Den mexicanske filmen Tragic Jungle av Yulene Olaizola går rett til Netflix med premiere 9. juli etter å ha vært vist på festivaler rundt i verden. Den har sanket med seg noen priser på veien. Dette er Olaizolas femte spillefilm.

I filmen er vi invitert til jungelen på grensen mellom Mexico og Belize (Britisk Honduras i den tiden fortellingen utspiller seg) – på Yucatan-halvøya. Vi er på 1920-tallet, og Olaizola presenterer oss for en gruppe menn som jobber med å utvinne gummi fra trær, for å bringe det tilbake til en rik sjef.

Jungelen er et farlig sted å være. Mennene jobber høyt oppe i trærne med begrenset sikkerhet. Alle som opererer i jungelen kan dessuten oppleve å bli konfrontert med en fremmed med et våpen. Og britene er i området og hevder sin rett til gummien.

Hele scenen er fylt med brutalitet. Og naturens brutalitet presenteres på en nesten stille, men likevel kraftfull måte.

Midt i dette landskapet bebodd av mannlige lykkejegere og manuelle arbeidere med macheter, dukker det opp en kvinne. Hun heter Agnes, men mennene vet ikke dette fordi hun bare snakker engelsk, og språkene deres er spansk, kreolsk og maya. Mennene gjetter på at hun er sykepleier, siden hun er kledd i hvitt. De ber henne om å helbrede en mann i gruppa som er alvorlig syk. Agnes aksepterer denne oppgaven.

Vi vet ikke nøyaktig hvor hun kommer fra. Det er rettferdig å si at vi ikke vet hvor hun havner. Og når det gjelder virkeligheten; kan vi ikke være sikre på hvem hun er. Agnes personifiserer en interessant og gripende mystikk. Hun snakker ikke. Men hun observerer hva som skjer rundt henne. Og hun får en gradvis mer aktiv rolle i historien i siste del av filmen.

Skuespillet er også interessant her. De fleste mannlige er amatører med lokal tilknytning. Dette gjør dem enda mer koblet til jungelen. I noen scener får vi nesten en følelse av å være en del av ekte menneskers liv. Men Tragic Jungle er en fiksjon, ikke en dokumentar. Den realistiske følelsen må flettes inn i vår tolkning av et fiktivt drama.

En fortellerstemme forbinder historien om filmen med den lokale maya-myten om Xtabay, en kvinnelig demon som lokker menn for å drepe dem. Vi forstår at Agnes karakter får denne rollen i historien.

Alle disse elementene blandes elegant sammen i en historie som på én måte kan forstås på et realistisk nivå, men som også kan tolkes som en mytisk fabel. Elementene som spilles inn er hva som skjer med gruppa av menn mens de søker å bringe gummien til en kjøper. Spenningen mellom maskulinitet og femininitet er i helspenn når gruppa utvides med den mystiske kvinnen – en kvinne de alle begjærer. Og hele tiden tilstedeværende er den ville naturen, som representerer en makt utenfor menneskekreftene.

Ulike tolkninger er mulige. For meg er dette en av filmens viktigste tilbud til oss som publikum. Men en viss bredde av tolkningsmuligheter gjør ikke i seg selv en film interessant. Historien, og måten den blir fortalt på, trenger også en slags x-faktor som enten gjør den sannsynlig, eller på andre måter overbeviser publikum om å følge med helt til slutten.

I Tragic Jungle får vi litt mindre informasjon enn vi trenger, hele veien gjennom. Bare litt mindre. Fra hvor har kvinnen rømt? Hva planlegger gruppelederen å gjøre med henne? Er mennene venner, eller mulige fiender? Slike spørsmål gjør det umulig å ikke se filmen til slutten. I det minste var det min erfaring.

Å fortelle en historie med “bare litt mindre informasjon enn nødvendig” er risikabelt. Det kan føre til irritasjon hos publikum. Det er en subtil forskjell mellom suksess og det motsatte. I denne filmen er Yulene Olaizola og hennes stab på riktig side.