I mai stakk Halfdan Ullmann Tøndels «Armand» av med Camera d’Or i Cannes. Siden har filmen også blitt Norges Oscar-kandidat. Det må kalles en imponerende start for en norsk spillefilmdebutant.

Tøndel er den nye «wonderboy’en» i norsk filmer. Han er barnebarn av Ingmar Bergman og Liv Ullmann, og det er tydelig at eplet ikke har falt langt fra stammen. Med seg på reisen har han Renate Reinsve, som siden gjennombruddsrollen i «Verdens verste menneske» gang på gang har vist sine evner til å legemliggjøre mangefasetterte karakterer.

En historie om voksne

«Armand» utspiller seg utelukkende på en skole rett før ferien, der Reinsve spiller en mor som blir kalt inn til et møte på grunn av noe som har skjedd mellom sønnen Armand og hans venn Jon. Det er historien om en seks år gammel gutt som blir anklaget for upassende oppførsel mot en annen gutt på samme alder. Men filmens fokus er ikke på barna – den handler om foreldrene, skoleledelsen og de voksnes reaksjoner.

– Hva slags forhåpninger hadde du før Cannes? Hva tenkte du da du reiste ned dit?

– Først og fremst var vi utrolig glade for å bli invitert. Det føltes som en enorm ære. Når man først er der, vil man jo gjerne at noe skal skje rundt filmen. Det er mange filmer som vises, og publikum er både kritisk og erfarent. Men vi opplevde visningen som veldig spennende, og spesielt Mona sin scene gjorde stort inntrykk. Å vinne Camera d’Or overgikk alle våre forventninger.

– Hvor mye av deg selv har du lagt inn i filmen?

– Jeg har ikke lagt inn mye fra mitt eget liv på en direkte måte, men jeg har hentet mye fra mine følelsesmessige erfaringer. Etter premieren føltes det som om sjela mi var blottlagt for verden, noe som var ganske ubehagelig. Filmen er personlig, men hendelsen i seg selv har jeg ikke opplevd.

Samarbeid med Renate Reinsve

– Du fikk med deg Renate Reinsve i filmen. Hva betydde det for deg?

– Jeg spurte Renate allerede i 2016, lenge før «Verdens verste menneske». Vi hadde jobbet sammen på en kortfilm, og samarbeidet vårt fungerte veldig godt. At hun senere ble et stort navn, ga filmen vår et løft. Men for meg handlet det mest om vårt ti år lange vennskap og tidligere samarbeid. Rollen var skrevet spesifikt for henne.

Etter Cannes har det kommet inn flere  internasjonale tilbud, men Tøndel har valgt å heller fokusere på mine egne prosjekter.

Filmatiske forbilder

– Mange nevner familiebakgrunnen din, men «Armand» er ikke en Bergman-film. Hvem er dine forbilder som filmskaper?

– Jeg har en eklektisk smak. For «Armand» så jeg mye på Bunuel, spesielt hans satirer. Jeg hentet også inspirasjon fra Thomas Vinterberg, «Suspiria» og «Angst» av Gerald Kargl – filmer som ofte har et klaustrofobisk trykk og utspiller seg på ett sted. Selv om «Armand» er satt på én location, ville jeg unngå følelsen av et kammerspill. Jeg ønsket en balanse mellom det intime og det visuelt lekne.

– Foto spiller en viktig rolle i filmen. Hvordan jobbet du med det?

– Jeg jobbet tett med fotograf Pål Ulvik Rokseth, og vi bestemte oss for å filme på 16mm for å gi filmen en spesiell estetikk. Opprinnelig skulle vi filme digitalt, men vi skjønte raskt at 16mm var veien å gå. Jeg liker å si at vi ville «gjøre mise-en-scène stor igjen», inspirert av regissører som Tarkovskij og Spielberg. Jeg ville ha bevegelse og dynamikk mellom kameraet og skuespillerne, samtidig som vi beholdt en intim estetikk.

Frihet til skuespillerne

– Skuespillerne gjør en fantastisk jobb. Hvor mye frihet gir du dem til å tolke manuset ditt?

– Jeg lytter mye til skuespillernes egne tanker om manus og karakterer. Ofte har de verdifulle perspektiver jeg ikke har tenkt på. Vi gjennomfører mange prøver i forkant for å bygge tillit og finne ut hvordan vi best kan jobbe sammen. Jeg tilpasser meg skuespillernes metode innenfor de rammene vi har.

– Hvilken del av prosessen liker du best – skrivingen eller innspillingen?

– Innspillingen, helt klart. Det gir meg en rus å se det jeg har skrevet komme til live, sammen med et stort team. Å se universet vi har skapt materialisere seg foran kameraet er en fantastisk opplevelse.