I år er det 50-årsjubileum for den aller første Rambo-boken av David Morrell, samt 40-årsjubileum for filmatiseringen av den med Sylvester Stallone. Gitt ut i respektive 1972 og 1982. Og da benytter jeg anledningen til å debattere om Rambo er intellektuelt eller ikke.

Jeg har lest mange artikler opp gjennom årene, og ikke minst snakket med mange ulike mennesker, som alle hevder at ‘Rambo er hjernedød action’. Jeg har som oftest jattet med dem. Men det jeg har brent inne med å svare dem, er følgende: «Hvis ditt eneste forhold til Rambo er filmen Rambo III, kan jeg forstå deg. MEN: Visste du at det hele begynte med en bok som kom i 1972, ti år før filmene, skrevet av en litteraturprofessor (!) ved navn David Morrell? Derfor ønsker jeg å debattere denne problemstillingen, i forbindelse med Rambos 50-årsjubileum, nå i 2022.

Opprinnelse

Vietnamkrigen kjenner de fleste til, og jeg skal ikke utbrodere dette. Men jeg tar med dets vinkling til Rambo: I dag er amerikanske soldater godt ivaretatt av forsvaret, og de har mange fordeler av å jobbe der. Er krigen over, eller hvis en soldat har fått helseproblemer, er det ofte en omplasseringsmulighet. Men slik var det ikke ved amerikanernes deltakelse i Vietnamkrigen, som varte fra 1964 til 1972. Soldatene var overlatt til seg selv etter krigens slutt, og de ‘måtte begynne å søke jobber’. Her er vi ved Rambos tematikk: På den tiden fikk soldatene høre ‘Jaså, har du vært i Vietnamkrigen!’. De ble ikke sett på som helter, men av enkelte motstandere på grensen til krigsforbrytere. Flere av veteranene ble mobbet og skreket etter, av hippier og andre krigsmotstandere (Ciampaglia 2018).

Men ikke alle fulgte strømmen, blant dem David Morrell, som skulle bli skaperen av Rambo. David Morrell var i begynnelsen på et professorat i litteraturvitenskap på universitetet i Iowa på sent 1960-tall, og han hadde litteraturstudenter i klassen sin. Av alle ting hadde han noen Vietnamveteraner i sitt klasserom. Men han merket en noe spesiell adferd hos dem, som i dag har fått navnet post-traumatisk stress-syndrom, PTSD. Morrell så at disse unge mennene hadde det svært vondt, og de hadde vansker med å tilpasse seg omgivelsene. Morrell hadde også kommet over en avisartikkel, der det sto at en gruppe radikale ungdommer, med typiske langt hår og skjegg, hadde blitt arrestert og tvangsbarbert av et bygdepoliti.

Da fikk Morrell et kall: Hvorfor ikke skrive en roman om slike brennhete samfunnstemaer? Boken kom på forlaget Rowman and Littlefield i 1972, og fikk navnet First Blood (Morrell 2005, forord til den engelske 2005-utgaven).

I Norge kom den ut med tittelen Klappjakten på Gyldendal forlag (!) i 1973 – altså må det åpenbart ha vært et kvalitetshåndverk, hvis selveste Gyldendal ville gi den ut, bare ett år senere (Biblioteksøk Nasjonalbiblioteket 2022).

 

For å sammenligne boken med filmen: First Blood (regissert av Ted Kotcheff i 1982, på filmselskapet Orion som senere kom inn under Carolco) har nemlig vridd en del på boken, samt forkortet mye. I boken har John Rambo langt hår og skjegg. Han er kledd i rød rutete skjorte og dongeribukse. Det står ingen ting om noen macho militærkniv som skulle få klengenavnet ‘Rambokniv’. Selv om han faktisk brukte en kniv, men det var en helt vanlig en, uten noen særlige karakteristikker. Merk at Rambokniv er en videreføring av militærkniven Bowiekniv, bare med den forskjellen at Rambokniv har sag-tagger på baksiden av knivbladet, samt et hulrom i skaftet med fyrstikker og kompass. Men det var det filmene som fant opp, ikke boken til Morrell. Og Morrells bok nevner ingen ting om noe bånd rundt hodet, slik som han har i de tre første filmene.

