Kriminelle på jakt etter et drapsvitne og en politietterforsker fanget i et leilighetsbygg er et fengende utgangspunkt.
Det har gått over 20 år siden regissør Brad Anderson markerte seg med den svært gode The Machinist (Maskinisten, 2004) med en søvnløs og radmager Christian Bale i hovedrollen. Av hans senere filmer er nok The Call (2013) med Halle Berry mest kjent. I nyere tid veksler han mellom regi på velkjente TV-serier og en og annen thriller, sjangeren han trives best med. Derfor er det i utgangspunktet interessant å se nærmere på hans nyeste spillefilm The Silent Hour (2024.
Vitne til drap
Frank Shaw (Joel Kinnaman) er etterforsker i drapsavsnittet i Boston. På oppdrag sammen med sin kollega Doug (Mark Strong) fra narkotikaavdelingen, føler Shaw at noe skurrer. Under pågripelsen av en mistenkt går ting galt og Shaw får seg en smell. Hans hørsel er svært svekket og det er fare for at eksponering av ytterligere høye lyder kan forverre skaden eller i verste fall føre til at han mister hørselen helt.
Shaw klarer ikke å fungere optimalt i jobben som etterforsker og føler seg ubrukelig. Et lite år senere overtales han til å ta på seg et oppdrag som tegnspråktolk under avhøret av Ava (Sandra Mae Frank) som har vært vitne til et dobbeltdrap. Hun bor i en nesten tom leilighetsblokk hvor beboerne har blitt presset ut grunnet renovering. Så dukker det opp en kriminell bande som prøver å presse Ava til taushet om det hun har sett.
Katt-og-mus-lek
Filmen følger deretter velkjent dramaturgisk grep der noen jakter på andre i en stort sett tom leilighetsblokk. Vi har sett det tidligere i Léon (1994), Attack the Block (2011), The Raid (2011) og Dredd (2012). Ava og Shaw er fanget og de kriminelle starter en katt-og-mus-lek som går opp og ned etasjene og inn og ut av de ulike leilighetene. Det er konseptet med to døve personer som er dens innovasjon. Grunnet hørselshemming hører de ikke når angriperne kommer og dette gir spenningen en annen vri.
Det er et velkjent oppskrift i revers. I Don’t Breathe (2016) bryter en gjeng ungdommer seg inn hos en blind krigsveteran. Dette var en mesterklasse i intensitet og spenning. Alternativt spilte Jessica Alba blind kvinne som så fryktelige ting i nyinnspillingen The Eye (2008). Agnosia (2010) omhandlet en kvinnes manglende evne til å tolke og forstå sanseinntrykk, og i Mike Flanagans Hush (2016) angripes en døvstum kvinne i sitt hjem. TV-serien The Walking Dead inkluderte etter hvert også døvstumme overlevere under sin zombieapokalypse.
Klarer ikke å holde på intensiteten
Det var under sistnevnte at fortellergrepet ble overbrukt. Samtaler ved hjelp av tegnspråk stjal mye av spilletiden og intensiteten falt. På papiret er det et godt konsept, men det samme skjer også i The Silent Hour. Det blir litt for lite dialog og intensiteten blir ikke holdt. Konklusjonen er at det er svært vanskelig å dramatisere en god thriller rundt hørselshemming og tegnspråk.
Brad Anderson har levert gode thrillere i samarbeid med store studio, men i denne mindre uavhengige produksjonen blir det litt for svak regi og skuespill. Med tanke på hovedpersonenes handikapp kunne lek med lyd og fravær av lyd blitt bedre utnyttet. Og kortene avsløres litt for tidlig i det som skal bli historiens overraskende vending.
The Silent Hour er nå ute på Blu-ray.