Ingen drikker er mer myteomspunne en champagne. I en tid hvor det fremdeles er vanskelig å reise, er Sparkling: Historien om Champagne en sprudlende ferd gjennom denne elskede vinens historie.

Champagne er drikken for de store feiringer. Den posisjonen har den tatt over hele verden, enten det gjelder idrett, film eller kongelige – eller for den saks skyld en bursdagsfeiring eller 17. mai-frokost her hjemme. Dagbladets legendariske journalist Arne Hestnes sa i sin tid i Cannes at «champagne skal være tørr, kald og gratis!»

De fleste vinproduserende land har sine produsenter av musserende viner til feiring. Ja, selv i Norge produserte Fuhr i Grimstad og Wittusen i Filtvedt musserende på hvite rips og rabarbra inntil for tjue år siden. Begge produsentene er nedlagt, men for fem år siden kom Egge Gård med musserende vin i Norge laget av druer – klimaendringene har gjort det mulig, men ekte champagne kan fremdeles kun lages i Champagne.

Historisk reise

I Sparkling: Historien om Champagne ledes gjennom champagnens historie av den britiske filmregissøren Frank Mannion som forteller om mytene rundt denne drikken som ble oppfunnet av den franske munken Dom Perignon.

Filmskaperen byr på herlige anekdoter og myter og historiene er mange: Peter I av Russland gikk alltid til sengs med fire flasker champagne hver kveld. Casanova anså champagne som et viktig utstyr for forførelse. Napoleon skal ha sagt at «ved en seier fortjener du den, og nederlag du trenger den.»  For ikke å glemme Winston Churchill som skal ha sagt under første verdenskrig: «Husk herrer, det er ikke bare Frankrike vi kjemper for – vi kjemper også for Champagne. Churchill var tro mot merket Pol Roger og skal ha konsumert rundt 40 000 flasker (!) i løpet av livet.

En av de mest kjente utsagnene som noensinne er sagt om champagne kom fra en av champagnens store damer, Lily Bollinger: «Jeg drikker champagne når jeg er glad, og når jeg er trist. Noen ganger drikker jeg den alene, i selskap anser jeg den som obligatorisk. Jeg nipper litt hvis jeg er sulten, ellers berører jeg den ikke, med mindre jeg selvfølgelig er tørst.»

Filmen tar oss til tilbake til utgangspunktet, byen Reims i Champagne hvor munken Dom Perignon skapte de første flaskene og den undersøker den kontroversielle teorien om at engelskmennene faktisk oppdaget musserende vin flere tiår før Dom Perignon utbrøt «Jeg kan smake stjernene».

Den ser også på virkningen av klimaendringer – champagneområdet blir for varmt, noe som fører til at Pommery og Taittinger har kjøpt vingårder i Sør -England – og vi møter britiske produsenter av musserende vin som prøver å ta opp konkurransen med de franske.

Tradisjoner

De store champagnehusene har lange tradisjoner. Paul Beavis fra Champagne Lanson, som ble grunnlagt i 1760, bemerker i filmen at de har gitt Buckingham Palace bobler siden 1901.

Andre kjente merker som Piper-Heidsieck (den offisielle Oscar-champagnen og filmfestivalen i Cannes), Bollinger (valg av produktplassering av James Bond-filmer gjennom årene), Taittinger (Den brtiske BAFTA-filmprisen og selvfølgelig Dom Perignon, får alle sin oppmerksomhet.

Opp gjennom årene har den franske drikken blitt utfordret. Spanjolene kalt sin utgave champagna, men gikk med på å endre navnet til cava. Det nærmeste filmen kommer til å ta opp noen kontroverser er når de franske tradisjonalistene uttrykker dempet forargelse over at den amerikanske regjeringen tillater musserende vin fra California å bli merket som Champagne, selv om den ikke kommer fra Champagne-regionen i Frankrike. Men så er det tilbake til historietimer og feiringer.

De fleste dokumentarfilmer på kino har alvorlige eller kontroversiell temaer. Sparkling: Historien om Champagne derimot, er en sprudlende feiring hvor vi får i innblikk i både drikkens historie og møter de mektige driverne

Nå som mange kinoer tillater at man tar med et glass inn i kinosalen kan filmen nytes slik den bør – med et glass champagne.