Mens filmens politi har et sterkt hat (og det blir bare enda sterkere når det kommer frem at Rambo har vært i Vietnam), så er det mye mer nyansert i boken. For ifølge boken har politisjef Will Teasle nemlig deltatt i Koreakrigen! Og når Koreaveteranen Teasle får høre at Rambo har vært i Vietnam (mens han gjemmer seg i skogen), får Teasle mer forståelse for Rambos situasjon, og blir mer samarbeidsvillig med oberst Trautman. Og vi får et mer nyansert forhold mellom en Koreaveteran og en Vietnamveteran.

Mange sier at Rambo er enkel i hodet. Det er han IKKE i Morrells bok! Vi får det litterære virkemiddelet bevissthetsfremstilling hos både Rambo, oberst Trautman og politisjef Teasle. Som går ut på at leseren skal forstå tankene til personene. Og det er fabulerende og kloke tanker. Vi får vite at Rambo hadde en ond far som jagde ham ut av huset i ungdommen, samt hvor flink og redelig han var under militærtreningen før deltakelse i krigen. Vi får vite mye om bakgrunnen til Will Teasle. Og boken har lange diskusjoner mellom Trautman og Teasle om hvilke rettigheter Rambo ikke har, men burde ha.

Altså er Morrells Rambo en klok mann, med fabulerende tanker, og vi får sympati for denne outsideren som ikke fikk være i fred. Alt han ville var å komme til en rolig liten by, men han ble i stedet kjeppjagd ut i skogen. Og han må være en veldig klok mann, siden han var så flink til å gjemme seg i skogen, i alle dagene det pågikk.

Derimot er boken mye voldeligere enn filmen. Morrell var ikke redd for å beskrive hvordan den ene politimannen etter den andre, ble rammet av Rambo sine geværskudd og feller i skogen. I følge Making of-dokumentaren til First Blood-filmen på blu-ray, sier produsentene Andrew Vanja og Mario Kassar at de ikke ønsket å gjenskape bokens vold til filmen. Av min kjennskap til filmbransjen, ville det i 1982 bli vanskelig å sende en såpass voldelig film til kinomarkedet, den ville til og med blitt forbudt i flere europeiske land – der går mange penger tapt. Men produsentene tok allikevel i bruk aggressive virkemidler og lydeffekter for å hause opp stemningen. Hvilket førte til furore, for alle snakket om den voldelige Rambofilmen. Allikevel er det kun tre folk som blir drept, politimannen Galt og to politi-bilister. Resten ble bare såret av Rambos feller. Så er også spørsmålet: Ble egentlig Will Teasle drept? Rambo skjøt ham riktignok nedenfra og opp mens han sto på et tak i politihuset, og han falt ned på gulvet. MEN: Mot slutten ligger Teasle på en ambulansebåre med intravenøsvæske! Man gir ikke intravenøsvæske til døde folk.  Allikevel ble det hele hauset opp med aggressive lydeffekter og musikk fra den geniale musikeren Jerry Goldsmith (han var en av USAs største filmmusikere).

Mens Rambo døde i boken, kjempet Stallone og andre for at filmen skulle la ham leve, og han ble arrestert mot filmens slutt. Det som lå i kortene var flere oppfølgere, noe som skapte Rambo-feber på 1980-tallet, Og Morrell var tross alt skaperen av Rambo, og selv om han hadde solgt rettighetene til karakteren Rambo, var produsentene såpass rause at de lot ham få lov til å skrive novelization-bøker til Rambo II (George Pan Cosmatos 1985) og Rambo III (Peter MacDonald 1988). Han skrev ikke novelizations til John Rambo (regi av Sylvester Stallone selv, 2008) og Rambo: Last Blood (Adrian Grunberg 2019).

