Netflix: «Ma Rainey's Black Bottom» - Afroamerikanske musikere i 1920 tallets Chicago
4Total vurdering

Netflix viser en annerledes film om en kjent musiker. En film som ikke først og fremst handler om musikeren som nevnes i tittelen. Men heller om den verdenen hun levde og virket i.

For meg er dette originalt, siden filmer om musikere nesten alltid er enten biografiske og kronologiske gjenfortellinger om deres livsløp eller rene hyllester forkledd som dokumentar.

Denne filmen er strengt tatt ikke en film om Ma Rainey. Så hvis du er på utkikk etter en biografi, har du ikke havnet på rett sted. Den er heller en film om afroamerikanere i 1920 -tallets amerikanske samfunn der Ma Rainey spiller en rolle i fortellingen. Vi får et interessant portrett av henne med på kjøpet.

Ma Rainey's Black Bottom (2020) 94min | Drama, Music | 18 December 2020 (USA) Summary: Chicago, 1927. A recording session. Tensions rise between Ma Rainey, her ambitious horn player and the white management determined to control the uncontrollable "Mother of the Blues". Based on Pulitzer Prize winner August Wilson's play.
Countries: USALanguages: English

Plateinnspilling

Den ytre rammen er en plateinnspilling i Chicago i 1927. Dette er fra en tid der Chicago var et sentrum, både for musikk og for de rene folkevandringer av svarte som forlot sørstatene for å finne arbeid i «the promised land». Hennes hvite manager har fått Ma Rainey og hennes band opp fra Memphis for å gjøre noen innspillinger – blant annet av sangen som har gitt filmen tittel. «For nye lesere» er det kanskje på plass med en rask introduksjon. Ma Rainey er ikke så kjent i dag. Men i sin samtid, først og fremst på 1920-30 tallet, var hun stor. Hun var en av de første svarte bluessangere som ble spilt inn, og hun ble kalt «The mother of the blues». Hun var samtidig – og venninne – med Bessie Smith.

Viola Davis i ‘Ma Rainey’s Black Bottom’.

Bandet ankommer først til innspillingsstudioet, iallfall tre av de fire. Litt forsinket kommer den yngste, trompetisten Levee. En tilsynelatende lettvint og selvopptatt mann. Men det skal vise seg at han også har andre sider. Aller sist kommer Ma Rainey selv. Vi møter en selvbevisst diva som ikke på noen måte vil la seg pille på nesa, verken av de som spiller i bandet, manageren eller de som eier studioet. Med seg har hun en ung elskerinne og den stammende nevø som hun krever å ha med på innspillingen for å introdusere en av låtene.

Afroamerikaneres situasjon

Filmen handler på det ytre planet om plateinnspillingen og en rekke små og morsomme komplikasjoner rundt den. Dette er hendelser som skuespillforfatter August Wilson og regissør George C. Wolfe kan fylle ut med fargerike konversasjoner. Filmen bygger på August Wilsons teaterstykke med sammen navn fra 1982. Det inngikk i en serie skuespill som ble samlet under navnet The Pittsburgh Cycle, og som tok opp ulike sider av afroamerikaneres situasjon gjennom 1900-tallet.

Her er det mye engasjerende å ta fatt i, men under det hele ligger en dyster tone. De svarte musikernes samtaler om det å være svart, om manglende respekt i det amerikanske samfunnet, og forholdet til den hvite mann og i det hele tatt om det vi i dag kaller identitetspolitikk, utgjør en stor del av filmen. I flere samtaler med et billedrikt og underholdende språk blir vi kjent med hvordan disse musikerne overlever med verdighet i et undertrykkende samfunn. For retorikere må disse scenene være gull; her det lite trassig og konfronterende opprør, lite «sweet-talking», samtalen er heller hard, lavmælt og dannet. Mitt bilde er at den dominertes og undertryktes språk kan høres nettopp slik ut: «The colored man is the leftover», som en av dem sier i et resignert tonefall.

Dette er bra laget, det er solid skrudd sammen, det er aktuelt stoff, det er bra spilt. Dessuten er den estetiske siden av filmen flott. Kostymer og interiører er tidsriktige og vakre i sitt slitne preg. Og de få eksteriørscenene er flotte, og virker påkostede. De få musikknumrene er også gode. Det er med andre ord masse positivt å si om denne filmen.

Filmet teater

Men den bærer også et visst preg av å være filmet teater. I noen scener klarer ikke filmen å bære den intensiteten som teaterrommet fylles helt opp med under en god forestilling. «Trøkket» sitter i litt større grad igjen inne i skjermen her. Noe av problemet er at noen dialoger låses til det stedet der de begynner og at rommet dermed blir for trangt. Det meste foregår enten i studioet, i kjellerrommet, eller på gårdsplassen og gata rett utenfor. Dermed blir det mindre flyt i framdriften enn det vi forventer fra en filmfortelling. Filmspråket krever større romlig plass, mer fysisk dynamikk, mer sømløse overganger mellom scenene. Hvis dynamikken ikke kan skapes ved bevegelse, må den skapes på andre måter. Vi ser også filmsettet er dekorert etter en helhetlig plan, slik vi ofte ser det på en teaterscene. Fargebruken i de vakkert fargelagte eksteriørscenene er for eksempel holdt i en inntagende gulaktig palett, men nettopp dette bidrar til det teatrale.

Men så er det også mange scener som fungerer motsatt av dette, der vi glemmer at denne teksten ble laget for teaterscenen. Grunnen til at vi tilgir og henger med hele veien er den gjennomførte kvaliteten i alle ledd. Ikke minst er Viola Davis veldig bra som Ma Rainey. Hun gjør et fascinerende portrett av en svart kvinne som har hatt suksess og som vet at hun ikke lenger trenger å innordne seg de hvites dominans. Chadwick Boseman leverer også en svært god prestasjon som Levee, i det som skulle bli hans aller siste rolle. Det er særlig i èn scene han utdyper sin karakter på en så overbevisende måte at vi blir sittende med hakeslepp. Han rakk akkurat å levere dette portrettet før han døde av kreft i august i år.

Konklusjonen blir at som teater fanget på film er dette veldig bra. Som film er det også bra, men lider litt under de trange rommene. Uansett er det verdt å se.

Ma Rainey’s Black Bottom har premiere på Netflix 18. desember.

 

Delta i diskusjonen