Cinema møtte det unge talentet for å høre om hennes egne tanker rundt filmen og det å være skuespiller.Den gang femtenårige Ruby Dagnall ble valgt ut av mange håpefulle unge jenter som ønsket å få tildelt rollen som Rosemari.

Det er et valg som virker høyst forståelig, og det er ingen tvil om at dette er en karriere som vil bli spennende å følge videre. Dagnall bruker ansikt og kropp som språk på en ekstremt uttrykksfull måte for å formidle karakterens følelser til tilskueren. Selv sier hun at man ikke nødvendigvis behøver å spille, men heller bare være for å formidle de store følelsene gjennom kameralinsen.

Ikke tenke på ‘spillingen’

Mange, deriblant meg selv, har hittil bemerket hvor ‘moden du er for alderen’ til å kunne uttrykke de følelsene du gjør på lerretet. Hvilke tanker gjør du deg om slike utsagn?

-Først og fremst tusen takk! Det er litt vanskelig for meg å si hvordan jeg fremstår. Det var slik at vi tok forskjellige takes hvor jeg hele tiden tenkte, ‘åh, nå gjør jeg det samme hele tiden’. Men etter hvert take sa folk ting som ‘ekstremt bra spilt’, noe jeg var overhodet ikke var bevisst på. Jeg klarer ikke å se det de ser. Jeg fikk heller ikke se noe på monitoren. Sara fikk meg til å gå lange baner rundt så jeg ikke skulle bli kamerabevisst. Jeg bare prøvde å leve meg inn i situasjonen. Jeg har heller aldri gjort noe foran kamera før, men har derimot spilt masse teater. Jeg forstod ikke hva som var bra eller dårlig, jeg bare spilte og glemte kamera.

-Underveis i innspillingen hadde jeg også en øvelse med broren til Sara som er skuespiller, og han sa at det som er lurt å gjøre er å bytte ut replikken. Du kan bytte ut det du skal snakke om med noe du absolutt ikke liker. Derfor var jeg et helt annet sted mens jeg sa replikkene. Sara satt bak monitor og sa ‘om igjen, om igjen’, mens jeg sa replikkene og egentlig befant meg et annet sted i hodet hvor jeg tenkte på vanskelige situasjoner som lignet. Jeg tenker på noe jeg synes er trist personlig mens jeg sier replikkene. På den måten sier det jeg blir fortalt, samtidig som jeg ikke tenker ikke på replikkene, men bestemte situasjoner.

-Det vanskelige er å spille en annen karakter, samtidig som man hundre prosent er seg selv med sine egne tanker. Man bruker sine egne følelser og sin egen energi, og legger alt dette i karakteren. Man blir på en måte en dobbelperson. Det blir litt ‘multi tasking’. Ofte er det litt lurt å ikke tenke på spillingen. Det er ikke ofte man trenger å spille. Bare være.

At Ruby og Rosemari er to vidt forskjellige personer, er det ingen tvil om. Ruby fremstår som en ydmyk og rolig person som smiler mye. Rosemari har et voldsomt temperament og er skruppelløs i sin fremtreden med både ansikt, stemme og kropp. Det er det som gjør denne transformasjonen desto mer imponerende. Den da 15 år gamle Ruby mestrer ikke bare det å ikle seg en person som er så vidt forskjellig fra seg selv. Hun mestrer også i å få det til å bli en karakter man både tror på og en karakter man liker. Ikke på tross av, men på grunn av de feil karakteren måtte ha. Ruby innrømmer allikevel at det var en lang prosess som ofte opplevdes som krevende og vanskelig.

Metamorfosen Rosemari

– Det første jeg tenkte når jeg fikk denne rollen var at Rosemari ikke hadde noe med meg å gjøre. Vi er ikke like i det hele tatt. Hvordan skulle jeg klare det her? Jeg skulle jo spille en helt annen person. Men så viste det seg at det jo er mye av meg i Rosemari allikevel. Bare jeg tok på meg kostymet var jeg helt der til slutt. Jeg var Rosemari. Men jeg er nok mer ‘jentete’ enn Rosemari, og ikke fullt så aggressiv. Jeg har ikke så mye sinne jeg vil få ut som det hun har. I tillegg til dette så har jeg helt andre interesser enn Rosemari. Jeg elsker for eksempel arkitektur og kunst. Og jeg elsker å skrive og lese. Det handlet om å finne ut hva det var jeg hadde til felles med denne karakteren, og i begynnelsen var det ingenting. Men så finner man ting som verdier og slike sider som man kan dele og relatere seg til.

– Deler av problemet var allikevel at Rosemari skulle være veldig guttete og macho. Det er kvaliteter som jeg ikke følte var min greie, som for eksempel at jeg skulle være så hard og sint. Jeg følte ikke at det var meg i det hele tatt, og det var skikkelig vanskelig. Det er også det jeg synes har vært det vanskeligste gjennom hele innspillingen. Det å bli sur og få ‘sinneattack’. Rosemari slår rundt seg og skriker.

-Jeg synes det var ille å sitte med hele crewet rundt seg og få beskjeden om at, ‘ja, nå kan du kaste soveposen her i det treet og så skal du rive ned det teltet, og så skal du slå rundt deg og sette deg ned på bakken og så skal du begynne å gråte, Gjør deg klar’. Det var så forferdelig at jeg kunne begynne å gråte bare av tanken på å gjøre det. Da hadde jeg ofte lyst til å bare løpe vekk. Men Sara og jeg kunne snakke sammen, og hun var klar over at dette var noe av det vanskeligste jeg visste om.

Vanskelig å føle på sinne

-Jeg tror det er mange jenter som har det sånn. At de synes det er skikkelig ubehagelig å være sint og skrike. Det liksom litt ulovlig for jenter. Jeg har vært redd for at folk skal tenke at ‘sånn er hun’ (Ruby). Når vennene mine så plakaten til filmen, sa de at det ikke lignet på meg i det hele tatt.  Prosessen var lang, og det var også en fysisk forandring. Håret, og blikk og kroppsspråk gikk gjennom en endring. Sara og jeg gikk til og med mye på kickboksing sammen. Vi fikk personlig trener som skulle lære meg å ha en mer macho holdning og være mer sinna. Vi gjorde øvelser hvor vi skulle psyke ut hverandre og øvelser som gikk ut på hvordan jeg skulle gå. Det var mye som skulle til for at jeg skulle bli Rosemari.

– Når håret gikk måtte jeg være henne hundre prosent. Når jeg stod i dusjen og kjente på håret, så føltes det som at alt var Rosemari hele tiden. Da fikk jeg litt noia, haha, jeg følte bare ‘ajaj, overalt de greiene her altså!’. Hun tok litt over. Det var vanskelig å bli sånn, jeg likte det ikke i starten. Det blir så utrolig stor del av deg, selv når du ikke vil. Det merket jeg også i noen av de hardeste gråtescenene, når man skulle sitte i bestemte scener og gråte og gå virkelig inn i det. Vips, så var scenen over og alle var glade igjen, noe som var utrolig vanskelig fordi for meg så føltes det ekte å sitte der.

-Det var et indre liv, og det skulle brenne på ordentlig! Noen ganger løp jeg opp i andre etasje i huset hvor vi spilte, slengte igjen døra og gråt masse fordi det var så psykisk hardt og krevende. Men jeg ble godt ivaretatt under innspillingen, og det var fantastisk å bli kjent med Sara. Hun er utrolig kul, og jeg er så glad for at jeg kunne stole på henne og føle meg trygg. Saras manus er også så fine å lese. De er som en fortelling, og ikke så strukturerte som du skulle tro. Det er mye stemninger i historien som fylles ut.

Å forstå et ukjent tema

Hva tenker du selv om filmens tema?

-Temaet var totalt ukjent for meg i begynnelsen. Men etter å ha lest mye om temaet og tenkt over det så har jeg skjønt at Rosemari ikke kunne finne ut hvem hun selv var før hun visste hvem foreldrene sine var. Hun følte seg ukomplett, som om hun ikke var et helt menneske. Jeg har tenkt litt på hvorfor det er sånn. Hvorfor er foreldrene dine en så stor del av deg? Du burde være et individuelt menneske som ikke har noe med dem å gjøre, men hun føler hun mangler noe. Ikke bare nærheten, for fosterforeldrene gir jo det, men hun trenger mer for å finne ut hvem hun selv er hvordan de er for å kunne se det store bildet. Det er noen brikker som mangler, noen mørke hjørner. Man må ikke nødvendigvis ha opplevd det for å kunne tenke seg til følelsen, men det har vært en utfordring da jeg alltid har visst hvem foreldrene mine er.

Dagnall har utvilsomt gjort seg noen viktige refleksjoner under og etter innspillingen, men til tross for hardt arbeide og vanskelige stunder er hun ikke skremt.

– Det har ikke virket avskrekkende. Jeg vil fortsette å spille i film. Det har vært kjempegøy. Ingenting er gøy med mindre det er vanskelig. Det må være litt vanskelig, og det har det vært. Det har vært kult at det skal litt til.