En novelization er en bok som blir påbegynt av en utvalgt forfatter under filminnspilling, og som slippes ut ved premieren. Dette er lønnsomt for filmselskapet, og i tillegg skal leseren få en dypere innsikt i hva filmen går ut på, samt få en aha-opplevelse som ‘Var det derfor Rambo gjorde det der?’ Ofte er tankebeskrivelser et ‘must’ for å gi slike dypere forståelser hos publikum (Wikipedia 2022, Novelization).

Jeg har lest alle de tre Rambo-bøkene som kom ut (bok 2 og bok 3 er å få tak i på amazon.com som bruktbøker, også rimelig billig. Mens Morrells første bok fra 1972 trykkes i stadig nye opplag). Og Rambos kloke væremåte er ikke minst videreført i bok 2 og bok 3. Selv om bok 2 er en stort sett repetering av handlingen i Rambo II, har den mange kloke digresjoner av Morrell, også med fabulerende tanker hos flere av personene. Og vi får en større forståelse av hvorfor ting skjer. Blant annet refererer Morrell til Audie Murphy, en krigsveteran fra virkeligheten. Novelization’en til Rambo III derimot, er noe helt annet enn filmen. Morrells Rambo III er en mye klokere tilnærming til Russlands invasjon av Afghanistan, og hadde dette blitt filmatisert i stedet – tro meg, Rambo III ville garantert fått strålende anmeldelser. Men man kan ikke endre på fortiden, Rambo III-filmen var den svakeste i serien, med unødvendige humoristiske avstikkere. Og Rambo III er det dårligste utgangspunktet for å vurdere Rambo som intellektuelt.

Jeg går ikke inn på filmene John Rambo og Rambo: Last Blood. Men til tross for ultravold, er John Rambo fra 2008 et veldig godt filmhåndverk. Og Stallone som regissør, har anstrengt seg for å lage en både god film og et standpunkt til krigen i Burma. Rambo: Last Blood av 2019 viser en 73 år gammel Rambo, og hva han gjorde på sine siste dager, og jeg mener denne også er et godt håndverk – men Morrell likte den ikke, fordi han ikke fikk lov til å bidra til produksjonen (ifølge IMDb.com om filmen).

 

Rambo som fenomen

Og dette Rambo-fenomenet fikk såpass ringvirkninger, at de fleste filmer og øvrig populærkultur hadde referanser til Rambo. Chuck Norris har som regel spilt kun to roller: Enten politimann (særlig TV-serien Walker: Texas Ranger) eller en Rambo-type (Missing in Action-filmene og Delta Force-filmene). For ikke å nevne alle de italiensk-amerikanske B-filmene fra 1980-tallet med åpenbare Rambo-typer som hovedpersoner, med eller uten bånd rundt hodet. Men med selv Timothy Daltons rolle som James Bond, har jeg funnet Rambo-referanser: I The Living Daylights (John Glen 1987) har Bond på seg en grønn militærjakke lik den fra First Blood, mens han er i Afghanistan for å slåss mot russere (likhet med Rambo III). Og ikke nok med det: Bond holder opp i begynnelsen av filmen, et gigantisk sniper-gevær og sier røft «Why me?» Dette mener jeg har likheter med begynnelsen i Rambo II, der Rambo sier: «Why now? Why me?». I filmen Licence to Kill (John Glen 1989), går Bond inn på en pub der bartenderen er mistenkelig lik Rambo, og Bond er høflig mot denne bartenderen. På toppen av det hele regnes Timothy Dalton som den voldeligste Bond noensinne, gjorde alle stunts selv, og han ble blant annet brakt inn for å konkurrere mot det amerikanske actionfilm-markedet.

