De syv dvergene i Snehvit er ikke bare små, vennlige gruvearbeidere – de ser ut som om de kunne vært hentet rett fra en tysk bakhage.

PÅ KINO FRA 21. MARS: Med sine runde kinn, spisse luer og karakteristiske skjeggvekst, minner de mistenkelig mye om klassiske tyske hagegnomer.

Det tyske folkeeventyret om Snøhvit har gjennom årene blitt filmatisert i utallige varianter. De fleste har hentet inspirasjon fra Brødrene Grimms versjon, men tolkningene har variert stort: fra Disneys animerte klassiker fra 1937 til skrekkfilmen Snow White: A Tale of Terror (1997). Den tyske komedien 7 Zwerge – Männer allein im Wald (2004) valgte en humoristisk tilnærming, mens Snow White & the Huntsman (2012) og dens oppfølger The Huntsman: Winter’s War (2016) søkte en mer actionfylt mytologi. TV-serien Once Upon a Time tolket eventyret episodisk med en moderne vri.

Disneys live-action-satsing

Etter suksessen med Skjønnheten og Udyret, Aladdin og Løvenes Konge, var det bare et spørsmål om tid før deres aller første helaftens animasjonsfilm ble omgjort til en kalkulert blockbuster. Det er nesten overraskende at Disney har brukt så lang tid på å gi Snehvit samme live-action-behandling som de fleste av sine andre klassiske animasjonsfilmer.

Historien i denne versjonen er i hovedsak tro mot animasjonsfilmen fra 1937. Prinsessen Snehvit (Rachel Zegler) vekker sin onde stemors (Gal Gadot) sjalusi. Dronningen, en maktsyk tronraner, manipulerer folket og samler ressurser for å tilfredsstille sin egen forfengelighet.

Når hennes magiske speil erklærer at hun ikke lenger er den vakreste i landet, beordrer hun Snehvit drept. Den unge prinsessen flykter til skogen, hvor hun møter de syv små gruvearbeiderne og bestemmer seg for ikke bare å overleve, men å gjenopprette håpet hos sitt folk.

Zegler redder dagen

Filmen står og faller på sine skuespillere, og heldigvis gir Zegler en engasjert prestasjon til tross for et uinspirert manus. Hun har gjort sterkere arbeid tidligere, men hennes dedikasjon gir rollen en viss troverdighet.

Forsøket på å gi Snehvit mer dybde følger velkjente Hollywood-grep – en tragisk bakgrunnshistorie og en sterkere drivkraft – men Zegler klarer å finne en emosjonell kjerne i karakteren. Hun briljerer spesielt under sin «I Want»-sang, en av flere originale låter skrevet for filmen. Hennes kjemi med medspillerne er også et lyspunkt, enten de er ekte eller CGI-genererte. Selv de mest klønete replikkene klarer hun å heve.

En svak antagonist

Det samme kan dessverre ikke sies om Gadot. Til hennes forsvar prøver hun å tilføre rollen en campy, teatralsk energi, men hun balanserer aldri riktig mellom det overdrevne og det truende. Hennes musikalske nummer er visuelt prangende, men så malplassert at det undergraver karakterens farlighet.

Blant de mer merkbare endringene fra originalen er prinsens rolle. I stedet for en klassisk eventyrprins er han nå en bonde ved navn Jonathan (Andrew Burnap), en merkelig sammensatt figur som både er en rebell mot overklassen og en lojal tilhenger av Snehvits avdøde far. Burnap tilfører ikke rollen særlig energi, og til tross for en viss kjemi med Zegler, blir han stort sett en uinteressant biperson.

En remake uten sjel

Regissør Marc Webb, som tidligere har vekslet mellom indie-filmer og Marvels Spider-Man-univers, virker fullstendig fanget av Disneys studiosystem. Musikalske numre er flatt iscenesatt, med et statisk kamera og stive skuespillere.

Filmens tempo er seigt, og helheten føles kunstig oppblåst. Ironisk nok er de mest livlige øyeblikkene de som direkte gjenskaper scener fra animasjonsfilmen. Hei-hå-sekvensen er et sjeldent lyspunkt med imponerende produksjonsdesign, men slike øyeblikk er få. Visuelt sett er filmen generelt sløv og uinspirert.

Som de fleste av Disneys live-action-remakes, følger Snehvit en kjent oppskrift: Beholde grunnstrukturen fra originalen, utvide bakgrunnshistorien, tilføye flere karakterer og legge inn nye sanger.

Musikken, komponert av Pasek og Paul, harmonerer dårlig med originalens tidløse melodier. Det visuelle imponerer ikke. Til tross for noen underholdende øyeblikk og en dedikert Zegler, er det vanskelig å se filmen som annet enn nok et kynisk forsøk på å melke Disneys egen historie uten å tilføre noe nytt eller vesentlig.