Det er ikke å komme utenom at superhelter dominerer kinolerretet. Marvel og DC har så og si monopol på denne typen film, og det er sjeldent det kommer noe utenfor disse to kjempene.

Det betyr derimot ikke at de ikke finnes! Det er flust av filmer gjennom tidene som inneholder superhelter, superkrefter og alt innimellom som kommer fra alternative kilder. Enten det er originale historier eller annet kildemateriale som ikke eies av «De to store».

Selv om både Marvel og DC kan være gøy, har de en tendens til å bli veldig like, med stort fokus på hva som kommer til å skje i neste film. Derfor er det deilig å kunne se filmer hvor man kan få mettet superheltsuget, som går veier som aldri hadde blitt vurdert i filmer som MÅ tjene over en billion kroner for å bli sett på som vellykket.

Så her kommer det tips og forslag til superfilmer som kan være verdt å sjekke ut hvis man vil ha noe som føles annerledes.

Darkman (Sam Raimi, 1990)

At visse superheltfilmer prøver alt for hardt å være dystre og alvorlige er ingen hemmelighet. Det kan virke som de ikke forstår at det kan både være mørkt og gøy. En nerve, men samtidig skape et mørkt univers. Bare se på «Batman»-filmene til Tim Burton!

Men en mann som virkelig vet hvordan man skal ha det gøy, men samtidig lage noe som grenser opp til skrekk er Sam Raimi!

Raimi hadde allerede satt sitt preg på superheltfilmen lenge før han revolusjonerte sjangeren med «Spider-Man». Raimi hadde prøvd å få rettighetene til både «Batman» og «The Shadow», da han ikke klarte det, sa han bare, «Fuck it! We’ll do it live!» og skapte sin egen superhelt!

Tydelig inspirert av den mørke og urbane stilen fra de han originalt ville adaptere, men han hentet også mye inspirasjon fra gamle Universal horrorfilmer. Med sin egen bakgrunn innenfor skrekk lagde han den fantastiske og skrudde filmen «Darkman».

Liam Neeson spiller en forsker som blir etterlatt for død, og når hans egen eksperimentelle syntetiske hud slår feil, får han superkrefter, men han blir også ekstremt mentalt ustabil.

Og en ekstrem sult på HEVN.

Her er det en del superhelt, litt skrekkfilm, toppet med bodyhorror og det hele er bakt inn med en god dose humor. Raimi viste at det er lov å lage noe med et mørkt og dystert utgangspunkt, men likevel ha det GØY! Noe som, kanskje mangler i visse andre filmer.

Sam Raimi er en mester i å skape kinetisk energi i hvert eneste bilde, og det bruker han for fullt her. Bare det å høre en superheltfilm fra mannen bak «The Evil Dead» burde være nok til å vekke interesse. Det er uten tvil en B-film, men det bare kler filmen ekstra godt!

Chronicle (Josh Trank, 2012)

Det er ikke alt for mange år siden «Found Footage» var sjangeren alle skulle lage. Mesteparten av de er ikke verdt å nevne. Det kan argumenteres at ingen er verdt å nevne etter «The Blair Witch Project» overtok verden i 1999. Det var derimot en ny bølge som kom etter «Paranormal Activity» ble en enorm suksess, og en av filmene som fulgte, «Chronicle», var en av få som var verdt å se.

Plottet er enkelt: Tre venner får telekinesiske evner fra et mystisk objekt. I begynnelsen morer de seg veldig med dem, men så begynner han ene å bruke kreftene sine på upassende vis. Det blir opp til de andre å stoppe han. Alt dette skjer mens de filmer seg selv.

Josh Trank lagde også den mindre vellykkete «Fantastic Four», men dette er grunne til at han fikk den jobben. Fokuset på vennskap og familie er lett å se hvordan overføres til Marvels superfamilie nummer 1. Det er også det som gjør denne filmen til noe mer enn bare spetakkel og humbug.

«Chronicle» kan minne svakt om «Akira». Bestevennen som går amok med kreftene sine og må stoppes. Det er også skrekkelementer og det blir en engasjerende historie til slutt, med noen kule sekvenser med kreativ bruk av superkreftene sine. Det er en tidlig Michael B. Jordan film, og det er ingen tvil om at han var en skuespiller ment for suksess tidlig.

Ja, det er alltid litt merkelig at man aldri slutter å filme i «Found fottage-filmer», og hvem er det egentlig som redigerer de? Klarer man å unngå å irritere seg over det så får man en fin opplevelse.

Hancock (Peter Berg, 2008)

Will Smith har heller ikke vært fremmed for superheltfilmer. Hans forsøk, «Hancock» ble dessverre møtt med relativt lunken mottagelse. Det er synd at hans andre forsøk, «Sucide Squad» også ikke ble den mest vellykkete filmen.

