Blodtur er neste mann ut av norske serier laget for Netflix. Denne gangen får vi servert en skrekkantologi som er sterkt inspirert av filmer som Twilight Zone: The Movie og Creepshow.

Det er blod og gørr, men med en sterk mørk humoristisk undertone. Her skal det aldri bli for dystert. Dessverre klarer aldri Blodtur å nå potensiale sitt, og det klarer sjeldent å bli noe bedre enn helt greit.

Svake manus og klisjeer

Det stråler gjennom at dette er et prosjekt de har hatt gøy med å lage. Det er finurlige historier, og utgangspunktene for flere av de er interessante og kunne vært ordentlige gode. Manusene er bare for svake og det virker som de ikke har gått forbi første utkast. De er fulle av frustrerende klisjeer som leder til en twist som er åpenbar for alle som har sett noe lignende før. Noe av problemet er at mange av historiene ikke passer formatet sitt. 20-30 minutter er en vanskelig lengde å lage en komplett historie i. Mange av episodene i Blodtur er spillefilmer som er trykket sammen til noe rundt 30 minutter. Det blir rushet gjennom. Vendinger og karakterutvikling sitter ikke som det skal og føles umotivert fordi det bare plutselig skjer. Det preger også mye av dialogen, fordi mye må fortelles, siden det er ikke tid til å vise det. Sånt blir det klein dialog av.

Siden dette er en antologiserie, er det varierende kvalitet fra episode til episode. Det er ingen som jeg vil kalle direkte gode, men jeg fant de som var mer absurde og lekne i innhold mest vellykket. Resten var mer sjangerøvelser som ikke helt nådde opp. Mye fordi de ga ingenting, og manglet kreativitet i gjennomførelsen. Det er litt synd, fordi det er flere gode ideer her som kunne blitt ordentlig bra. Men mangelen av respekt for lengden ødelegger.

Tam serie

Blodtur er også langt i fra voldelig nok. Det er en ganske tam serie når det burde vært litt mer intensitet i volden. Historiene blir for generiske og forutsigbare til at man bryr seg når det er ingenting annet som får pulsen opp. Det er ingen bak kamera som er stødig nok på skrekken til at det blir spesielt skummelt. Og da sitter man igjen med lite. Det betyr ikke at det må være veldig voldelig, men å ha en lekenhet med splatter og ubehag hjelper når historien ikke er engasjerende.

Skaperne Kjetil Indregard og Atle Knutsen har ikke i utgangspunktet mye erfaring med skrekk. Indregard er den ene skaperen av Maniac, men ellers har de gjort mye serier for barn. Og det er uten tvil noe barne-tv over Blodtur. Hadde de bare klart å skape en mer forvridd serie, men allikevel brukt litt norsk barnetvestetikk kunne det jo blitt nydelig. De beste skrekkfilmene kommer ofte fra regissører som ikke i utgangspunktet lager skrekkfilmer. Vi endte isteden opp med noe tamme greier som til syvende og sist blir meningsløst.

Det irriterer meg at dette ikke er så bra for jeg hadde et lite håp. En artig skrekkantologi hvor man virkelig kan leke seg er noe som mangler i Norge. Det merkes at dette er laget av noen som bryr seg, men det blir dessverre for svakt. Det blir for enkelt og polert til at du sitter igjen med noe som helst når du har sett det ferdig.