For ikke å nevne den amerikanske presidenten Ronald Reagan, som regjerte fra 1981 til 1989: I følge Making of-dokumentaren til Rambo II, er det flere TV-opptak der Reagan roser Rambofilmene, særlig Rambo II, og usjenert sier hvor bra det var for USA. Det var hvordan Rambo slo ned på kommunistene, som Reagan fremhevet. Men også et annet betent tema på den tiden, nemlig spørsmålet om det fremdeles (av 1985) var amerikanske krigsfanger i Vietnam:

Når det kommer til temaet om det var amerikanske krigsfanger i Vietnam, også lenge etter krigens slutt i 1972: Det var ikke i filmen Rambo II noe tatt ut av det blå, for det var mange amerikanske politikere i kongressen, som før filmen hadde påstått at det fremdeles var amerikanske krigsfanger i Vietnam. Disse krigsfangene ble karakteristisk kalt for Missing in Action (MIA), eller Prisoners of War (POW). Merk at på 2000-tallet hadde John Kerry og John McCain tapt presidentvalg som kandidater. Og begge disse to hadde deltatt i Vietnamkrigen. McCain ble tatt til fange i Nord-Vietnam. Men: Begge disse to mennene sa på 1980-tallet at det muligens kunne være igjen krigsfanger der nede. Allikevel het det seg, også i dag, at det ALDRI hadde blitt igjen amerikanske krigsfanger i Vietnam etter at Nixon trakk styrkene ut i 1972 – punktum finale. Og selv om Reagan elsket Rambofilmene, har aldri USAs regjering gjort noe forsøk på å spore opp disse eventuelle krigsfangene (Mitchell 2018).

 

Er Rambo intellektuelt?

Navnet Rambo er blitt et klisjénavn på krigshissere eller andre villmenn med våpen, selv om det egentlig er et helt vanlig etternavn som mange har hatt lenge før Morrells bok. Noen synes Rambo høres dumt ut. Men intellektuelt eller ikke, Morrell sier om hvordan han lette etter navnet til sin hovedperson, lå i begeistringen for navnet til poeten Rimbaud – som faktisk kunne uttales «Rambo». Men det landet på at Morrell kom over noen gode epler som het ‘Rambo-apples’ (Morrell 2005, forord til 2005-utgaven av First Blood-romanen).

I dokumentarfilmen An American Hero’s Journey: The Rambo Trilogy (Michael Gillis 2002), drøftes det alle de mytiske aspektene rundt Rambo, og dette er en dokumentarfilm viet Rambo. Der kommer det frem ting som folk ikke vanligvis har fått med seg, nemlig at Rambofilmene har mangfoldige referanser til Joseph Campbells mytiske fortellerstruktur. Kort forklart, sier filmen at denne mytiske fortellerstrukturen er å finne i de fleste eventyr, gjerne ubevisst: Hovedpersonen er på en reise, der han møter på både hindre og gevinster, men han når målet til slutt og vinner et eller annet trofé. Disse opplevelsene på reisen kan ha referanser til mytologi og religion.

I den første filmen er han på en lang reise for å finne meningen med livet, men blir terrorisert av myndighetene som sheriff Teasle representerer (som Jesus som ble betvilt av romerne). Når Rambo vandrer i grotten på flukt fra sheriffen, klarer han til slutt å klatre opp et hull han fant til slutt (som Jacob i brønnen). Oberst Trautman er den faderlige mentoren som vi finner i de fleste eventyr.

I Rambo II kalles Rambo for den utvalgte (det gjorde også Jesus). Marshall Murdock er regjeringsrepresentanten som både betviler og forråder Rambo (slik Jesus ble av både Judas og romerne). Videre blir Rambo tatt til fange og torturert av russerne (Jesus som ble korsfestet. Verdt å merke er at Rambo ser ut som Jesus, der han blir bundet opp på et kors: Først i myren og så under torturen på strømsengen). Den vakre sør-vietnamesiske kvinnen Co Bao (hun er åpenbart sør-vietnamesisk, siden hun samarbeider med amerikanerne mot nord-vietnameserne og russerne) er Rambos følgesvenn. Og hun befrir Rambo fra fangenskap (som Maria Magdalena, som var Jesu ledsagerske og bevitnet hans korsfestelse).

