Selv om han ikke fikk vite mye om hva han gikk til, var skuespiller Franz Rogowski svært begeistret for å være med i Andrea Arnolds nye film Bird, der han spiller den mystiske tittelfiguren.  

CANNES: – Jeg fikk ikke lese noen scener eller manus i forkant. Da jeg hadde et møte med Andrea Arnold, delte hun bare noen fantasier med meg. Hun så for seg en naken mann med en svær penis som stod på toppen av en skyskraper, og noen andre fantasier om en liten jente og noen dyr. Jeg hadde ingen anelse om  hva hun snakket om, sier Franz Rogowski.

De siste årene har den tyske skuespilleren hatt fremtredende roller i en rekke profilerte og anerkjente europeiske filmer, deriblant Sebastian Schippers En natt i Berlin (Victoria), Michael Hanekes Happy End, Transit og Undine av Christian Petzold, Den store friheten av Sebastian Meise, Disco Boy av Giacomo Abbruzzese og Passages av Ira Sachs.

Nå er han aktuell som den mystiske tittelfiguren i Andrea Arnolds nye film Bird, som for tiden er å se på norske kinoer.

– Men jeg visste at jeg elsker filmene hennes og denne særegne formen for realisme. I hennes tilfelle trenger jeg ikke ta kontroll eller lese manus. Om hun inviterer meg med på en reise som innebærer usikkerhet og eventyr, så er jeg villig til å bli med, fortsetter Rogowski når Cinema møter ham sammen med en gruppe journalister under filmfestivalen i Cannes.

Der deltok Bird i fjorårets hovedkonkurranse. Handlingen i filmen er lagt til Kent i England og forteller om den unge jenta Bailey (Nykiya Adams) sitt møte med Rogowskis underlige, fuglelignende skikkelse, samt om hennes forhold til sin unge far Bug (Barry Keoghan).

Bird er Arnolds første spillefilm siden American Honey fra 2016, og har flere likhetstrekk med både denne og regissørens store gjennombrudd Fish Tank fra 2009. Samtidig tilfører den britiske filmskaperen denne gangen magiske elementer til sin poetiske form for sosialrealisme, ikke minst gjennom Rogowskis rollefigur.

Fugletransformasjon uten forberedelser

Selv om han som skuespiller ikke fikk lese det, presiserer Rogowski at det fantes et manus til filmen.

– Andrea Arnold visste nøyaktig hva hun gjorde. Og vi fikk lese scenene et par dager før de skulle spilles inn. Så det var en viss mengde tid til å memorere replikker, men ikke nok til å for eksempel forberede en fugleskikkelse eller gjøre det til en «method acting»-øvelse. Det var mer en invitasjon til å utforske sammen med henne dag for dag. Vi filmet dessuten scenene kronologisk, som er del av hennes metode, forteller han.

– Som regissør vil jeg si at hun er en stille og tålmodig jeger. Under innspillingen er hun selvfølgelig under mye press, og framstår nærmest som et dyr selv. Men hun er likevel veldig mild og fintfølende. Hun er åpen for både subtile nyanser og å gjøre store forandringer i opptaksplanene, om for eksempel barna hadde en idé om noe de ville gjøre. Den kombinasjonen av nysgjerrighet og forberedelse er veldig spesiell.

– Hvordan forberedte du deg til rollen sammen med Andrea Arnold?

 – Det var ingen ting jeg kunne forberede, svarer han.

– Hun sa at jeg alltid kunne ta dem opp med henne om jeg hadde spørsmål. Når noen ber deg spille i en film som de ikke har tenkt til å fortelle deg om, har du selvfølgelig tusen spørsmål, men det er ikke nødvendigvis noe poeng å stille dem. Så jeg valgte å bare takke ja til invitasjonen om å gjøre noe udefinert.

Rogowski ble imidlertid kalt inn til testing av kostyme og proteser, og visste derfor han at han på et tidspunkt skulle ikles et fuglekostyme.

 – I og med at filmen heter Bird, tenkte jeg kanskje at jeg var fuglen eller en av flere fugler. Men jeg visste også at det var en «coming of age»-historie om en ung jente, som i seg selv er veldig Andrea Arnold.

 Under innspillingen filmet de like fullt mye materiale knyttet til transformasjonen til et slags fuglemenneske, med ulik kamerateknikk og det skuespilleren beskriver som danselignende bevegelser, som ikke ble med i den endelige filmen.

 – Det man ser i filmen er bare toppen av isfjellet for hva vi gjorde for å bli til en fugl. Vi gjorde mye fysisk som er skjult under lagene i filmen. Men tilskueren kan føle det, så det er likevel tilstede. Jeg opplever at dette toppen av isfjellet-konseptet gjelder for alt man ser i filmen, sier han.

Fanget fugl

Før han begynte som filmskuespiller, var Rogowski danser, koreograf og skuespiller i det uavhengige teatermiljøet i Tyskland.

– Hvor nyttig har bakgrunnen din innen dans vært for skuespillerkarrieren?

