I 1996 begikk 29 år gamle Martin Bryant det moderne Australias verste massakre og drepte 35 mennesker og såret mange flere i Port Arthur i Australia. Nitram er et kontroversielt psykologisk drama som utforsker tragedien.

Nitram, skulle hatt premiere 1. juli over hele landet, men ble utsatt grunnet terrorskytingen under Pride i Oslo  natt til 25. juni, der to menn ble drept og mange personer ble såret.

Filmen er basert på en virkelig hendelse om massemorderen Martin Bryan som begikk Port Arthur-massakren i 1996 i Tasmania. Shaun Grants manus identifiserer ikke karakteren, bare refererer til ham med kallenavnet Nitram (Nitram er Martin stavet baklengs).

Nitram er spesielt blodig eller skummel. Det handler mer om dens tilnærming til et slikt monster.  Filmen  bringer tankene til Elephant, Gus Van Sants film fra 2003 basert på skytingen på Columbine-skolen i 1999.

Allerede før premieren ble Elephant anklaget for glamorisering av vold, og noen beskyldte filmen for en skoleskyting som fant sted år etter premieren. Men i likhet med Elephant er Nitram alt annet enn en glamorisering.

Protester

Da det dukket opp nyheter om at Justin Kurzel skulle lage en film basert på massakren i 1996, vekket forståelig uro i Tasmania. Ordføreren fordømte prosjektet. Statens filmfinansieringsorgan nektet å bidra. Kurzel er svæt respektfull i sin behandling av det endelige blodbadet, psykologisk nyansert uten å tilby gjerningsmannen et gram sympati. Filmen er en karakterstudie av høyeste orden om veien fremt til handlingen.

Hovedrolleinnehaver Caleb Landry Jones fikk prisen for beste skuespiller på fjorårets filmfestival i Cannes. Rollen er en utfordring. Den hissige, mentalt ustabile hovedpersonen er en byrde for familien. Manuset er basert på en mann som, uten tilsynelatende anger, skjøt 35 mennesker til døde på den australske øya for et kvart århundre siden.

Disharmoni

Nitram lever i anspent disharmoni med en sprø mor (Judy Davis) og en deprimert far (Anthony LaPaglia) i et fattig hjørne av Tasmania. Han får en beskjeden form for trøst når en eksentrisk arving tar den ville, langhårede gutten inn og introduserer ham for de mange hundene hennes, men Nitram fortsetter sin kurs mot kanten av stupet.

Vi møter Nitram først som barn, på sykehus etter å ha brent seg på fyrverkeri. Han har ingenting lært av sine skader og noen år seinere deler han ut raketter og fyrverkeri  til skolebarna i nabolaget. Dette er en mann som føler seg immun mot konsekvenser. Han ser ut til å leve evig i øyeblikket. Andre eksisterer for å tilfredsstille hans midlertidige behov.

Nitram er en letter intellektuelt tilbakestående einstøing. Alle han omgås i livet er middelaldrende; Nitrams foreldre, hans psykiater og hans sykepleier og naboen med hundene. Underteksten her er at dette er mennesker med faglig og familiært ansvar som ikke kan unndra seg kontakt.

Einstøing

Folk på Nitrams egen alder avviser ham direkte; moren hans er klar over dette, og hennes halvferdige forslag om at han kunne gå og «treffe en jente» kommer i en bevissthet om at ingen jenter virkelig fortjener det. Hun er klar over hans isolasjon, og holder seg fortsatt til denne sporadiske, lite gjennomtenkte ideen om at han kunne finne en måte å være normal på på en eller annen måte – med jobb, kone, barn. Et liv borte fra henne. Judy Davis’ prestasjon i rollen som moren er ekstraordinær.

Caleb Landry Jones har allerede en sterk merittliste med å spille outsidere, og han tar med seg denne erfaringen i rollen som Nitram. Han klarer å være magnetisk og frastøtende her – en person som er fullstendig mislikt og fascinerer likevel.

Han reagerer aldri på hendelser på forventede måter, og han virker alltid på randen av å ødelegge øyeblikket han er inne i på grunn av mangelen på sosiale ferdigheter. Vi trenger ikke å se crescendoet av handlingene hans for å vite at noen som er så ødelagte som dette vil slå ut på en eller annen måte.