Fritt fall gir kinoåret 2024 en imponerende start. Cannes-vinneren er et komplekst psykologisk portrett av et ekteskap. Filmen dominerte European Film Awards like før jul og har høstet en rekke festivalpriser.

Justine Triet har, i samarbeid med sin partner Arthur Harari, skrevet manuset spesielt med tanke på Sandra Hüller, som tidligere hadde en hovedrolle i Triets film Sibyl (2019).

Fritt fall er Justine Triets syvende spillefilm. Sandra Hüller (Toni Erdmann) og Antoine Reinartz (120 slag per minutt) spiller hovedrollene. Filmen trekker paralleller til Otto Premingers En studie i mord (1959), og selv om de er forskjellige, deler de et premiss der seerne er usikre på karakterens skyld.

Triet har forstått behovet for å friske opp sjangeren, med tanke på at mange filmer allerede har utforsket temaet rundt fallerte ekteskap.

Fritt fall tar oss med på en dypdykk i et livløst ekteskap, men med en vri – ektemannen i denne historien er allerede død, og kona er tiltalt for drapet på ham. Sandra Hüller og hennes advokat (Swann Arlaud) hevder at ektemannen begikk selvmord. Filmen involverer parets 11 år gamle sønn (Milo Machado Graner) på en betydningsfull måte, og hans rolle blir stadig viktigere når rettssaken utfolder seg, avslørende detaljer steg for steg.

Plutselig død

Handlingen starter i parets avsidesliggende hytte i Grenoble, der den tyske romanforfatteren Sandra Voyter (Sandra Hüller) blir avbrutt under et intervju av ektemannen Samuel Maleski (Samuel Theis), som spiller høy musikk.

Etter en uventet hendelse blir Samuel funnet død i oppkjørselen etter å ha falt ned fra en balkong. Sandra er anklaget for å ha drept ham. Hennes forsøk på å rense navnet under rettssaken kompliseres av det faktum at hovedvitnet til parets liv er deres elleve år gamle sønn, Daniel (Milo Machado Graner), som er blind. Filmen utfolder seg deretter som en intens gransking av dødsfallet. Sandra søker hjelp fra familievennen og advokaten Vincent Renzi (Swann Arlaud) for å forsvare seg mot anklagene.

I rettssalen blir Sandra presset av aktor, og hun må avsløre de mest intime og voldelige øyeblikkene fra sitt belastede ekteskap, noe som raskt blir medias fokus. Dette tar også hardt på sønnen Daniel, som, mens han bearbeider sin egen sorg, begynner å tvile på morens uskyld.

Effektive fortellergrep

Filmen balanserer mellom etterforskning og rettssalscener, krydret med fragmenterte minner. Dette effektive fortellergrepet gir en unik fransk vri til en ellers klassisk amerikansk sjanger.

Triet bruker regigrepene for å plassere publikum som en slags jury, der vi gradvis feller våre egne dommer etter hvert som historien utvikler seg. Dette er ingen enkel historie, da situasjonen og karakterene er dypt tvetydige, og hver ny bit av informasjon gir flere ledetråder om forholdet og spørsmål om skyld.

Triet skiller klokt unna konvensjonelle elementer som kunne ha gjort filmen forutsigbar. I stedet avslører hun lag for lag som viser kompleksiteten i et forhold der Sandras suksess som forfatter og ektemannens fiasko som skribent skaper friksjon. Flyttingen fra Tyskland til en liten fransk by forsterker ytterligere denne dynamikken.

Glimrende skuespill

Nøkkelen til filmens suksess ligger i Hüllers rolletolkning. Triet har påpekt i intervjuer at Sandra ikke er en engel; manuset etablerer henne som en kvinne som aldri påstår å være den perfekte kona.

Sandras skjebne hviler til syvende og sist på et opptak som hennes avdøde ektemann gjorde under en av deres krangler. Opptaket blir sentralt for å forstå det overordnede poenget Triet ønsker å formidle: Kontekst endrer alt. Det som i utgangspunktet kan virke som en vanlig argumentasjon, får en annen dimensjon når det blir en del av en rettssak.

Filmen gir oss en dom, men poenget er egentlig ikke juryens avgjørelse. Triet overlater til oss å ta valg gjennom etterdønningene av et ekteskap der både mann og kone kanskje trodde de ofret for mye for den andre.

Når kinoåret 2024 skal oppsummeres, vil årets første premiere uten tvil være blant toppvalgene.