Forskjellen derimot er der «Suicide Squad» er et absolutt makkverk av en film, er «Hancock» en kreativ og artig liten sak som fortjener mer enn det den fikk. Den er jo nesten glemt for tiden.

Will Smith spiller en fordrukken superhelt, Hancock, som ikke er så forsiktig når han sloss mot slemme folk og er derfor hatet av beboerne i byen. En mann han redder bestemmer seg for å hjelpe Hancock med å forbedre folks syn på han.

Hva er det ikke å like med en fyllik av en superhelt som ødelegger litt for mye, og må stå til ansvar for det? Det er en grovere og voldsommere superheltfilm enn mange andre. Med et mysterium i bunn. Kanskje siste halvdel av filmen ikke opprettholder kvaliteten som første del har, men det gjør ikke noe. Will Smith er alltid et sjarmtroll, og det er gøy å se han prøve noe annerledes.

Den har kanskje en viss følelse av en film man ender opp med å se på TV3. Dessverre er det ikke sånn film på tv opererer lenger, og da forsvinner den.

Den prøver på noe nytt, og det burde ikke glemmes. Den er gøy.

The Toxic Avenger (Michael Herz, Lloyd Kaufman, 1984)

Legendariske Troma, selskapet som er selve definisjonen på B-film, kanskje til og med C-film, lagde den ultimate superheltfilm allerede i 1984!

«The Toxic Avenger» er en herlig, schlocky, tullete, grov og voldsom film som på ingen måte tar seg selv seriøst. Her skal det tulles med alt, volden skal eskaleres på herlig lavbudsjettvis, og alle skal fornærmes.

En nerdete og pinglete vaktmester blir angrepet av noen slemme bøller, faller ut av et vindu og detter oppi en tønne med giftig avfall. Han blir ekstremt deformert, men får også superstyrke! Han har blitt transformert til Toxie, og det tar ikke lang tid før han tar sin betrodde mopp og begynner å sloss mot ondskap som er i byen hans, ofte på veldig brutalt vis.

Kan det egentlig bli bedre?

Dette er filmen for folk vil ha det gøy, de som vil se hva som sjokkerte før i tiden, og en film fra en helt spesiell type tid i filmhistorien. Det lages ikke denne typen film lenger. En åpenbar kjærlighet for film, men samtidig en gi-faen-holdning som gjør helheten bedre enn sine deler.

Det er en film som er vanskelig å forklare hvorfor er så underholdende. Det finnes flust av lavbudsjettfilmer som ikke har eldes noe spesielt bra, men «The Toxic Avenger» har en nerve som treffer. Må ses!

«The Toxix Avenger» har fått mange oppfølgere, teateroppstillinger og, av alle ting, en barne-tv spin-off. De holder også på å lage en nyinnspilling. Dette er nok en film som bare kunne blitt lagd i en spesifikk tid, så blir spennende om de klarer å bevare sjarmen.

Unbreakable/Glass (M. Night Shyamalan, 2000, 2019)

1. Night Shayamalans dekonstruksjon av superheltfilmen trenger nesten ingen videre introduksjon. Selv om mange ikke likte «Glass» så tar de feil, og det er en film som fortjener din respekt.

Dette er en realistisk tolkning av superhelter. Hvordan de faktisk kunne eksistert i vår verden. Det er en opprinnelse-historie, ikke bare til karakteren til Bruce Willis, men til en verden hvor slike mennesker begynner å eksistere.

For å ta historien kort: Bruce Willis spiller en karakter som er eneste overlevende etter et tog-kræsj, tilsynelatende helt uten skader. Samual L. Jackson spiller en tegneseriegal mann som er overbevist om at mennesker med superkrefter må finnes i virkeligheten, og prøver å overbevise Bruce Willis om at han er en slik mann.

Dette er M.Night Shyamalan, så forvent en tvist.

Ikke bare er «Unbreakable» en av M.Night Shyamalans beste filmer, men det er også en av Bruce Willis sine beste prestasjoner. Det er synd at han ikke gjør så mange filmer hvor han bryr seg lenger, for når han først gidder så blir det ofte magisk.

«Glass» er også helt spesiell. M. Night Shyamalan som nekter å gi oss det vi tror vi vil ha, og heller utforsker sine egne interesser og ideer er sånn film skal være. Forventinger som blir møtt er kjedelig, og dette er granskingen av superhelter som dukker opp i den virkelige verden, og hva det innebærer.

Her kan også nevnes «Split». Opprinnelsehistorien til en superskurk, og filmen som var en hemmelig oppfølger til «Unbreakable» og ledet direkte til «Glass». En underholdende liten skrekkfilm, som faktisk overrasker med hva den er.

