill. Det er fascinerende å se en så formidabel skuespiller som Hepburn framstille en skuespiller som er fryktelig dårlig. For under prøvene på stykket viser Terry seg helt ute av stand til å gi indre liv til rollefiguren. Det gjør ikke situasjonen bedre at hun er så egenrådig at det ikke kommer på tale å underkaste seg regissørens formaninger. Så skjer det imidlertid noe som forandrer alt, men det skal bli en dyrekjøpt erfaring for Terry.

Ekstravagant musikkteater

Over til noe som ligner veldig, men likevel noe helt annet – musikkteateret. I 1933 var lydfilmen ennå ung, men en av de nye sjangrene den åpnet for, musikalen, ble snart enormt populær, og skapte seg et eget panteon av filmstjerner. En av dem var den i dag nesten glemte Ruby Keeler. I 42nd Street spiller hun et gudsord fra landet som forfølger sin naive drøm om å bli en av danserne i en spektakulær musikal. Det er regissørens svanesang og han trosser sine helseproblemer for å lage en heidundrende suksess som skal sikre ham økonomisk i 1930-tallets lavkonjunktur. Warner Baxter spiller ham som en hvileløst besatt, herjet mann som aldri blir fornøyd og driver hele ensemblet til vanvidd med uendelige øvingssesjoner.

Som i alle de tre filmene i artikkelen, følger 42nd Street den klassiske teaterfilmfortellingen om den unge debutanten som blir kastet inn i en hovedrolle. Når musikalens «leading lady» brekker ankelen, er det nettopp Keelers rollefigur som får sjansen. Det er umulig ikke å bli sjarmert totalt i senk av barnekvinnen Keeler, hvis søthet og uskyldighet synes å komme så til de grader innenfra. Sentralt i filmen står en maratonsesjon der den besatte regissøren kun har en håndfull timer på å tvinge henne inn i rollen før premieren. Selv om hun stadig vekk har lyst til å gi opp hele greia, piffer han henne opp med replikker som, «You think you can’t, but you will» eller «You go out there a youngster, but you got to come back a star!»

42nd Street er på langt nær like sømløs som Stage Door, men til tidlig lydfilm å være er den ikke uelegant regissert (av Lloyd Bacon). 82 år senere har filmen bevart sin febrile energi, smittende sjarm og ironi. Selv om hennes persona her ennå ikke er fullt utviklet, viser Stage Door-stjernen Ginger Rogers i en tidlig, mindre rolle et herlig glimt i øyet. Den elegante Bebe Daniels, en tidligere stumfilmstjerne som la opp allerede i 1935 og i dag også er glemt, er uhyre sjarmerende og verdensvant som stykkets hovedrolleinnehaver.

Filmen er faktisk ganske liderlig. 1930-tallet syntes å være uendelig fascinert av kvinnebein, og 42nd Street med alle sine danserinner i korte bukser fortoner seg nesten som datidens utgave av mykpornofilm. Et av musikalnumrene ender med at danserinnene former en tunnel av nakne kvinnebein.

Film inne i filmen

Filmens aller største trekkplaster er nettopp de avsluttende opptrinnene. De kaotiske prøvene tidligere i filmen har ikke gitt oss innblikk i dem, men her framstår de som en plutselig, overveldende eksplosjon av eleganse og oppfinnsomhet. De er koreografert og klekket ut av den legendariske Busby Berkeley. Før han utover på 1930-tallet fikk status som fullverdig regissør, var dansenumrene hans ofte en «film inne i filmen», der han hadde uavhengig kontroll. Opptrinnene involverte gjerne store mengder dansere som beveget seg i intrikate, nesten geometriske mønstre. Noen av de mest pustberøvende bildene i 42nd Street er filmet fra fugleperspektiv – opptrinnene er altså ikke synlige for musikalpublikumet i filmen! Disse bildene er vanskelige å beskrive, men et av dem ligner en bløtkake med bevegelige deler som spinner rundt, uavhengig av hverandre. I et annet bilde former danserne en komplisert mekanisme som mest av alt virker som en maskin på et fabrikkgulv.

42nd Street kulminerer i et lengre nummer som innlemmer dagligdagse aktiviteter i evig omskiftelige mønstre med stadige, forbløffende vendinger. På et tidspunkt bærer en rekke dansere figurer opp en trapp, og når de snur dem, viser det seg at de forestiller skyskrapere av papp. Figurene danner plutselig en by, og når de trekkes unna igjen, avsløres en gigantisk skyskraper på gulvet, der musikalens hovedpersoner snart dukker opp på toppen.

Det hele er uhyre ekstravagant, men passer inn i filmens ironiske tone. I all sin selvbevisste overdådighet framstår opptrinnene både som en hyllest til og en kjærlig halv-parodi av hele sjangeren. Selv om 42nd Street definitivt ikke er renset for klisjeer, og en del av humoren er datert, framstår filmen likevel som en troverdig beskrivelse av alle prøvelsene og det knallharde arbeidet med å få en musikal på beina.