Etter fjorårets koronapregede festival, med bare on-line filmer, var det knyttet stor spenning til årets festival, den første i regi av den nye kunstneriske lederen Thomas Hailer. Han overtok i fjor, etter en del politisk renkespill i byens senat, de livlige filmdagene fra mangeårig leder Linde Fröhlich.
Foto: Sigurd Moe Hetland
Årets filmdager var en smule nedskalert, færre filmer, ingen katalog eller limousiner og selvsagt et mindre publikum.
Men stemningen var god og filmutvalget av ypperste klasse, som før. Festivalen henter alle typer film fra fem nordiske og tre baltiske land, pluss Færøyene, Grønland, Åland og det samiske området, samt et større program fra Schleswig Holsteins Film Forum.
Min favoritt, den islandske Cop Secret (Leynilögga), som også var festivalens åpningsfilm, mottok festivalforeningens pris på 7 500 Euro. Her bør norske filmdistributører stille seg i kø, filmen er en lavbudsjett politi-actionfilm fra Reykjaviks underverden, en slags hyllest til Die Hard filmene, med en hovedrolleinnehaver tett opp til Bruce Willis. Usedvanlig velregissert, av fotballspilleren Hannes Þór Halldórsson, en drivende fortelling full av overraskelser og humoristiske og ironiske innslag, att på til med et lavt budsjett!
Publikumsprisen gikk til Margrete – den første, regi Charlotte Sieling. Prisen omfattet 5 000 Euro gitt av avisen Lübecker Nachrichten. Dette er filmen hvor Jacob Oftebro spiller dronningens forsvunnede, og kanskje drepte sønn, som kan true den nordiske Kalmar-unionen. En påkostet, og ikke minst velutstyrt film hva gjelder kostymer og historisk korrekthet, men akk så kjedelig, nesten som Illustrerte klassikere.
Hovedprisene gikk til to finske samproduksjoner, The Gravedigger’s Wife regi Khadar Ayderus Ahmed, en finsk-tysk-fransk produksjon. Prisen gis av Norddeutsche Rundfunk (NDR) og er på 12 500 Euro. Samt Interfilms kirkelige pris på 5 000 Euro. The Blind Man Who Did Not Want to See Titanic, regi Teemu Nikki, mottok den baltiske prisen på 5 000 Euro og hederlig omtale fra Interfilm-juryen.
Det norske filmutvalget var utmerket, med mange av de siste års fremste kunstfilmer i konkurransen. Ninjababy stakk av med ungdomsjuryens pris som også gav Hei verden hederlig omtale. Men verken Gritt, The Middle Man eller De uskyldige nådde opp i konkurransene, et mulig tegn på at de nordtyske kritikerne og dets publikum ikke helt har sansen for de noe innadvendte norske kunstfilmene?
