Sommeren ’85 er en overdådig og nostalgisk oppvekstdrama fra Normandie – med bittersøte undertoner.
Den franske filmskaperen François Ozon tar oss nok en gang med til kysten av Normandie på 80-tallet. Filmskaperen bak filmer som 8 Kvinner (2002) Swimming Pool (2003) og I de beste hjem (2012) er en av de mest toneangivende franske regissørene som også har et sterke politisk engasjement.
Ozon har ofte funnet unike og ofte dystre og morsomme måter å uttrykke kompleksiteten i et forhold. I Sommeren ’85 byr Ozon på en mer nostalgisk, noe mindre kynisk historie om ung homofil kjærlighet i en tid før aids.
Ung kjærlighet
Filmen forteller historien om Alexis Robin (Félix Lefebvre), en 16 år gammel gutt som vokser opp i et badested i Normandie. Han har lånt en liten seilbåt av en venn og seiler langt ut på havet. Når det blåser opp til storm kantrer båten og han havner i sjøen. Han blir reddet av en annen ung mann, den 18 år gamle David Gorman (Benjamin Voisin).
Alexis faller snart for David, og de to tilbringer seks sommeruker sammen, noe som brå slutt når David plutselig retter oppmerksomheten mot Kate (Philippine Velge), en engelsk jente som jobber som au pair for å lære fransk.
Sommeren ’85 er basert på ungdomsromanen ”Dance on My Grave” fra 1982 av den britiske forfatteren Aidan Chambers. Boken var ganske kontroversiell i sin tid på grunn av historien som dreier seg om et kjærlighetsforhold mellom to unge menn.
Filmen er på sitt beste når det er Alexis og David tilbringer tid sammen. Både Lefebvre og Voisin er talentfulle unge skuespillere som slår en veldig ekte følelse av kjemi sammen.
Sommeren ’85 er et hormonelt melodrama med sterke følelser. Filmen er samtidig et fint skildret tidsbilde av livet i en småby i Normandie på begynnelsen av 80-tallet. Filmen er skutt på Super 16 og oppleves som om den er blitt plukket rett ut av 80-tallet. Med et lydspor med musikk av The Cure, Rod Steward og Bananarama gir filmen så absolutt en følelse av åttitallet
Hormonelt drama
Dette er veldig mye av Alexis’ oppvekstfortelling. Det er et nostalgisk tenåringsdrama, kombinert med en følelse av at fremtiden og voksenlivet har et mørke som ikke kan unngås. Handlingen er fortalt i flashback og vi lærer tidlig at sommeren ender i en tragedie.
Sommeren ’85 føles som en film i to deler; den første som beskriver en bekymringsløs sommerromantikk og den andre – sorgen når forholdet går i stykker. Fortellermessig benytter Ozon seg av elementer fra thriller- og melodrama-sjangerene – og masse nostalgi.
Hvis det er noe Sommeren ’85 forteller oss, så er det at sorgen kommer i mange former.