For to uker siden så jeg Verdens verste menneske på kino. Og helt siden da, har jeg følt meg som verdens verste menneske. Ja, eller, kanskje ikke verdens verste, men ganske ille i hvert fall. Jeg har hatt dårlig samvittighet på grunn av mine følelser knyttet til filmen. Eller rettere sagt, mine manglende følelser knyttet til filmen.

For det har ikke stått på mangel på lovprisninger av filmen, i både inn- og utland. Det kommer stadig vekk genierklæringer om filmens innhold. I mens jeg, satt halvveis inn i filmen og holdt på å kjede meg i hjel.

Er jeg for dum til å se humoren? Har jeg for få referanser til å sette pris på filmens teknikker og visuelle virkemidler?  Er jeg for bondsk til å ikke kjenne meg igjen i borgerskapets kamp for tilværelsen?  Når Birger Vestmo skriver at: filmen inneholder noen av de morsomste, ærligste og såreste samtalene om sex, samliv og livsløp du har sett på film, må jeg klø meg i hodet og spørre: har vi sett den samme filmen?

 Mangler møkk under neglene

Du tror kanskje at jeg er en person som synes at norsk film er kjedelig. Som higer etter amerikanske actionfilmer fulle av one liners, halvnakne damer og raske biler. Men dette kunne ikke vært lenger unna sannheten. Jeg er ei landsens jente (eller i hvert fall utkant- Norge jente) som elsker norsk film dypt inni hjerterota. Som elsker 90-tallets dystopiske norske filmer med rare karakterer og underfundige dialog. De ærlige, ufiltrerte, usminkede og lite pretensiøse filmene, gjerne med en nevrotisk Kristoffer Joner i spissen.

Norsk film er for meg Andrine Sæters nakne små pupper. Soundtrack av Dum Dum Boys. Det er scener med postbudet som stjeler andres post, og som vasker seg i skrittet med kjøkkenkluten.  Men hvorfor appellerer Budbringeren og andre 90- tallsfilmer så sterkt til meg, når jeg helt klart har mye mer til felles med hovedkarakteren i Verdens verste menneske? Jeg tror det har med ærlighet å gjøre. Ekthet. Norsk films styrke er når den bare er norsk film. Ikke en imitasjon av de smale franske, eller de overfladiske amerikanske. Og dette synes jeg Verdens verste menneske mangler. Ærlighet, ufiltrerthet, røffhet og møkk under neglene.

Pretensiøs og banal

Filmen er for meg ofte pretensiøs. Samtidig banal. Og selv om jeg digger «frys sekvensen» gjennom Oslo by, prompingen som ødelegger det romantiske øyeblikket, festidyllen som ødelegges av en lavthengende taklampe, og skråblikket på ulike samfunnsgrupperinger som blant annet feminister og middelklassen, blir det ofte veldig «enkel» humor.

Jeg er verken lynende intelligent eller glupsk på høykultur. Jeg har ikke vokst opp i et møblert hjem, og er heller ingen filmviter. Men jeg orker ikke se en sekvens om kreft utbrodert til det ekstreme, når vi alle vet at kreft er kjipt og vondt. Det ville vært mer virkningsfullt om ikke kreften ble malt ut i langdryge kvasipoetiske samtaler om døden, og repetitive klipp av en blek Anders Danielsen som stirrer ut i ingenting. (Jeg elsker Anders D. på film, men helst uten et tonn av klisjeer.) Og jo, jeg forstår virkelig hvor dritt kreft er, blant annet fordi jeg har en mor som er i stadium fire med eggstokkreft.

 Gamlishumor

Det hjelper ikke på inntrykket mitt av filmen at teaseren som går i sosiale medier viser scenen om «krisen» det er å legge igjen en «like» til eksen, Men alle som har hatt smarttelefon i mer enn tre minutter, og som er under 80 år, vet at en «like» kan fjernes like raskt som den gis. Skulle dette liksom speile tidsånden? Fri til ungdommen?

Ikke min feminisme

Filmen roses i flere anmeldelser for den utradisjonelle kvinnerollen. Den rotløse, søkende kvinnen, som aldri slår rot og aldri får barn. Og selv om det er nydelig befriende (og på høy tid) med en kvinnelig hovedrolle som ligger med dem hun vil og er emosjonelt utilgjengelig, synes jeg heller ikke dette fungerer etter hensikten i filmen. Som den erkefeministen jeg er.

