I denne artikkelen ser vi nærmere på den eklektiske og imponerende filmografien til regissør Alan Parker, som gikk bort i forrige uke.

Den britiske filmskaperen Alan Parker gikk bort etter lengre tids sykdom fredag 31. juli, 76 år gammel. Med det mistet verden en fremragende filmskaper gjennom flere tiår, som etterlater seg en mangfoldig og imponerende filmografi.

Parkers filmer vant til sammen ti Oscar-statuetter, men han var ikke alltid en favoritt blant filmkritikerne. Ei heller var han en filmskaper denne standen gjerne omtaler som en «auteur». Parker skrev ikke nødvendigvis manusene til filmene sine selv, og de eventuelle røde trådene gjennom dem er ikke åpenbare. Han skal da også ha uttalt at staben, ikke regissørene, er de sanne heltene i prosessen med å lage film. Alan Parker var en kyndig håndverker og historieforteller, og en usedvanlig eklektisk filmskaper – altså en regissør av svært ulike filmer i form, sjanger og tematikk. Dette betyr dog ikke at filmene hans ikke kunne være personlige.

I denne artikkelen skal vi ikke gå inn på absolutt alle Parkers filmer, men trekke fram en del utvalgte høydepunkter.

Barnemusikal om gangstere

I likhet med mange filmskapere fra sin generasjon startet Parker med å regissere reklamefilmer – noe som langt på vei var en dyd av nødvendighet, siden den britiske filmindustrien på denne tiden stod veldig svakt. I tillegg til å regissere et par tv-filmer på midten av 70-tallet, langfilmdebuterte han i 1976 med Bugsy Malone, en britiskprodusert gangsterfilm som utspiller seg i New York på 30-tallet, som Parker også skrev manuset til. Dette er slettes ingen typisk film innen sin sjanger, da det er et musikaldrama der alle karakterene spilles av barn – deriblant en ung Jodie Foster.

I 1978 kom hans neste film Midnight Express, som typisk nok var noe helt annet. Filmens manuskript er skrevet av Oliver Stone, basert på William Hayes’ bok om sin tid i et tyrkisk fengsel etter å ha bli tatt med narkotika på vei hjem til USA på starten av 70-tallet. Denne intense og brutale thrilleren forteller om Hayes’ stadig mer desperate forsøk på å flykte fra fengselet og de ekstreme forholdene her. Filmen levner verken landets fengselssystem, rettsvesen eller tyrkere generelt påtakelig mye respekt, men så sent som i 2017 skal Parker ha forsvart denne framstillingen i en dokumentar. Hovedrollen spilles av Brad Davis, som også er kjent for sin rolle i Rainer Werner Fassbinders siste film Querelle fra 1982, og som døde av AIDS i 1991. John Hurt og Randy Quaid dukker opp som medfanger, mens Giorgio Moroder står for den elektroniske og ganske så ikoniske filmmusikken.

Pink Floyds The Wall

I likhet med debuten Bugsy Malone, er mange av Parkers mest kjente filmer en eller annen form for musikkfilm. Etter Midnight Express regisserte han spillefilmen Fame (1980), som følger en gruppe studenter på en musikk- og danseskole i New York, og som senere dannet utgangspunkt for både en tv-serie og en scenemusikal. Og ikke minst spiller musikk en vesentlig rolle i The Wall fra 1982, filmen basert på Pink Floyds tre år eldre episke album.

Manuset til denne filmen er skrevet av Roger Waters, som var hjernen i bandet bak den legendariske konseptplata. The Wall handler om rockestjernen Pink, spilt av Bob Geldof, som isolerer seg mer og mer fra omverdenen i en tåke av dop, depresjon, storhetsvanvidd og sorg etter tapet av faren under andre verdenskrig. Samtidig er dette en metaforisk og rikholdig fortelling om etterkrigstidens Storbritannia, et konservativt samfunn preget av strenge autoriteter. Det lille som er av dialog i filmen er mikset i bakgrunnen, mens lydbildet domineres av sangene – og slik sett kan The Wall anses som en lang musikkvideo. Men den er like fullt en svært fascinerende filmopplevelse, som også inneholder flere heftige animerte sekvenser. Og som kan ses mange ganger, slik det gjerne er med musikkvideoer.

Sobrere dramaer

Illustrerende nok for Alan Parkers mangfoldighet som filmskaper kom han noen måneder før The Wall med spillefilmen Shoot the Moon (også fra 1982). Denne er på sin side et sobert og mollstemt drama om et ekteskap i oppløsning, med strålende skuespillerprestasjoner fra Albert Finney og Diane Keaton i rollene som firebarnsforeldrene som går fra hverandre. En noe mindre kjent perle i Parkers filmografi.

Han fulgte også opp The Wall med et mer realistisk orientert drama. Birdy fra 1984 er en oppvekstskildring fra 60-tallets USA med Matthew Modine og Nicholas Cage, fortalt i tilbakeblikk etter at begge de sentrale karakterene har tjenestegjort i Vietnam – med hver sin type skader. Birdy er en gripende historie om krigstraumer, vennskap, galskap og utenforskap, hvor særlig Modine utmerker seg i tittelrollen. Men også Peter Gabriels soundtrack fortjener å trekkes fram.

