«The Man Who Sold His Skin» – tankevekkende samtidssatire

5

Den tunisiske filmskaperen Kaouther Ben Hanias andre spillefilm er en smart samtidssatire om en mann som selger ryggtavlen som lerret for å bli gjenforent med sin elskede.

Allerede med den ladede historien Beauty and the Dogs (2017), som finner sted i Tunis under Jasmine -revolusjonen i 2011 og som er tilgjengelig på Netflix, viste tunisiske Kaouther Ben Hania  sin styrke både som manusforfatter og regissør. Den handlet om en ung voldtatt kvinne i Tunis i konfrontasjon med en korrupt politimyndighet.

The Man Who Sold His Skin 104min | Drama | April 2, 2021 (United States) Summary: His own body turned into a living work of art and promptly exhibited in a museum, Sam, a Syrian refugee, will soon realize to have sold away more than just his skin.
Countries: Tunisia, France, Belgium, Germany, Sweden, TurkeyLanguages: Arabic, English, French, Flemish

I den Oscar-nominerte The Man Who Sold His Skin har filmskaperen skjerpet uttrykkene ytterligere og tar for seg et like spennende og aktuelt drama. Vi møter flyktningen Sam Ali som får tatovert hele ryggen og blir et levende kunstverk. Filmen eren kritikk av både Europas flyktningpolitikk og et overopphetet, pretensiøst kunstmarked.

Inspirert av sann historie

The Man Who Sold His Skin er inspirert av en annen mann som solgte ryggtavlen, Tim Steiner, som ga ryggen sin som lerret for den belgiske kunstneren Wim Delvoye for å la seg tatovere for over et tiår siden – og ble kjøpt av en tysk kunstsamler for 150.000 euro.

Ben Hania har plassert en syrisk flyktning i hans sted. Vi møter Sam (Yahya Mahayni) som samtykker i en fullstendig tatovering over ryggtavlen av et Schengen-visum, og finner deretter ut at dette bokstavelige frihetsstempelet begrenser ham på andre måter.

Vi er i Syria 2011. De folkelige opprøret mot Saddam-regimet har akkurat brutt ut. Sam  er en glad ung mann som befinner seg i kjærlighetsrus ombord på et tog med sin elskede Abeer (Dea Liane). Når Abeer sier at hun elsker ham, er Sam så glad, han roper ut til hele tokkupéen: «Dett er en revolusjon, vi vil ha frihet», og forklarer at han mener friheten til å gifte seg med henne. Passasjerene bryter ut i applaus og sang mens paret danser. Men Saddam har sine ører over alt og i stedet for et bryllup blir det kryssforhør og syrisk fengsel. Imidlertid klarer han å rømme.

Sam føler seg allerede som en utenforstående. Han lever i fattigdom og eksil i Libanon, når kunstneren Jeffrey Godefroi (Koen De Bouw) kontakter ham på en galleriåpning i Beirut. Sam har sneket gratis mat fra buffeene på disse arrangementene. I stedet for å jage ham bort, ser Jeffrey en mulighet til å kommentere flyktninglivet ved å gjøre en faustiansk handel . Han lover å hjelpe Sam til til Europa, men bare hvis han gir ryggen som et lerret og deretter stiller seg selv til kunstnerens disposisjon. Han tatoverer hele ryggtavlen til Sam med et Schengen-visum, som gir innreise til 26 land uten grensekontroll.

Fri flyt av varer

Kunstverket gjør Sam til en del av Jeffreys utstilling, slik at han kan reise til Brussel. «Jeg har nettopp gjort Sam til en vare,» forklarer Jeffrey og bemerker at varer kan sirkulere mer fritt enn mennesker. Som en del av Jeffreys utstilling lander Sam i Brussel, hvor han må sitte på et museum med ryggen under søkelyset – beglodd av turgrupper og andre besøkende.

Som kunstner sies det at Jeffrey løfter verdiløse gjenstander og skaper verdier bare ved å signere dem. Sam har åpenbart verdi som menneske, men før arrestasjonen og etter at han blir kunst, lengter han etter at andre skal se det.

Sam har inngått avtalen både for penger til familien hjemme i Syria og i håp om å få kontakt med kjæresten Abeer som har blitt gift med en syrisk diplomat i Brussel mens hans satt fengslet.

Objektivisert

Livet som lerret er ikke fullt så fint som Sam trodde. Kultureliten er verdslig og grådig, både på penger og status, og eter sjeler på samme måte som alle andre med makt.

Sam skifter subtilt fra å være selvsikker og defensiv til å vise hvordan det å bli objektivisert tærer på hans selvfølelse. Det gjør ham vondt og overrasker ham, samtidig som han er takknemlig for de økonomiske fordelene. Monica Bellucci i rollen som Jeffreys assistent, Soraya, er overbevisende og demonstrerer deres ambivalens om Sam, hans velvære og verdi.

I mellomtiden ser Sam og Abeer hverandre igjen. Hun har siden giftet seg med Zaid (Saad Lostan), en diplomat som moren hennes godkjenner, fordi hun følte seg «forpliktet» når Sam forsvant.

Sam gjenvinner til slutt sin verdighet, men ikke før Ben Hania og The Man Who Sold His Skin stiller spørsmål ved hvor ofte vi objektiviserer andre og holder dem på armlengdes avstand. Det er en tankevekkende og uventet nyansert film.