Når filmen forsøker seg på et 2021 Carrie Bradshaw øyeblikk, blir jeg flau, og tenker at det vitner om at ingen kvinnesakskvinner har vært inne i manusforfattingen i filmen. Teksten til hovedkarakteren (som alle roser opp i skyene) dreier seg om hvorvidt det er mulig å like å suge pikk når man er feminist. I mitt hode faller dette poenget på sin egen urimelighet. Og jeg tenker at karakterer som Samantha, i Sex og singelliv, viser kvinnesak best; en kvinne som gjerne suger pikk og forventer slikking tilbake, som tjener penger og klarer seg sjøl. Som ikke nødvendigvis vil gifte seg, og heller ikke få barn, fordi hun er travelt opptatt med å ligge rundt og dyrke karriere. Hennes sexfilosofi er: «I make it my business to come» og det er nettopp dette som er feminisme for meg; å ta seksuelt eierskap og gi balle i hva andre måtte mene om det.

Om ikke annet har i hvert fall Verdens verste menneske en sekvens hvor den kvinnelige hovedrolleinnhaveren får oralsex. Så det var absolutt et pluss!

Billig premiss om aldersforskjeller

Ett av filmens sentrale premisser er det å være på ulike stadier i livet. De fleste av oss har kjent på det å fomle rundt livsvalg, ha eksistensielle kriser, og å kjenne en lengsel etter det man ikke har. Men at 15 års aldersforskjell skulle være så revolusjonerende og «earth shattering» at man kan koke film på dette beinet, forstår jeg ingenting av. Selv er jeg, på 34, sammen med en mann på straks 50, og jeg har mye mer til felles med ham enn menn på min egen alder. Med andre ord forstod jeg heller ikke denne «dynamikken» i filmen. Jeg synes også Anders Danielsen Lie oppførte seg mer som en mann som pusha 60, enn en person i slutten av 40-åra, noe min snart 50 år gamle mann også kommenterte underveis i filmen.

(Kort) oppsummert

Summa summarum kjeda denne filmen meg voldsomt. Den provoserte meg fordi den for ofte var banal og innlysende. Jeg ble faktisk litt fornærma som publikummer, fordi jeg stadig vekk fikk en følelse av at filmen fordummer publikummet sitt. Samtidig kjenner jeg på en sterk skam over å mislike en film som er elsket over det ganske inn- og utland, og som er laget av ingen ringere enn Joachim Trier. Jeg er bare en krill i sjøen, og burde kanskje holde kjeft. Men selv utkantfolk bør vel kunne få lov til å slenge inn en filmanmeldelse i ny og ne, vi har jo tross alt fulle kinosaler i Vestfold også?

Gi meg dirt and grime!

Jeg gir filmen terningkast tre. Fordi jeg lo noen ganger, kjente meg igjen i noen sekvenser, og synes det er befriende med en lite emosjonell kvinneskikkelse i hovedrollen. Det er nok for en midt på treer karakter, for det er akkurat dette filmen er for meg, midt på treet.

Inntil Pål Sletaune lager en ny spillefilm full av dirt and grime og tragikomiske relasjoner sluker jeg Haralds Zwarts nye zombieserie på Netflix. Jeg kommer nok også til å se samtlige filmer med Anders Baasmo, fordi jeg synes han er kjekk.

Så håper jeg at jeg snart igjen får kjenne den sure stanken av ekte, norsk film. Filmen som får meg til å glemme tida, sluke popcornet, og mase hull i hodet på kjæresten min om alle de hysterisk morsomme gullkornene i de kleine dialogene.

 

Om forfatter

Loni (34) har blant annet utdanning i journalistikk, skrivekunst og tekstforfatting. Hun driver for seg selv innen kommunikasjonsfaget, og er særlig aktiv som kurslærer, foredragsholder og skuespiller. Loni er fersk som filmanmelder, men hun er en engasjert samfunnsdebattant og hobbyskribent, særlig innen områdene kommunikasjon og presentasjonsteknikk, psykisk helse og likestilling.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen