Denne omfattende to og en halv time lange filmen er en poetisk og rørende fortelling om fjell og om å finne seg selv – hvor vi følger to gutter gjennom livet fra oppvekst til voksne menn.

Filmen er basert på en roman fra 2016 av Paolo Cognetti. Filmen minneverdig mer for hva den viser enn handlingen.

Åpningsakten introduserer oss for Pietro og Bruno som gutter. Handlingen følger to unge gutter: Pietro, fra en middelklassefamilie i Torino, og Bruno, som bor hos slektninger i en døende fjellandsby. De blir venner, men også rivaler om oppmerksomheten til Pietros foreldre.

For Bruno er den fraflyttende landsbyen eneste hjemmet og verden han noen gang har kjent. Mens begge karakterene spilles av forskjellige skuespillere i forskjellige aldre, foregår det meste av filmen når de er i 30-årene, mens Pietro sliter med utferdstrang, et litterært kall og det følelsesmessige tomrommet etter sin avdøde far.

De tilbringer somrene sammen og drar på turer med faren til Pietro. Han tar dem til fjelltopper og fryktinngytende utsikter. Det er en formativ del av livene deres. Etter hvert går de sine egne veier, og treffes igjen mange år senere når de er voksne menn.

Faren tilbrakte mer tid i de senere årene med Bruno enn med sin egen sønn, en smertefull detalj som både kompliserer og beriker de unge menns vennskap.

Finne seg selv

År senere har Pietro (Luca Marinelli) forlatt foreldrene for å jobbe som kokk og aspirerende forfatter. Bruno (Alessandro Borghi) forblir en fjellmann, tar jobber som murer og gjenoppliver onkelens ysteri – og gifter seg med Pietros ekskjæreste Lara (Elisabetta Mazzullo).

Etterhvert får Bruno  økonomiske problemer med osteproduksjonen. Yesteriet viser seg ikke å være levedyktig. Pietro på sin side har reist ut i verden for å finne seg selv og utprøve sitt forfatterskap. I Nepal finner han finner en kjæreste.

De to vennene gjenforenes når faren til Pietro dør. Pietro arver en forfallen hytte på fjellet som de to gjenoppbygger i løpet av en sommer som fører til dramatiske endringer i livet deres.

De åtte fjellene har manus og regi av Felix van Groeningen og Charlotte Vandermeersch og utnytter dens italienske landskap ekstremt godt. Filmen er en vakker opplevelse, men sliter med tempoet i fortellingen som vill tjent på en stammere regi. Den beste delen av De åtte fjellene er foto av Ruben Impens. Få dramaer fanger kampen og begeistringen ved fjellvandring så godt som dette.