– Jeg vet ikke helt. Sannsynligvis ikke voldsomt nyttig, siden jeg synes skuespill er ganske vanskelig. Men jeg bruker det av og til. Hver karakter må gå, stå, sitte og bevege seg i den verdenen han lever i. Og hver gang jeg har mulighet, oversetter jeg følelser til bevegelse framfor å uttrykke det med ord, svarer han.

– Selv om Bird er fundert i sosialrealisme, har den innslag av magisk realisme, der din rollefigur har noen ikke-realistiske egenskaper. Var dette del av tilnærmingen din, eller tok du først og fremst utgangspunkt i en form for realisme? 

– Litt av begge deler. Jeg visste at jeg ikke egentlig kunne bli til en fugl, og at det dessuten ville være tullete å plutselig begynne å lage fuglelyder eller bevege meg rundt som en kylling eller lignende. Sånn jeg ser det, er Bird på én side i kontakt med virkelige mennesker og selv en virkelig person. På den annen side er han muligens en fugl i menneskeskikkelse. Og vi lekte med ideen om at fuglen innimellom kommer fram. Da kan han for eksempel føle nebbet sitt, men det er usynlig, samtidig som han kommuniserer med mennesker. Vi holdt det veldig subtilt og nærmest skjult, det var mer en hjelp for meg som skuespiller underveis.

– Hva vil du selv si om hva denne fortellingen betyr?

 – For meg betyr Bird to måneder av livet mitt, hvor jeg dro på en reise med en fantastisk gruppe mennesker og som jeg er veldig takknemlig for å ha vært del av, svarer han.

– Mer generelt vil jeg si at alle trenger å være å kontakt med sitt sjeledyr eller den dyriske siden av oss. Selv føler jeg meg ofte som et fanget dyr. På t-banen kan jeg for eksempel stusse over hvordan vi alle sitter hver for oss og ser deprimerte ut. Mens folk kanskje ønsker seg en klem, et kyss eller en hyggelig samtale. Eller kanskje å masturbere sammen. Og ikke være på t-banen, utdyper skuespilleren.

– Ofte føler jeg at kroppen min ønsker å gjøre andre ting enn mitt sosiale jeg, som er omringet av kulturelle regler og strukturer. Det er litt underlig, siden jeg er del av apparatet som skaper kultur, og ønsker å være det. Men kulturen kan også lure oss. Den kan lett benyttes til å skape hierarkier og få oss til å føle oss små. Etter mitt syn er dyret på et vis en fri sjel som er sterkere enn kultur.

DIY-metode

I likhet med de fleste av Andrea Arnolds filmer, spilles mange av rollene i Bird av ikke-profesjonelle skuespillere. Dette aspektet ved prosessen var ikke nytt for Rogowski.

– Jeg startet med såkalt «mumblecore», der det pleide å være mange ikke-profesjonelle skuespillere som improviserte fram en historie sammen. Gjerne basert på skisseaktige manus fra regissøren med beskrivelse av scenene, men ingen skrevet dialog. Hver tagning innebar nye improvisasjoner, med vidt forskjellige føringer fra regissøren til skuespillerne for hver tagning, forteller han.

– Min inngang til skuespill hadde mye rom for prøving og feiling. Jeg er heller ikke skuespillerutdannet, men var i flere år omgitt av ulike skuespillere på scenen, og måtte finne mitt eget språk som ikke-profesjonell skuespiller. Det må på sett og vis alle skuespillere, men mange gjør det på skuespillerskoler der de læres tradisjonelle metoder – mens jeg ikke er sikker på hvor tradisjonell min metode er. Jeg har tatt litt herfra og derfra, men for det meste er det «DIY» («Do It Yourself», i betydningen selvlært, journ anm), fortsetter han.

– Har du dannet en egen metode, eller endrer du tilnærming fra prosjekt til prosjekt?

– Tja, jeg tror jeg kunne holdt en workshop. Kanskje en rar workshop!

– Merker du at metoden din er annerledes når du er på innspillinger med skuespillere som har en mer konvensjonell tilnærming?

– Ja, og det hender at jeg er lettet over å ikke ha tatt skuespillerutdanning. Men det er også interessant og frigjørende å bli kjent med kjente skuespillere som jeg beundrer, og innse at vi alle strever med de samme utfordringene. Det er som med matlaging, man bruker mer eller mindre de samme ingrediensene, sier Rogowski.

 – Det finnes ikke egentlig noen triks, man må bare jobbe med begrensingene som virkeligheten gir og sitt eget følelsesmessige landskap.

– Du har jobbet med mange gode regissører og spilt flere veldig forskjellige rollefigurer. Ser du etter noe spesielt i prosjektene du velger?

– Jeg ser etter prosjekter som er personlige, og som har rytme. Som gir meg muligheten til å utforske noe som ikke bare handler om karakterens psykologi, men også relatert til klipping og bildespråk. Vanligvis er det ledetråden, svarer han.

– Av og til, som med Andrea Arnold, er det bare en ære å få være del av filmskaperens univers. Her visste jeg jo ikke hva jeg gikk til. Men når jeg leser manus, er jeg til syvende og sist ute etter noe som inspirerer meg. Ofte er det knyttet til at regissøren ønsker å formidle noe personlig.