Co Bao bærer et halskjede med et buddhistisk symbol, hogget inn i en grønn edelstein. Og det ser mest ut som steinene Jade eller Aventurin, som skal bringe lykke. Da hun ble drept, overtok Rambo halskjedet, samt at han rev ut et hodebånd av hennes røde kjole. Merk at halskjedet og hodebåndet er relikvier. En relikvie er en gjenstand som en helgen eller annen viktig person har eid, og det å være besittelse av dette, kan gi guddommelige krefter – nesten som Jesu gral, dette sølvbegeret han hadde drukket vin av.

Videre, at Co Bao hadde rød farge på kjolen, som Rambo lagde hodebånd av, kan være en referanse til der Jesus ble ikledd en rød kongekappe av romerne, (men dette var i en sårbar situasjon der Jesus ble hånet) før han ble korsfestet. Og hva ender Rambo II med? Han har fått en såpass guddommelig kraft av halskjedet og hodebåndet, samt bare blitt sterkere av det som ikke russerne klarte å drepe ham med – at han gjør ende på ondskapen og befrir sine etterlengtede krigsfanger. Han vant målet og trofeet til slutt, men han vil som Jesus ikke ha noen gave: Trautman sier: «You will get a second Medal of Honor [Tapperhetsmedaljen, den gjeveste soldatprisen] for this». Rambo svarer: «Give it to them [krigsfangene]. They deserve it more» (likhet med det kristne idealet om å gi alt man eier til de fattige). Filmen slutter med at Rambo går vekk fra krigshangaren og inn i solnedgangen, der vi får vite at han vil leve livet «Day by day» (Dokumentaren An American Hero’s Journey: The Rambo Trilogy (Michael Gillis 2002)).

Av egne betraktninger: Og de som sier at Rambo er en kommunisthater som plaffer ned vietnameserne – dette mener jeg er en grov fordom. For det første kjemper egentlig Rambo IKKE for USAs regjering. I de to første filmene kjemper han for soldatenes verdighet. I Rambo III, John Rambo og Rambo: Last Blood kjemper han for egne rettferdighetsinteresser, og ikke regjeringen. Eksempler er at Rambo egentlig ikke følger ordrene til Marshall Murdock i Rambo II, han gjør det han selv mener er riktig. Og han vil aldri bruke noen uniform, han går helst kledd i svarte klær. OG: Rambo er INGEN Vietnam-hater: Han er kjæreste med den sør-vietnamesiske kvinnen Co Bao, og da hun døde, ville han ikke ha noen annen kvinne. Co Bao var den eneste kvinnen i Rambos liv.

Hvorfor ble aldri Rambo-filmene anerkjent av kritikerne? Jeg, som bibliotekarutdannet, har lært mye om kvalitet i litteratur og film. Hvis en film eller bok skal få terningkast fem eller seks, må det ifølge Erik Bjerck Hagens bok Litteraturkritikk (Universitetsforlaget 2004) disse kriteriene med: Kompleksitet, originalitet, oppriktighet, følelser, intensitet, realisme, moralsk alvor, psykologisk dybde, fremmedhet (Hagen 2004). Mange actionfilmer jeg har sett, og som får terningkast ett – har etter min vurdering bare følelser (les: aggresjon) og intensitet. Men hvis den har minimumskrav som psykologisk dybde og kompleksitet – da vil den løftes betraktelig opp til en mulig femmer. First Blood (1982) regnes som den aller beste Rambofilmen noensinne, selv om den frigjør seg fra den enda bedre boken. Og selv om John Rambo (2008) fikk blandet mottakelse, der noen ga den terningkast fem, og andre terningkast to, må det for ordens skyld komme frem at det ble gitt ut en directors cut-versjon i 2010. Med bortklipte scener (ikke vold) som, hvis de hadde kommet med i originalversjonen – muligens ville ha forklart hvorfor ting skjedde som de gjorde. Et eksempel er der Rambo hele tiden sier «Go home!» til den vakre misjonærkvinnen Sarah, og vi sitter igjen med tanker som ‘øh … kan du utdype?’. Men i directors cut-versjonen kommer Rambo med flere replikker der han forklarer hvorfor han sier «Go home!» Men det var det ingen anmeldere av kinofilmen som fikk med seg.

