Kadaver lokker med en interessant og god ide, men mislykkes totalt når det gjelder gjennomføring. Det er lite moro å finne i denne filmen.

Verden har gjennomgått atomkrig. Oslo er i ruiner og for de som klamrer seg til livet der er mat en mangelvare. Heldigvis er det en snill herremann som inviterer til teater og en matbit i sitt ærbødige hotell. Flaks! Men det viser seg at det kanskje ikke er så smart å slå til på det tilbudet likevel.

Det er det som møter oss i Norges første Netflix-film. En post-apokalyptiske skrekkfilmen ved navn Kadaver. Regissør Jarand Herdal, som klarte å skrape sammen en science-fiction film Everywhen når han var 16 år, trår her til med nok et sjangersprell og en god del høyere budsjett.

Drømmen om en norsk sjangerfilm

Hadde det ikke vært deilig med en skikkelig god, skummel, ekkel og gripende norsk skrekkfilm satt til en post-apokalyptisk verden? Av person som kan sjangeren, og vet å leke seg? La meg svare for deg. Ja, det hadde vært utrolig deilig. Det hadde vært et deilig friskt pust i det norske filmlandskapet. En film som vet hvordan man skal ha det gøy.

Derfor er det synd at Kadaver lokker med en interessant og god ide, men mislykkes totalt når det gjelder gjennomføring. Det er lite moro å finne i denne filmen. At den vil være dyster og alvorlig er helt greit det, men den prøver alt for hardt å være skummel og mystisk. Det er nesten så jeg blir andpusten av hvor hardt den prøver. Virkemidlene filmen forsøker å bruke er så klisjefylte uten en forståelse av hvorfor det skal være skummelt eller skape spenning. Det oppleves mer som at det er det som har vært gjort i lignende filmer så derfor burde det fungere her.

Karakterene er også vanskelig å få grep om. Vi blir servert en familie som vi skal bry oss om, men den klarer ikke å skape den koblingen vi trenger med de. Vi blir aldri fortalt noe mer om de enn at de har det kjipt. Når mye av filmens hovedkonflikt avhenger av at vi skal være følelsesmessig investert i denne familien, blir det et stort problem når det ikke skjer.

Kadaver er en film som tar seg selv veldig seriøs. Den vil være en seriøs film. Det er lite moro å finne her, lite lekenhet. Ingenting som tar pusten fra deg. Så når den emosjonelle historien vi skal følge ikke treffer, blir man sittende igjen med noe som føles frustrerende å se på.

Visuelt uinteressant

Visuelt er filmen uinteressant. Den har et digital reklamefilmutseende, som gjør at hele filmen føles falsk. Det oppleves aldri som en verden noen lever i. Det er lite særpreg i det visuelle, og det har ingen hensikt at den skal være så overflate-pen som den er. At den er så glossy uten hensikt gjør hele filmen syntetisk. Som igjen gjør det enda vanskeligere å få en kobling med handlingen.

Dialogen er også veldig prosessert og etter-dubba og alt som blir sagt føles som er tatt opp i et studio. Det hjelper heller ikke at manuset burde hatt flere runder på seg, så det blir ekstra merkbart at ting ikke er troverdig.

Det hele blir et glossy og syntetisk verk som hadde potensiale, men som mangler finessene som må til for å skape den seriøse og dystre filmen det virker som de vil lage. Det er mye her som er riktig, men ingen av de visuelle eller kunstneriske valgene føles som de er tatt med utgangspunkt i filmen og historien. Potensiale er der, men den treffer dessverre ikke det den vil.