Overnaturlig høydepunkt

Deretter kom thrilleren Angel Heart (1987), som ved siden av The Wall er undertegnedes favoritt fra Parkers omfattende katalog. I denne filmen møter vi Mickey Rourke på sitt aller kuleste i rollen som privatetterforskeren Harry Angel, som får i oppdrag av en eksentrisk mann ved navn Louis Cyphre (Robert De Niro, også i storform) å oppspore den forsvunne smørsangeren Johnny Favorite. Dette fører Angel til de dampende sørstatene, hvor han blant annet møter en ikke mindre dampende kvinne spilt av Lisa Bonet – i et dristig og overraskende rollevalg for skuespilleren, som var kjent for sin langt mer dydige rollefigur i Cosby-familien. Angel Heart har mange «film noir»-aktige trekk, men med sin tilføring av «southern gothic» og overnaturlig voodoo-mystikk er den en annerledes og dypt forstyrrende vri på denne vanligvis så urbane subsjangeren.

Parkers påfølgende film Mississippi Burning (norsk tittel Mississippi i flammer) fra 1988 er også en thriller fra sørstatene, men har ikke spesielt mange påfallende likhetstrekk med Angel Heart. Her spiller Gene Hackman og Willem Dafoe et umake par FBI-etterforskere som sendes til Mississippi for å oppklare forsvinningen til tre unge borgerrettsforkjempere, og filmen har dessuten den alltid severdige Frances McDormand i en viktig birolle. Handlingen, som utspiller seg på sekstitallet, er inspirert av virkelige drap. Filmen forteller om den dypt rotfestede rasismen i denne delen av USA – hvor den morderiske klanen iført hvite hetter ikke bare truer den øvrige befolkningen til taushet, men har forgreininger hos lokalt politi og andre myndighetsinstanser. Selv om den ikke helt ufortjent har blitt kritisert for sitt «hvit frelser»-narrativ, er også dette en sterk film som ikke har blitt mindre aktuell av den senere tidens Black Lives Matter-protester.

Musikalske suksesser på 90-tallet

Alan Parker var også produktiv gjennom 90-tallet. Blant annet lagde han to musikkfilmer til, som begge fikk mye oppmerksomhet – og ikke minst resulterte i suksessfulle soundtrack-utgivelser.

The Commitments fra 1991 er basert på en roman av Roddy Doyle, og forteller om et fiktivt irsk band som bestemmer seg for å spille soulmusikk – en ikke utpreget typisk musikkstil for verken landet, byen eller arbeiderklassebydelen deres i Dublin. The Commitments må ta skylden for at man lenge ikke kunne gå på en pub uten å høre «Mustang Sally» og «Try a Little Tenderness» over høyttalerne, men er uansett en forfriskende, humoristisk og hjertevarm film som unngår de mest opplagte fellene mange senere «feelgood»-arbeidsklasseskildringer fra de britiske øyer har gått i. Og aller mest skal den berømmes for sin ektefølte hyllest til gleden ved å høre og framføre musikk.

I 1996 kom musikalfilmen Evita, basert på Andrew Lloyd Webber og Tim Rices album fra to tiår tidligere om den argentinske filmstjernen og førstedamen Eva Perón, som også hadde vært opphavet til en scenemusikal. Hovedrollen i filmen ble spilt av popartist og ikon Madonna, og manuset var igjen signert Oliver Stone, denne gangen sammen med Parker.

Den siste filmen

Alan Parkers siste film var The Life of David Gale (Historien om David Gale) fra 2003. Den er på ingen måte blant hans beste filmer (blant annet har den tidvis en nokså påtatt Seven-aktig stil), men forteller like fullt en interessant historie om en journalist som gradvis overbevises om at en dødsdømt fange er uskyldig. De to er spilt av henholdsvis Kate Winslet og Kevin Spacey, og med dagens briller er det unektelig spesielt å se nettopp Spacey portrettere en høyt ansett mann som faller i unåde i offentligheten etter en falsk voldtektsanklage, forut for voldtekten og drapet rollefiguren har fått dødsstraff for.

Uavhengig av det er The Life of David Gale en på sett og vis modig film, som bruker thrillerformatet til å diskutere dødsstraff i USA. Mer kritiske røster vil muligens mene at den snarere bruker diskusjonen om dødsstraff for å skape en fengende thriller, men denne vekselvirkningen forhindrer i alle tilfeller ikke filmen i å være spennende.

«Parkerske» særtrekk?

Som det vel framgår, er det ikke lett å se gjennomgående tematiske trekk i Parkers filmer, med unntak av den sentrale rollen musikk spiller i mange av dem. Noen forteller virkelighetsnære historier, mens andre er besnærende og fantasifulle fiksjoner. De er imidlertid alltid elegant utført, både i kameraføring og filmspråket for øvrig. Og man kan så absolutt kan få øye på ett og annet gjentakende motiv som framstår typisk «Parkersk»: For eksempel bruken av gammeldagse heiser, dører og lignende, fortrinnsvis med gitre, like gammeldagse vifter, eller bildeutsnitt fra toppen av trappeoppganger – og kanskje også en mer generell dragning mot «noirsk» kontrastbruk i det visuelle uttrykket. Men det mest slående er nok grepet om selve filmfortellingen, og Parkers formidable talent for å fortelle på en forførende og engasjerende måte.

Med Alan Parkers bortgang har vi mistet en stor filmskaper, med en unik evne til å formidle historier han med tydelighet brant for å fortelle.