Chilenske Pablo Neruda er en av de store latinamerikanske poetene. Neruda var både diplomat og senator for Chiles kommunistparti. Han blir tvunget til å leve i eksil fra 1948 til 1952. I 1971 fikk Neruda Nobelprisen i litteratur. I 1973 ble Neruda drept – 12 dager etter at Augusto Pinochet tok makten i et militærkupp. Vennen, president Salvador Allende, var da blitt henrettet og gravlagt i hemmelighet av militærjuntaen som hadde overtatt makten i landet.

Den chilenske regissøren Pablo Larrain har lagt sin film om Pablo Neruda til 1948, når han er på flukt fra president Videla som har forbudt kommunistpartiet i Chile. Han forfølges  av politimannen Óscar Peluchonneau, en nitidig og fantasiløs tjenestemann. Gael García Bernal gjør ham likevel til en menneskelig – om enn en noe foraktelig karakter.

Pablo Larrain er sammen med Sebastián Lelio Chiles største nålevende regissør. Hans forrige filmer er de glimrende
Jackie (2016)
El Club (2014) og
Nei (2012) – alle er vist på norske kinoer. I
Neruda har han gitt filmen en tidsmessig pastisj – fargeskalaen i bildene er som hentet fra 1940-tallets spillefilmer.

Ingen skal beskylde Pablo Larrain for å skjønnmale livet til Nobelprisvinneren. Kommunisten,  Pablo Neruda (Luis Gnecco) har sterke motstridens trekk. Han kom fra overklassen og elsket bordeller, samtidig som han kjemper for den fattige arbeiderklassen.  Fremstillingen av den lille, korpulente og subtile Pablo Neruda er trukket til det ekstreme, sterkt portrettert av skuespilleren Luis Gnecco. Hans liv som dikter og revolusjonerende politiker er skildret alt annet enn ærverdig. Neruda lever absolutt ikke som han forkynner, eller etter de idealer han hevder å representere. Han holder overdådige og vulgære fester, men beundres likevel av partimedlemmene. Selv under flukt fra politiet besøker han Santiagos bordeller.

Pablo Neruda er helt klar en person som det finnes mange oppfatninger om. I den romantiske italienske filmen
Il Postino (1994) er Pablo Neruda i eksil og lever under enkle forhold på en liten øy. Året er 1950, og her møter vi en sympatisk poet som er dypt involvert i et postbuds kjærlighetshistorie. Pablo Larrain gir et diametralt motsatt bilde av dikteren i Neruda; Hva er sannhet og hva er fiksjon i filmskapernes bilde av Nobelprisvinneren er ikke godt å si. Om historien ikke er sann – så er den i hvert fall godt ljuget.