The Phantom (Simon Wincer, 1996)

Fantomet er kanskje ikke den mest populære superhelten nå om dagen, men for en hel generasjon var han en av de kuleste. En tegneseriestripe som begynte i 1936 er dette et litt annet tempo enn dagens spetakkel.

En ung gutt er eneste overlevende etter at båten han er på blir angrepet av pirater. Han blir skylt i land et sted i Afrika og blir tatt vare på de innfødte der. Han sverger hevn over urett og ondskap og ikler seg en tettsittende lilla drakt. Når han dør, går tar sønnen over og sånn har det vært i mange århundre. De tror han er udødelig, han har mange jungelordtak oppkalt etter seg, og han slår de slemme med en hodeskalle-ring så de alltid vil være merket som onde. Det var enklere tider.

Dette var i sin tid en stor suksess, og i 1996 fikk vi endelig en filmatisering, med Billy Zane i rollen som «Ånden som går»

At dette er et mesterverk er det ingen som prøver å selge, men likevel så har den haugevis av sjarm gjør den til en ganske behagelig opplevelse. Det er kanskje mer eventyr enn en tradisjonell superhelthistorie, med pirater, hodeskaller og gjemte huler. Det er like mye gøy som teit og det er den blandingen som gjør den verdt å se en kald vinterkveld.

Bare husk, det er cheesy!

Push/Jumper

«Push» og «Jumper» opplever seg litt som samme film. De er kanskje ikke stor filmkunst, men det er absolutt gode TV3-filmer. Begge handler om unge menn med superkrefter som blir jaktet på av en skyggeorganisasjon.

Mer er det egentlig ikke å si. Det er filmer som er underholdende nok til at du ikke nødvendigvis skrur de av om de dukker opp på tv. Det er kreativ bruk av kreftene sine, og effekter som er gode nok.

«Push» er med Chris Evans, før han tok på seg det amerikanske flagget og ble Captain America. Dakota Fanning er også med.

«Jumper» er med Hayden Christensen, som kanskje er en skuespiller av litt lavere kaliber, men det er likevel en artig film. Her er superkraften teleportering, og når det gjøres kreativt, så blir det ofte veldig gøy. Regissert av Doug Liman, mannen bak «Edge of Tomorrow», så kompetanse er det hvert fall bak kamera. Denne filmen fikk også en oppfølger, på Youtube av alle steder. «Impulse» var en av Youtubes originale serier som de produserte.

Alle filmer trenger ikke å være noe spesielt. Det er absolutt ikke disse filmene, men det er noe med de som gjør det litt synd at de føles litt glemt.

Det er ikke noe tvil om at hadde disse filmene hatt et større navn bak seg, så ville nok de blitt større filmer.

Psychokinesis (Yeon Sang-ho, 2018)

Det er mye positivt man kan si om Netflix. Det er også en hel del negativt. Et aspekt som er veldig synd er hvordan kreative filmer drukner i mangfoldet som er der.

En av filmene som kom på Netflix i 2018, som jeg føler ingen snakket om var «Psychokinesis». En sør-koreansk superheltfilm, til og med landets første, laget av mannen bak «Train To Busan».

Regissør Yeon Sang-ho bringer med seg den samme kreativiteten og fokus på karakter inn i denne superhelthistorien som han gjorde i zombiefilmen, og eneste forskjellen er at den ene kom på kino og den andre på Netflix. Det er urettferdig.

En sikkerhetsvakt, med ikke så optimalt forhold til datteren sin, får superkrefter ved å drikke vann som ble truffet av en meteor. Når moren til datteren dør, og datteren viser seg å være i konflikt med et ondt bygningselskap, bestemmer han seg for å bruke kreftene sine for å hjelpe nærområdet og går til kamp mot disse bøllene. Og kanskje endelig få respekten og nærheten med datteren som han ønsker.

Dette er en superheltfilm. Det er en opprinnelse-historie. Det er ikke mangel på action og fyrverkeri. Likevel er det en historie om en mann som ikke har vært til stede i livet til datteren sin som bestemmer seg for å bli et bedre menneske. Og det å ha den emosjonelle kroken gjør alt som skjer i filmen viktig, selv om konflikten egentlig ikke er så stor. Hvert fall om man sammenligner med andre superheltfilmer. Det er derimot viktig for karakterene og det er alt som trengs.

Sør-Korea er en nasjon som bringer noe av det beste film har å tilby. Det er en kreativitet, og annen måte å tenke på historiefortelling og karakterer som gir det hele en deilig smak. Dette er en film som fortjener samme mottagelse som «Train To Busan» gjorde.

Superhelt, men far-datter film. Superkrefter, men kommentar til samfunnet. Action, men humor.

Asia har en helt egen evne til å blande stiler i film. Blande stemning. Mikse seriøsitet og humor. Det er noe det virker som man ikke helt tørr å gjøre i vesten, men det gjør jo begge deler bedre.