Alice Rohrwacher er en Cannes-favoritt og har tidligere vunnet både Grand Prix for «Miraklene i Toscana» 2014 og pris for beste manus for«Lykkelige Lazzaro» i 2018.

PÅ KINO FRA 5. JULI: «La Chimera – fortidens skatter» ble også vist i hovedkonkurransen i fjor (2023). Den omhandler internasjonal handel med stjålne etruskiske kunstgjenstander på 1980-tallet.

Vi møter en reisende Arthur på et tog, en engelsk spesialist på å finne gjengrodde eller nedgravde etruskiske gravkamre (Josh O’Connor, kjent som den unge prins Charles fra «The Crown») ved å føle seg fram med en form for ønskekvist.

Han har nettopp kommet ut av fengsel og oppsøker sin beskytter Flora (Isabella Rossellini), som er mor til hans avdøde og høytelskede ekskjæreste Beniamina (Yile Yara Vianello). Flora holder til en delvis forfallen fordums praktfull bolig. Hun gir sangtimer til en ung kvinne som heter intet mindre enn Italia (brasilianske Carol Duarte), som også fungerer som hushjelp og har smuglet inn sine to barn.

Gravrøvere

Arthur er gravplyndrer sammen med sine aparte tombaroli-venner i den lille byen Riparbella i Toscana og leverer gods til Spartaco (spilt av Alice sin søster Alba Rohrwacher) via noen mellommenn med politiet på vakt og på jakt.

Det blir litt penger her og litt penger der inntil de kommer over noe virkelig stort. Denne gjengen er en forsamling karakterer av felliniske dimensjoner, særlig i et karnevalsopptog gjennom byen. Tanken går også til italiensk neorealisme fra etterkrigstiden og noen skikkelser kan minne om slike som kunne dukke opp i Pasolini sine filmer.

Varme og humor

Italia, som har et godt øye til Arthur, er rettskaffen og mener de må slutte å forstyrre sjelene som er begravet og vil gå til politiet.

Filmen skildrer med en varm, humoristisk tone miljøet og personene og litt mer syrlig nysgjerrigheten og fordommene til Floras mange døtre. Tidvis krydres filmen av luftige 8mm-klipp av fugler som flyr. Det hevdes at om etruskerne ikke hadde blitt beseiret av romerne ville verden ha vært et bedre sted og kvinnene ville ha hatt en framtredende posisjon.

Rohrwacher har tidligere vist interesse for søramerikansk magisk realisme og det finnes elementer av det også i denne filmen. Det er en fabelaktig reise vi er med på, som iblant oppsummeres av trubadurer fra klassisk italiensk folklore. Sjangerblandingen oppleves heller som en styrke enn å være til forvirring og den friskheten og lekenheten hun legger for dagen er i ferd med å bli hennes varemerke. Anbefales!