Anne Fontaine, med tidligere filmer som Coco før Chanel og Gemma Bovery, har her laget en film som har vært en skikkelig festival-runner det siste året, naturlig nok.
Den er vist ved Sundance og Wroclaw-festivalene bl.a. og her i landet i Haugesund, Bergen og Movies on War på Elverum, hvor den var åpningsfilm.
Med et formspråk og en tematikk som ligger tett opp til den store European Film Academy-prisvinneren Ida fra 2014 diskuterer den tvil og tro innenfor rammene av et polsk kloster, som er åpent, men som likevel holder på sine strengt religiøse seremonier, dogmer og autoritet. Filmen er basert på virkelige hendelse mot slutten av den annen verdenskrig. Seierssikre sovjetiske soldater turer frem med voldtekt og herjinger.
Faktisk er Idas hovedrolleinnehaver, Agata Kuleza kvinnen som spiller benediktinerklosterets priorinne, kvinnen som tilslutt «overkvinnes» av sin latente tvil holdt tilbake av den sterke og autoritetsfunderte troen.
Mathilde er en ung, fransk doktor som befinner seg på et fransk Røde Kors-sykehus i Polen i 1945, hvor oppgaven er å hjelpe overlevende landsmenn etter krigen. Hun er derfor i utgangspunktet motvillig til å hjelpe en polsk nonne som oppsøker henne for hjelp. I all hemmelighet lar hun seg likevel smugle inn i klosteret hvor nonnene prøver å skjule de grufulle hendelsene etter den såkalte frigjøringen av Polen. Sovjetiske soldater hadde forgrepet seg på flere av nonnene og gjort dem gravide. Nå fødes flere barn i hemmelighet i klosteret. Dette skaper tvil hos enkelte av dem om hva de skal gjøre med barna, om de har syndet og om de kan fortsette sitt nøkterne liv i klosteret. Den unge franske og klart ateistiske doktoren bidrar ikke akkurat til å fjerne denne tvilen. Men hun hjelper til etter hvert også, sammen med sin jødiske legekollega (og elsker). Filmen er utsøkt komponert i vakre bilder festet til kameraet av Caroline Champetier. Her man kan kanskje snakke om og sikkert utforske kvinnelig dramaturgi og foto, særlig i de eksteriøre, frosne bildene er det en gripende skjønnhet i filmen kombinert med sakral musikk komponert av Grégoire Hetzel.
Men filmen er for lang (1t 50min) og for repeterende, den kan (for meg som godt tilårskommen mannlig kritiker) virke direkte kjedelig i partier, hvor dramaturgien sirkler om det samme fenomenet, barnefødsel etter voldtekt som i og for seg er sterkt nok, en av nonnene avviser sitt barn i ren uforståelighet, men like fullt repeterende uten helt å ha klart fokus. Men slutten fanger opp de etiske problemstillingene og avrunder det hele på en intelligent og human måte. Gradvis får doktoren nonnene til å innse at de kan hjelpe og redde de små til en sikrere fremtid, særlig fra priorinnens pliktskyldige og grufulle ofring, en handling som kalles å overgi det nyfødte barnet i Guds hender, men som likefullt er et mord på uskyldige små.
Jeg ser Agnus dei som en film om den katolske kirkes umenneskelige dogmer og tros-autoritet. Slik sett kan den anses som et sterkt kritisk angrep på dagens Polen, det regjerende rettferdighetspartiet (PIS) og partieier Jaroslaw Kaczynski, mannen som er sterkt imot abort og hater vegetarianere, syklister og homoseksuelle, og hevder at sanne polakker spiser svinekoteletter med surkål. Punktum.
Filmen vant den økumeniske Andreas-prisen under Haugesund festivalen, der juryen begrunnet prisen slik: «Filmen når helt ned til bunnen av det mørke rommet den utforsker, men lykkes likevel i å formulere følgende respons på ondskapens problem: «Tro er 24 timer med tvil, og ett minutt med håp.»