Til slutt

Bare se det for deg: Hva om Rambofilmene kun hadde vært en trilogi, regissert av selveste Steven Spielberg, med fullt av Oscarpriser? Nå er historien en annen, og litteraten David Morrells Rambo ble til glede for noen, men gru for andre. Allikevel mener jeg Rambo er blitt litt vel mye misforstått. Morrells bok fra 1972 er noe helt annet, enn den Rambofiguren folk flest har i tankene. Derfor ønsker jeg, på Rambos 50-årsjubileum i 2022, å opplyse om hva Rambo egentlig går ut på. Etter å ha lest denne artikkelen, har du kanskje fått en annen oppfatning om hvem Rambo egentlig er. Men jeg forlanger heller ikke at du skal se alle filmene. For selv den mest trofaste Rambofan kan nok kanskje mislike noen enkelte aspekter ved Rambo.

Jeg har funnet på et eget ordtak som lyder: «Cola til Rambo eller kulturmelk til Hamsun». Men jeg har derimot hørt et tidligere eksisterende ordtak av Dietrich Schwanitz (boken Dannelse (Pax 2002)) som gjelder innen litterær dannelse: «Det som er forbudt i dag, kan bli lov i morgen».

 

 

Kilder:

Bøker:

Hagen, E. B. (2004) Litteraturkritikk. En Introduksjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Morrell, D. (1972) [Forord av Morrell fra 2005-utgaven] First Blood. Maryland: Rowman and Littlefield

Morrell, D. (1985) Rambo: First Blood Part II. New York: Jove Books

Morrell, D. (1988) Rambo III. New York: Jove Books

Schwanitz, D. (2002) Dannelse. Alt det du må vite. Oslo: Pax forlag

Dokumentarfilm:

An American Hero’s Journey: The Rambo Trilogy (Michael Gillis 2002) Bonusmateriale fra First Blood på Blu-ray.

Making of First Blood, Bonusmateriale fra First Blood på Blu-ray.

Making of Rambo II, Bonusmateriale fra Rambo II på Blu-ray.

Internett:

Ciampaglia, D. A. (2018) Why Were Vietnam War Vets Treated Poorly When They Returned? Lokalisert 27. mars 2022 på History Channel: https://www.history.com/amp/news/vietnam-war-veterans-treatment

Internet Movie Database (2022) First Blood, trivia. Lokalisert 27. mars 2022 på Imdb.com: https://imdb.com/title/tt0083944/trivia/?ref_=tt_trv_trv

Internet Movie Database (2022) Rambo: First Blood part II, trivia. Lokalisert 27. mars 2022 på Imdb.com: https://imdb.com/title/tt0078639/trivia/?ref_=pt_trv_tl

Internet Movie Database (2022) Rambo III, trivia. Lokalisert 27. mars 2022 på Imdb.com: https://imdb.com/title/tt8736283/trivia/?ref_=ou_ik_yl

Internet Movie Database (2022) Rambo: Last Blood, trivia. Lokalisert 27. mars 2022 på Imdb.com: https://imdb.com/title/tt8796421/trivia/?ref_=op_jj_cc

Mitchell, A. (2018) The protester and the POW: How McCain bridged a gap to help heal the wounds of Vietnam. Lokalisert 27. mars 2022 på NBC News: https://nbcnews.com/news/amp/ncna904006

Wikipedia.org (2022) Novelization. Lokalisert 27. mars 2022 på engelskspråklige Wikipedia: https://en.wikipedia.org/wiki/novelization