Det er bare å løpe på kino! Tom Cruise gir en fantastisk filmopplevelse når han vender tilbake til Top Gun-universet etter 36 år. Top Gun: Maverick er rett og slett stor underholdning som er som skapt for det store kinolerret.

Top Gun: Maverick er først og fremst Tom Cruise, men han har også samlet talenter som regissør Joseph Kosinski, produsent Jerry Bruckheimer, manusforfatter Christopher McQuarrie og med Ed Harris, Jon Hamm, Jennifer Connelly, Miles Teller og Glen Powell foran kameraet.

Det gir drøyt to timer med pulserende, adrenalinpumpende underholdning, fullpakket til bristepunktet med skuespill, følelser, nostalgi og litt humor.

Handlingen finner sted rundt 30 år etter hendelsene til originalen, og Maverick har hele tiden unnviket forfremmelse slik at han kan gjøre det han elsker mest – fly.

Han er i ferd med å bli sparket for godt når han blir sendt tilbake til Top Gun for å trene en gruppe piloter til et topphemmelig oppdrag – tør vi si et umulig oppdrag? — det vil være den ultimate prøven på ferdighetene deres. Det er også en retur som lar ham legge fortiden til ro.

Verdig oppfølger

Å lage en verdig oppfølger til en nesten legendarisk film kan være et minefelt. Og da forrige film ble utgitt for over en generasjon siden, er innsatsen enda høyere. Den må appellere til fansen av originalen, som har elsket den i årevis og kan sitere den ordrett.

De vil nøye seg med intet mindre enn en hyllest til favoritten deres, som også gjenskaper noe i nærheten av den første deilige spenningen fra før. Men det må også bringe inn et helt nytt publikum, et som sannsynligvis har sett originalen, men som ikke har den samme personlige historien. De trenger en egen film som lar dem oppdage og oppleve historien, og forventningene deres er like høye.

For Top Gun: Maverick betyr det å snurre flere plater i over to timer, alt i toppfart. Første halvdel av filmen har øynene rettet mot på Top Gun-fans, med fortiden som styrer handlingen. Militærfly i silhuett mot en brent oransje himmel, retrorock-lydsporet –  inkludert Danger Zone – personlige rivaliseringer,  sterke fylscener og til og med en 2022-versjon av det muskuløse sandvolleyballspillet, men denne gangen er det fotball. De er alle der.

Nede på bakken er det personlige løse ender for Maverick, med Val Kilmers retur som Iceman som gir en konstant og stabiliserende innflytelse på ham.

Fantastiske flyscener

Den nye generasjonen med dyktige flygere og Mavericks trening for oppdraget som tar opp filmens andre halvdel. En kommer lastet med en stor del av historien hans – Bradley Bradshaw, aka Rooster (Teller), sønn av Goose, Mavericks partner i den første filmen.

Som skikken er, er pilotene alle kjent på sine klengenavn. Hangman (Powell) er ingen lagspiller, derav betegnelsen. Det er Payback, Fanboy, Coyote og deres kommandant, Jon Hamm, som er kjent som Cyclone. Men i sannhet handler andre halvdel om de fantastiske flyscenene.

Den første filmen satte en ny standard når det gjaldt flyscener. Top Gun: Maverick gir oss er rett og slett flyscener av en annen verden med flygere som opplever voldsomme G-krefter i scener som vil få kjeven din til å treffe knærne og knokene dine blir hvite på samme tid. Legg til sterke følelser når vi har lov til å tro at et viktig medlem av mannskapet har betalt den ultimate prisen. Spenningen er nesten uutholdelig, handlingen svimmelhet-fremkallende og opplevelsen er alt du kan forvente av noe filmet i IMAX. Ideelt sett er det der du bør se den, eller på størst mulig lerret.

I likhet med pilotene, og spesielt deres leder, har Top Gun: Maverick sluttet seg til eliten – oppfølgere som overgår forgjengerne, men som likevel hyller dem. Å lage oppfølginger er vanskelig fordi forventingene er store, men nå har vi gamechangeren vi har ventet på. Det er slik det skal gjøres!